It is currently Thu Mar 28, 2024 6:50 pm



Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 
Author Message
 Post subject: Personlig fremstilling av barnevernets saksføring mot meg
PostPosted: Tue Mar 06, 2007 12:43 am 
Offline
Superposter

Joined: Wed Sep 27, 2006 2:53 pm
Posts: 1149
Location: Danmark
Personlig fremstilling av barnevernets saksføring mot meg og min sønn:

Jeg vokste opp som eldste barn av 3 i en borgelig familie i Bergen, Norge. I min barndom opplevde jeg at min mor var meget syk, med både epilepsianfall og isjas problematikk. Hun var en del på sykehus/sykehjem og ofte sengeliggende. Min far som etablerte seg som leder i familie firma etter sin far var mye på reise og sent hjemme fra arbeid. Av denne årsak hadde vi en del husmorvikarer under oppveksten.

Jeg var selv glad i danse og spille teater som barn og denne interessen førte til at jeg også gikk på teaterskole både i US i 1985-86 og i Danmark 1989-91. Noe jeg satte stor pris på. Min ungdomstid var preget av dårlig selvbilde og selvtillit, da jeg hjemmefra opplevde å føle meg uønsket. Min skolegang hadde medført at en del problemer ble diagnostisert som dysleksi (lese og skriveproblemer) og anoreksi/bulimi. Jeg var nok til tider også svært deprimert.

4 desember 1989 hadde jeg en abort basert på at jeg var blitt gravid uten å ha noen økonomisk mulighet til å ivareta et barn. Jeg gikk på denne tid på Skandinaviske teaterskole i København, Danmark. Dette medførte en sorgprosses og videre isolasjon fra andre og en begynnende depresjon. Uansett valgte jeg å fortsette med det liv jeg på den tid hadde valg ved å ta opptaksprøve ved Teater Cantabile 2 sitt utdanningsprogram i Vordingborg og startet opp her høsten 1990.

Dette var en skole basert på hardt fysisk og mentalt kreativt arbeid og ved juletider etter en preformans solo, basert på egne livsøyeblikk brøt jeg sammen psykisk. Jeg var derfor svært deprimert da jeg var hjemme hos min familie i Bergen i Norge på julebesøk. De opplyste videre at de ikke ønsket jeg skulle fortsette mitt karrierevalg og ville ikke lenger støtte min utdannelse økonomisk. Så da jeg kom tilbake tilskolen ved nyåret 1991 var jeg meget deprimert og samtidig stresset i forhold til hvordan jeg skulle skaffe meg en inntekt som kunne sørge for at jeg fikk fullendt skolegangen ved Teateret Cantabile 2.

Min teaterleder ved skolen oppfattet situasjon slik at mine foreldre skulle hente meg hjem da de hadde kontaktet han privat og fortalt at jeg skulle innlegges ved psykriatisk sykehus i Bergen. Dette ble jeg ikke opplyst om da jeg ikke ville ønsket dette. Det jeg på dette tidspunkt trengte var litt fred og ro og hjelp til å finne ut av hvordan jeg kunne tjene de penger jeg trengte for å gjøre ferdig min utdannelse. Uansett kom dette først frem i bilen da mine foreldre kjørte meg hjem fra Vordingborg til Kastrup lufthavn, noe som ga meg slik et angstinnfall at jeg startet å skrike hysterisk på flyplassen og nektet å bli med dem tilbake til Bergen i Norge. Da jeg på dette tidspunkt var over myndighetsalder kan jeg derfor ikke forstå hvordan mine foreldre så hadde anledning den 9 januar 1991 og tvangsinnlegge meg ved Københavns hospital KAS Nordvang Psykriatisk avdeling R 50under diagnose psykisk reactive paranoides, og videre begrunne dette med at jeg var narkoman. Vedlagt er de sakspapirer jeg pr i dag har fått utlevert fra kun Storstrømmen sykehus i ettertid. Sakspapirer fra København kommune Fredriksborg amthospital og KAS Nordvang har jeg pr dato ennå ikke mottatt, selv etter henvendelse personlig ved telefon og purring skriftlig. Selv har jeg minner fra oppholdet på KAS Norvang om å bli kledd naken, bunnet fast i remmer og voldtatt av flere av deres ansatte.

Sakspapirer fra Storestrømt Amthospital viser ved første side et brev der de informerer og at jeg er blitt diagnostisert paranoid psykotisk fordi jeg skriver brev dedikert til Gud. Jeg skriver dikt i min dagbok på denne tid og dagbok forsvinner fra meg uten at jeg noensinne får den tilbakelevert, ellers skriver jeg ingen andre steder, heller ikke brev. Sykepleier og annet personal blir videre oppfordret til å informere meg om at jeg har denne diagnose med bevist feilmedisinering. Videre står det opplyst om at det foretas underlivsundersøkelser av meg omkring jeg skal vøre gravid eller ha fått noen kjønnsykdommer ved innleggelse på storstrømt amtsykehus.

