62 norske barn sendt til utlandet mot sin viljehttps://www.nrk.no/norge/62-norske-barn ... 1.13941425"Over 100 personer bosatt i Norge ble i fjor rapportert inn som etterlatt i utlandet mot sin vilje. Blant dem var 62 barn som utsettes for sosial kontroll, vold, trusler og tvangsekteskap, viser ferske tall som legges fram fredag."NRK presser fortsatt på for lovendringer som vil gjøre det mulig å hente hjem norske barn i utlandet.
Det er nesten rørende hvordan barnas vilje da plutselig har fått relevans. Når et firesifret antall barn årlig hentes med politi i Norge - fra fødeavdelinger, skoler eller hjem - er barnas vilje fullstendig irrelevant.
I vår egen sak sa barnevernet rett ut at de regnet med at barna ikke ønsket å bli flyttet i fosterhjem - uten at det hadde noe betydning for barnevernets hardkjør mot familien.
Når NRK bruker uttrykket "etterlatt i utlandet" høres jo det nokså trist ut. Man bør imidlertid være klar over at dette i de fleste tilfeller handler om at barna bor med storfamilien - onkler, tanter, kusiner, fetre og besteforeldre - i foreldrenes opprinnelsesland.
Det er dessuten fornøyelig når man snakker om "sosial kontroll". Det er jo dette uttrykket som er jokeren i dette regnskapet. Det betyr egentlig enhver disposisjon som norske myndigheter ikke liker. Det er blankofullmakten som gjør at norske myndigheter etterhvert kan gjøre hva de vil med norske barnefamilier - også i utlandet.
Nå driver jo norsk barnevern i aller høyeste grad sosial kontroll. Og når barnevernet utøver sosial kontroll, havner barna stort sett hos godt betalte fosterforeldre, som nå visstnok er lovpålagt å føle kjærlighet til fosterbarna, og ikke hos onkler og tanter.
Vi bør ikke la oss bedra. Norske myndigheter er overhodet ikke imot sosial kontroll, men de avskyr at foreldrene utøver denne kontrollen selv.
Jeg tror at de aller fleste nordmenn tar sterkt avstand fra tortur i enhver form, og jeg har ingenting imot at norske myndigheter jobber aktivt mot at barn tortureres i utlandet. Men hva med torturen som "Glassjenta" og et utall andre barn utsettes for i norsk barneverns varetekt?
Jeg tror også at de fleste nordmenn er imot tvangsekteskap, men det er ingen som protesterer når norske myndigheter sprenger norske ekteskap og familier i fillebiter.
Vi ble selv tvunget til separasjon med barna som pressmiddel, og vi ble senere presset til å flytte sammen igjen - med barna som pressmiddel. Norske myndigheter respekterer overhodet ikke familiens eller ekteskapets autonomi, men herjer med familiene etter forgodtbefinnende.
Dette er faktisk årsaken til at enkelte, for eksempel i somaliske miljøer, velger å sende barna ut av landet.
Dette er utålelig for lykkelandet Norge. Det er en fornærmelse mot vrangforestillingen om Norge som prototypen på det vellykkende samfunn. Derfor forsøker man nå - med utgangspunkt i de mest ekstreme tilfeller - å agitere for et lovverk som hindrer norske foreldre med innvandrerbakgrunn å sende barna ut av landet, og å hente hjem dem som "mot sin vilje" befinner seg i foreldrenes opprinnelsesland.
Vi vil gjerne være rause og tolerante, men utlendingene får værsågod bli som oss, selv om barna ender i dårlige miljøer rundt Oslo S.
Når norske myndigheter begynner å vise sin omsorg for disse barna, er det dessverre et faktum at mange av dem kan ende i det mange oppfatter som barnevernets torturhelvete. Frihetsberøvelse, ufrivillig adskillelse og minimalt med samvær med biologiske foreldre samt separasjon fra nettverk og storfamilie. For ikke å nevne en fremtid med svært dårlige levekårsutsikter om man skal tro offentlig norsk statistikk på området.
Man bør ikke la seg forvirre. Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Før dette er det foreldrene som bestemmer over barna. Det gjør at enkelte foreldre gjør valg på vegne av barna som norske myndigheter ikke liker, selv om barna verken tvangsgiftes eller tortureres.
Norske foreldre gjør valg på vegne av sine barn hver eneste dag. Vi har selv gjort valg på vegne av våre barn, da vi forlot Norge for å unnslippe norsk barnevern. Heller ikke dette likte norske barnevernsmyndigheter. For å få has på slike som oss, har barnevernssjefene rundt omkring i landet nå fått dommermyndighet. Et stykke papir fra en barnevernssjef - en begjæring om omsorgsovertakelse - binder familiene og gjør det ulovlig å flytte med barna.
Det er bekvemmelig for barnevernet, selv om det bryter med alle rettsprinsipper i et fritt og demokratisk land.
Vi kan forvente at norske myndigheters sosiale kontroll av familier og barn bare vil bli intensivert i årene fremover. Selv om systemet til slutt vil falle er det absolutt ikke noe som tyder på at ting vil bli bedre i nær fremtid.