Jeg tror iallfall det er alvorlig ment. Men det er to-tre vanskeligheter:
Det er visst fortsatt uavklaret hvorvidt en familie som har unnsluppet i strid med det som er norsk lov (dvs at det er ulovlig å flykte med barn så snart offentlige myndigheter har ymtet om at de skal være under offentlig administrasjon), vil få offentlig godkjent asyl i Polen. Her er vel den moren som er kjernen i prosjektet: Silje Garmo (
Norske barnevernsflyktninger i Polen) Er det noen som har hørt om noen fortgang i behandlingen av hennes asylsøknad?
For det andre er det nok spørsmål om finansiering. Mange barnevernsutsatte har dårlig økonomi, en del har trygdeytelser o.l. i Norge, de aller færreste vil klare å skaffe seg arbeid i Polen. I Tyskland er det stort behov for folk som vil gjøre husarbeid og hjelpe og pleie gamle familiemedlemmer (jf
Andre nasjoner mere familiekjære?), men situasjonen er gjerne ikke helt den samme i Polen. I alle fall vil det være nødvendig for norske barnevernsflyktninger å virkelig finne seg arbeid, uansett hvor dårlig betalt og hvor anstrengende, arbeid som de kan gjøre selv hvis de har sine barn hos seg. Slikt arbeid er ikke nødvendigvis lett å finne; polakkene selv drar jo i strie strømmer til utlandet for å finne arbeid. Jf bønnen om hjelp som annonsen Sliten lenker til, kommer med. Man kan ikke vente, og det kommer ikke til å skje, at nordmenn generelt vil sende penger til et slikt prosjekt over mange år, som er det som vil trenges, når detd ikke gjelder givernes egne barn eller barnebarn. – Lettest vil det kanskje bli der både en mor og en far tar oppgaven, ved at den ene beholder arbeid i Norge og underholder den andre, som bor i Polen med barna. Det forutsetter nok at familien ikke er reelle flyktninger som Norge prøver å få utlevert; hvis de er det, vil jo den som forsøker å fortsette her, bli arrestert, og dermed er finansieringen borte.
Det blir også nødvendig for flyktningene å lære seg polsk, av alle grunner, aller mest hvis de skal kunne ha arbeid i Polen. De færreste barnevernsflyktninger har noen rutine med å arbeide skikkelig med å tilegne seg fremmedspråk. Barna vil jo komme til å bli flytende i polsk skole eller barnehage eller bare ved å leke med polske barn, men det gjør ikke det arbeidet som skal til for de voksne, mindre energi- og tidkrevende.
For det tredje vil en slik koloni være lett angripbar hvis noen slutter seg til den som norske myndigheter kan komme med reelle anklager mot, enten om barnemishandling eller om hvilken som helst annen form for kriminalitet. Dette vil være et faremoment også for de øvrige. Det skal for eksempel ikke så mye til at det polske samfunnets velvilje overfor dem endrer seg i en mere usikker og kritisk retning.
På den annen side kan det nok være bra hvis det er
flere av dem, flere enn bare én enslig familie, som kan støtte hverandre og også spre opplysning hvis norske myndigheter lykkes i å gå i strupen på noen av dem.