Kort tid etter innleggelse ved lukket avdeling her kommer imidlertid den negative narkotikatesten til leger ved sykehuset – noe som medfører at jeg blir ført over til frivillig opphold ved deres ungdomsavdeling. Dette uten at jeg var orientert om mitt opphold her var frivillig, da jeg ikke hadde anledning til å forlate sykehus alene eller skrive meg selv ut. Tvert imot fikk jeg beskjed om at jeg da ville bli ført tilbake til lukket avdeling om jeg forsøkte å stikke av. Jeg opplevde videre at jeg ble tvunget til å spise deres medisiner som så virkelig gjorde meg psykisk og mentalt dårlig og uten mulighet for å kommunisere med andre. Jeg var i deres vold totalt underlagt deres maktmisbruk og vilje, og følte meg svært manipulert.

Jeg fikk beskjed om at oppholdet ville bli langvarig med tilbud om jeg ikke heller ville reise tilbake til mine foreldre i Norge og forsette behandling videre her. I mine saksdokumenter står det avsluttningvis ” At dette aldri vil gå bra” da min far kommer og henter meg og kopi av alle deres saksdokumenter, som han har lovet å viderelevere til diverse offentlige instanser og sykehus til Norge. Dette uten mitt samtykke eller viten. Fra dette tidspunkt blir den offisielle mulige barnevernsak startet på meg i Norge. Dette før jeg var gravid, men med bakgrunn i det som skjer følgende når jeg blir gravid ½ år etter å blitt tvangsmedisinert med feile medikamenter som ene og alene benyttes for å manipulere meg min vilje og få meg til å fremstå i det stigmatiserte bilde som en psykisk syk person blir fremstilt hos diverse offentlige saksbehandlere i Norge i dag. Jeg ble på dette tidspunkt utnyttet seksuelt, uten mulighet til å forhindre det, som følge av disse medikamenter jeg ble påtvunget til å bruke av min far.

Offisielt starter Fana barneverntjeneste sak mot meg og min sønn i det øyeblikk jeg underskriver kontrakt på frivillig å bli plassert ved Bergen mødrehjem, som følge av min mors brev til dem, der hun bekrefter at jeg blir utstøtt fra familie og deres bolig, dvs at jeg vil være uten bolig, dersom jeg velger å bære frem mitt barn og ikke ta abort slik de ønsker. Jeg tok kontakt med AAN som følge av muntlige samtaler med mine foreldre angående dette og det var gjennom disse samtaler jeg fikk oppleve det var muligheter for meg å beholde mitt eget barn, til tross for at jeg på dette tidspunkt manglet økonomisk mulighet til egen bolig og formell utdannelse, som igjen ville gjøre meg i stand til å forsørge mitt eget barn. Selv tok jeg kontakt med AAN da jeg trodde det eneste alternativ for meg videre fremover ville være å bortadoptere barnet ved fødsel, da jeg mentalt ikke var i stand til å gjennomføre nok en abort.

I graviditeten fikk jeg tilbake min mentale likevekt som følge av at jeg slapp noe videre medisinering som følge av graviditeten og jeg gjennomførte et kurs for SFO pedagoger via Aetat, noe som gjorde at jeg i det minste fikk utbetalt noen få penger til meg selv, da dette var et arbeidsmarkedskurs med dagpenger.

En måned før nedkomst flyttet jeg derfor inn på Bergen Mødrehjem i det som skulle bli et 2 års langt mareritt før jeg kom ut fra denne institusjon. Å bli overvåket 24 timer av diverse saksbehandlere og pedagoger, som kun arbeider for å skape en omsorgsovertagelsessak for et barnevernskontor, er en enorm påkjenning og belasting. Jeg vil her også nevne Orion prosjektet som medfører at du blir opptatt på video i alle mulige situasjoner. All menneskeverdighet blir ødelagt ved et slikt opphold. Jeg fikk også ødelagt min tillitt til de offentlige hjelpeinstanser meget grundig ved dette opphold. Dette gjelder også møte med andre offentlige helseforetak, som helsestasjon og barnehage og sykehus, da disse møter deg med en meget forutinntatt negativ holdning, som følge av at du er et barneverns problem. Et barnevernskontor opplyser alle andre offentlige etater om at du er en psykriatisk ustabil person og at barnevernet er nå i en undersøkelsesak og vil derfor ha alle opplysninger omkring mor og barn, som de vil ha andre til å viderebringe til dem. Her stanser derfor all medmenneskelig kommunikasjon med andre personer i offentlig etat. Jeg vedlegger derfor all innhentet saksdokumentasjon fra denne tid. Den er innhentet fra Bergen Mødrehjem, Fana barneverntjeneste, Fana Trygdekontor, Fastlege, Bønes helsestasjon og Haukeland sykehus med mer. Jeg har selv ikke gått fullstendig gjennom denne saksdokumentasjon, annet enn ved kort gjennomlesning, idet jeg skannet den inn på min pc. Den mengde av saksdokumentasjon jeg per i dag har, tar tid å lese grundig i gjennom, men jeg regner den ikke for å være annerledes enn den jeg til nå har gjennomgått, selv om dette hovedsakelig er fra 2002 – 2004.

