Begrepet kalles også identifikasjon med aggressor; den som er utsatt for overgrep, kan komme til å identifisere seg med den som forgriper seg på henne/ham, og ta deres parti mot hjelpeapparatet. Fenomenet kan også ses hos personer som har vært utsatt for overgrep eller lever sammen med psykopater eller andre som utøver vold mot dem – ofte vil de forsvare og beskytte sine overgripere.

Det ser også ut til at sympati lettere utvikler seg om gisselet mangler klare forestillinger som hva som er rett og urett i den spesielle situasjonen. Sjansen for å identifisere seg med gisseltakerne øker også om gisselet har uklare ideer når det gjelder sosial eller politisk rettferdighet som terroristene sier at de kjemper for. Spesielt vil mennesker som ikke har klare forestillinger om forskjellen på midler og mål, lett bli offer for denne dynamikken. I få tilfeller har dette kommet så klart til uttrykk som med den amerikanske rikmannsdatteren Patricia Hurst som ble tatt som gissel – og senere skiftet identitet og selv ble terrorist.

Professor Lars Weisæth intervjuet av Gudrun Vinsrygg

- Terrorhandlinger har til hensikt å skremme oss, men det er opp til deg selv hvor redd du skal bli. Selv om frykt er en normal reaksjon, behøver du ikke å bli værende i frykten. Ton ned dramatikken, skaff deg kunnskaper og lev som normalt. Dermed trosser du terroren og tar kontroll over situasjonen, sier professor Lars Weisæth, overlege ved Sanitetsstaben, Forsvarets Overkommando.

- Hvordan reagerer vi på terrortrussel?

- Du har to utveier; å bli redd eller å bli sint.

Det er helt normalt å bli redd når en fare truer, men blir du værende i redselen, betyr det at du ser på deg selv som et hjelpeløst og handlingslammet offer. Og det er nettopp det som er terrorens mål; at vi skal bli redde og føle oss svake og bli ettergivende - at andre skal få viljen sin med oss.

Å bli sint er også normalt og dertil mer hensiktsmessig. Det er helbredelse i handling, sies det, og når du blir sint, innebærer det som regel handling - du gjør noe aktivt.