It is currently Thu Oct 18, 2018 8:02 pm



Post new topic Reply to topic  [ 3 posts ] 
Author Message
 Post subject: 5 år som flyktninger
PostPosted: Thu Aug 30, 2018 6:00 am 
Offline
Rang: Storbruker

Joined: Fri May 29, 2015 2:49 pm
Posts: 902
For et par uker siden sa min eldste datter at det på dagen var fem år siden vi flyktet fra Norge.

Det stemmer.

Vår yngste husker ikke Norge. Vår eldste lengter tidvis etter Norge.

Siden strømmen var borte den kvelden, ble vi sittende rundt stuebordet i lyset fra noen solcellelamper. Det var en fin anledning til å oppsummere de fem årene som har gått.

Jeg begynte med å si at jeg var ufattelig stolt av hvordan barna hadde taklet alt det nye de har måttet forholde seg til etter at vi flyttet. Jeg fortalte også barna at dette er de fem mest fantastiske årene i mitt liv.

Jeg forventet at barna skulle himle med øynene, og tenke at "nei, nå skal pappa holde tale", men de ble sittende og satte tydeligvis pris på praten.

Etter min korte innledning fulgte barna på, en etter en, med sine oppsummeringer. Noen humoristiske og livlige, andre mer seriøse og forklarende. Noen av dem fikk sagt ting som de ikke har sagt før. Vi fikk snakket om det som har vært flott, og om det som har vært vanskelig.

Det er med ydmykhet jeg registrerer at barna våre klarer seg godt og fungerer normalt i et land som etterhvert er mer fremmed for meg enn for dem.

Det er også med undring at jeg fremdeles tenker på hvordan det norske hjelpeapparatet ønsket at barna våre burde vokse opp hos fremmede.

Rart i grunnen, at jeg kunne si at disse årene har vært de mest fantastiske i mitt liv. De har jo også vært de vanskeligste, når man ser bort fra barnevernets herjinger i de par årene år før vi reiste.

På det verste måtte jeg spørre folk hjemme i Norge om å sende penger. Det var svært ubehagelig. Så gikk ting seg til og økonomien kom bedre på plass.

Jeg hadde kanskje håpet at frykten for norsk barnevern skulle bli mindre etter noen år i utlandet. Det har ikke skjedd. Tvert imot har jeg hatt anledning til å analysere det som skjedde i saken vår, og jeg har i dag mer respekt for norsk barnevern enn noen gang før.

Og da mener jeg respekt i negativ forstand.

Fremdeles kan jeg en gang iblant våkne av vonde drømmer hvor norsk barnevern er involvert.

Jeg, en utdannet mann som aldri har fryktet autoriteter, respekterer barnevernet uforbeholdent. Jeg vet at de kan ødelegge oss og enhver familie, og at oddsene for å vinne over dem er små. Jeg vet at rasjonelle argumenter og sunn fornuft ikke har noen gjennomslagskraft hos dem.

Lengter vi etter Norge?

Ja. Jeg gjør. Og min eldste datter gjør. Om tre år er hun myndig. Da kan hun slå seg ned i Norge om det er det hun vil.

For de andre må vi bare bli til de er trygge. Det er en stund til.

Det er en skam at det skal være slik. Det er en skam at min aller største frykt her i utlandet er at vi av en eller annen grunn eller omstendighet skal bli nødt til å returnere til Norge.

Men i dag er jeg altså stolt over at vi har klart disse årene, og fremdeles er ved godt mot.

Jeg sendte en tekstmelding til Norge like etter flukten for fem år siden. Jeg forklarte en bekjent hvorfor vi hadde flyktet.

Svaret var kort, kontant og beskrivende:

"-Jeg forstår. Familien er samlet!"

Det er jo derfor vi fremdeles er her.

Så har jeg selv også kommet til et slags veiskille. I årene som har gått siden vi flyktet, har jeg vært svært forbannet på det systemet som gjorde at vi til slutt måtte komme oss unna. Jeg har diskutert med dem, sendt mailer, forsøkt å komme i dialog med dem. Fylkeslege. Ordfører. Helsetilsyn. Kommuneadministrasjon. Barnevernssjef.

