familien-er-samlet wrote:
Ærlig talt så kunne jeg ønske at jeg aldri hadde blitt innviet i sannheten om norsk barnevern. Lykkelig uvitende er en god situasjon å være i. ..... Jeg er ikke bitter fordi dere er uvitende. Faktisk skulle jeg bare ønske at jeg var uvitende jeg også.
Det er kanskje litt for lett for meg å si, som ikke har familie som er i fare, men jeg sier det allikevel: Nei, jeg ønsker ikke at jeg ikke visste noe. Jeg ønsker at virkeligheten ikke var sånn, ønsker at vi hadde en normal, fornuftig og hjelpsom sosialtjeneste, ikke denne avsporete skadevolderen. Jeg ønsker at ikke kvakksalver-psykologien herjet og at godtfolk ikke trodde hverken på den eller på alt mulig sludder våre myndigheter sier om hvor bra vårt velferdssamfunn er.
Men jeg ønsker ikke at jeg hadde urealistiske forestillinger om verden. Dystert som det er, føler jeg en nærmere kontakt med livet selv, jo mer realistisk forståelse jeg tilegner meg.
familien-er-samlet wrote:
Jeg snakker alltid for mye. Min kone sier jeg skulle holdt kjeft om barnevernet.
Nei, ikke enig i dette heller! Det å holde kjeft om så viktige ting kommer for nær det å lukke øynene for dem. Og det gjør en lettere å angripe. Ikke at man skal plapre i øst og vest, og klar tale om forfølgelsene kan også bringe en i fare. Men i relevante sammenhenger kan det være avgjørende at vi åpner munnen og viser andre mennesker hvordan det står til. Hvordan skal vi ellers kunne bidra til en endring? At vi så kan komme til å feilberegne situasjonen, får være oss tilgitt.
Men når jeg sier at vi skal snakke om barnevernets grusomheter, betyr det ikke at jeg er så flink til å gjøre det selv. Jeg krymper meg ofte når uvitende mennesker kommer med de kjente flosklene, og skråsikkert snakker om barnevernets brahet. Det er ofte jeg ikke orker å si imot. Men jeg drømmer om å bli flinkere – om å finne både ro og riktig klare ord som kan vekke noen til tanker . . .