Jeg har møtt et ugjennomtrengelig system, som jeg ikke trodde vi hadde i Norge.

Jeg leste nylig et visdomsord: "The secret of change is to focus your energy, not on figthing the old, but on building the new."


Det gjelder for oss som familie, legge det vonde bak oss og se fremover. Kanskje er det det vi nå må gjøre.


Top
 Profile  
 
 Post subject: Re: 5 år som flyktninger
PostPosted: Fri Sep 28, 2018 9:51 pm 
Offline
Rang: Storbruker

Joined: Fri May 29, 2015 2:49 pm
Posts: 902
5 år som flyktninger. Denne uken er vi hos immigrasjonsmyndighetene for å ordne papirene våre. Hvilken lettelse når prosessen er i gang, og vi ser at dette landet gir oss dokumentene som sikrer oss en fremtid her, et sted der vi i hverdagens strev likevel slipper trusselen om familiens totale ødeleggelse.

Min kone er opprinnelig herfra. Hun spøker med at jeg bor her på hennes nåde, ettersom hun er nøkkelpersonen som gir oss alle tillatelser.

Da vi giftet oss i dette landet for 15 år siden, sank et alvor innover meg i et kort men klart øyeblikk. Jeg sa til meg selv: "Dette valget betyr i ytterste konsekvens at du må være villig til å bosette deg i dette landet om det blir nødvendig."

Jeg tenkte da på den eventualitet at min kone kanskje ikke ville trives og ha det bra i Norge.

På en måte var jeg derfor mentalt forberedt da det ble nødvendig for oss å reise.

Min kones trivsel i Norge ble uansett bra. At barnevernet skulle avgjøre vår skjebne ville jeg aldri ha klart å komme på den gangen. Det var utenkelig.

Nå i kveld sitter jeg her og ser en video på facebook. Noen fortvilte foreldre har lagt ut et filmklipp som viser norsk barnevern og politi i aksjon i et hjem. En unggutt som i siste øyeblikk forsøker å unngå bortplassering, og kaster seg på sykkelen for så å ta bena fatt, blir innhentet av politiet.

Foreldrene hikster og puster som panikkslagne i de første minutters tomhet etter at gutten har forlatt dem i en politibil.

Det bunnløse mørket senker seg over dem.

Jeg vet at det bare er tilfeldigheter og flaks som gjør at vi selv unngikk samme opplevelse. Derfor har jeg ingen fordommer mot dem som mister sitt barn. Jeg vet ikke bakgrunnen for det som skjer. Jeg vet bare en ting: Det kunne vært oss. Og skulle - etter barnevernets begjæring - vært oss.

Og så vet jeg at det norske samfunnet har satt de minst skolerte, de med færrest forutsetninger, til å styre med avgjørelser som krever den ytterste klokskap og den mest opphøyede etikk.

Og gitt dem en makt som er absurd.

Min kone og jeg avslutter besøket hos immigrasjonsmyndighetene i denne omgang. Det hele var en formalitet kanskje. De hyggelige byråkratene spøker litt med oss, og er lykkelig uvitende om at vi egentlig er flyktninger. De vet ikke at de har reddet oss før, og idag redder oss nok en gang. De vet ikke at de skulle hatt blomster og konfekt og all verdens bestikkelser som takk for det de gjør for oss.

Vi flotter oss litt, i dag, min kone og jeg. Svinger innom et av byens bedre hoteller og nyter et stykke kake og en kopp kaffe for å markere den lille, men store begivenheten. At alt er i orden så vi kan fortsette å bo her.

Så kjører vi til skolen og henter våre barn. Det er fredag, og da får de kjøpe chips og i dag også brus i den lille forretningen like ved skolen.

Jeg kjenner at jeg, midt i den alltid underliggende sårheten av å være forkastet av vårt eget land, er usigelig takknemlig. Hver dag teller. Hver dag er verdifull. Hver dag barna har det bra, vi er sammen og vi alle er friske er en seier.

Om jeg skal si noe som helst positivt om barnevernet, må det være at de har lært meg å forstå og sette pris på nettopp det.


Top
 Profile  
 
 Post subject: Re: 5 år som flyktninger
PostPosted: Tue Oct 09, 2018 1:49 pm 
Offline
Rang: Storbruker

Joined: Fri May 29, 2015 2:49 pm
Posts: 902
Når jeg legger barna om kvelden, blir jeg ofte sittende inne på rommet deres mens vi snakker. De ønsker da kanskje å høre historier fra min egen barndom, eller de snakker om ting i deres liv som opptar dem.

Et av barna mine uttrykte takknemlighet for at jeg snakker slik med dem. "Pappa, du er flink å snakke med oss!"

Det er godt å høre en slik liten, men betydningsfull replikk fra mine barn.

Det mest positive jeg fikk høre fra barnevernet de par årene de herjet i livene våre, var at "du har noen egenskaper som barna trenger". Dette var da barnevernet ba meg flytte hjem til kone og barn, også med en underliggende trussel om akuttvedtak om jeg ikke gjorde som de sa. Et år tidligere ble jeg presset til å flytte ut på samme grunnlag.

Jeg fikk aldri vite hvilke egenskaper jeg hadde "som barna trengte". Barnevernet ønsker kun å uttrykke adjektiver som kan brukes i en omsorgsovertakelsessak. Poenget er, at ingen foreldre må la seg knekke av et notorisk barnevern som bare er ute etter å finne så mye negativt som mulig. I vår sakkyndige rapport på 70-80 sider, betalt av barnevernet, var der ikke påpekt en eneste positiv egenskap hos meg som far. Når det er så konsekvent gjennomført negativt, er det heldigvis lettere å forstå at noe er riv ruskende galt. (Når nemndene leser tilsvarende negative rapporter og ikke reagerer på den vanvittige ensidigheten, viser det at nemndene er inkompetente og bør skrotes.)

Jeg er ikke feilfri. Men jeg har valgt å tro at jeg er en viktig person for barna. At jeg faktisk er uerstattelig for dem. At jeg duger. At jeg er god.

Jeg har måttet si dette til meg selv, fordi de som skulle ha greie på dette, barnevernet, er udugelige. Barnevernet ønsker å se på meg gjennom sine destruktive, fordomsfulle og demoniserende briller.

Min gamle far sa det til meg som en hilsen da vi måtte flykte fra Norge: "Husk, du er en god far!".

Til dem som måtte lese dette, og som blir nedbrutt av barnevernets ensidige fokus på alt mulig negativt. Husk; du er en god mor! Du er en god far! Du er uerstattelig for barna dine. Ingen har den kjærligheten som du har til dine barn. Du vil gå i døden for barna dine.

Ingen fosterhjemslønn kan kjøpe det du betyr for ditt barn.

Jeg har sagt det før. Da vi ventet på sak i fylkesnemnda, var hele familien på tur, og vi reiste med ferge og stirret ned i den opprørte sjøen som fosset langs skutesiden. Min sønn som da var 6 år gammel spurte meg:

"Pappa, dersom Stina (som da var ett og et halvt år gammel) hadde falt i sjøen, tror jeg at jeg hadde grått resten av livet. Ville du ha hoppet etter?"

Bare tanken om at hun skulle falle i sjøen smertet meg slik at det nesten var uutholdelig. Jeg husker ikke nå hva jeg svarte sønnen min. Men en ting vet jeg. En betalt omsorgsperson ville ikke hoppet etter. Simpelthen fordi det finnes noe som ikke kan kjøpes for penger:

Blodsbånd. Kjærlighet. Tilhørighet.

Barnevernet vet ikke hva noen av disse begrepene betyr.

Og det er dypest sett hovedårsaken til den krisen vi ser innenfor barnevern i dag.


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 3 posts ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 1 guest


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]