Kort vil jeg her bekrefte at jeg i ungdomsårene røkte litt hasj, noe jeg også hadde gjort på tidspunkt da jeg ble gravid. Jeg har derfor måtte avlevere blod og urinprøver for narkotikatester hos leger før og under graviditet. Dette var også noe som kunne skje ved mødrehjemmet dersom de har mistanke til slikt. Jeg viser kort til at disse prøver er negative alle sammen for narkotika og at jeg sluttet å røke hasj umiddelbart da jeg ble gravid. Jeg har heller aldri prøvd andre ulovelige rusmidler enn hasj. Jeg har allikevel alltid blitt beskyldt for å være narkoman som følge av sladder og ryktespredning, som hovedsakelig kommer med bakgrunn i mine foreldres uttalelser til andre i sitt sosiale nærmiljø, inkludert egen familie. Jeg kan kort fortelle at dette er en av årsakene til at jeg kan bekrefte hva det vil si å være sosialt utstøtt fra resten av samfunnet, inkludert egen familie som følge av rykter om at jeg skal være psykisk syk og narkoman. Eller som påtaleadvokat informerte dommer ved Tingsretten den 27.10.03 om i forbindelse med påtale om enten frivillig innleggelse til psykriatisk observasjon ved sykehus i 3 uker eller 4 uker varetektsfengslig som følge av at jeg har vært innlagt på et psykriatisk sykehus etter selvmordsforsøk. For som hun her påstår er alle psykiske syke personer narkomane og kriminelle…

Jeg vil tilbake til tid på mødrehjem og si at til tross for alle anstrengelse fra Fana barneverntjeneste på dette tidspunkt utførte for å skape en omsorgsovertagelsessak i forbindelse med min sønn, ble observasjon fra Bergen mødrehjem til min fordel og jeg fikk i forbindelse med utskrivelse fra Bergen mødrehjem beskjed om at jeg var en god og omsorgsfull mor og at de ikke ville støtte Fana barneverntjeneste i å frata meg omsorgen for mitt eget barn. Jeg ble derfor formelt avsluttet som undersøkelsesak ved Fana barneverntjeneste da jeg var flyttet inn i egen leilighet, jeg da hadde kjøpt med basis i lån fra penger jeg nå mottar i morstrygd. Jeg ble ved utflytting og avslutning av daværende barnevernsak advart mot å noensinne igjen ta kontakt med Fana barnevernskontor, med mindre jeg ble virkelig alvorlig syk med depresjon igjen. Jeg måtte også love å opprettholde kontakt med psykolog, jeg ble påtvunget til å gå til, i forbindelse med oppholdet på Bergen mødrehjem.

Selv hadde jeg på dette tidspunkt mistet all min tillitt til psykologer og psykiatere som følge av tidligere nevnte forhold. Jeg opplevde imidlertid at psykolog Rigmor Dyrkorn var en sympatisk dame, som faktisk ønsket å være til hjelp. I løpet av flere år med regelmessige samtaler opplevde jeg også å få en viss form for tillitt til henne, både ved samtaler og ved det at hun også til tider kunne være en praktisk hjelp, når jeg hadde behov for å gå til samtaler med saksbehandlere i forbindelse med min morstrygd sak eller konsulenter hos Aetat. Jeg hadde nå møtt på så mye ufordragelig oppførsel og svært nedlatende uttalelser at jeg opplevde angst for å sitte alene i samtaler med dem.

Det er vanskelig å fortelle hva det vil si og være en enslig mor som er avhengig av overgangstrygd for å overleve, men jeg kan forsikre at jeg er verken en hore eller har selv valgt denne livssituasjon for å bli økonomisk uavhengig av mine foreldre og jeg ønsket også å komme meg ut av den situasjon som gjorde meg økonomisk avhengig av offentlige velferdsordinger og startet derfor i 1994 på voksengymnas slik at jeg kunne oppnå en godkjent utdannelse. Jeg manglet tidligere en enkeltstående time i et 2 timers valgfag for å oppnå dette. Jeg ble lovet tekniske hjelpemiddel som en pc er for å få hjelp med mine dysleksiproblemer for å oppnå dette. Dette var imidlertid et løfte som ikke ble overholdt, dvs jeg ble informert av hjelpemiddelsentralen 2 år i ettertid at jeg kunne motta denne, men jeg hadde på dette tidspunkt gitt opp tanken på videre utdanning og arbeidet deltid i en butikk. Jeg fullførte gymnaset, men uten karakterer som ville gi grobunn for videre formel utdannelse ved en høyskole.

Trygdekontor valgte også på dette tidspunkt, uten min viten, å starte en innkrevning av bidragsak fra barnefaren og jeg ble tvunget til å opplyse om mitt seksualliv i Bergen byrett som følge av dette, nok en ydmykende situasjon, uten noen form for reel hjelp fra advokat jeg på dette tidspunkt tok kontakt med. Jeg leverte blodprøve av meg og min sønn for dna test, men hørte aldri noe mer og har lagt ved innsyn av egen saksdokumentasjon som viser hvordan dette er blitt behandlet videre av saksbehandlere fra Trygdekontoret for utlandsaker og mitt lokale trygdekontor i Fana.

Fana barneverntjeneste, som muntlig informerte meg om at sak om omsorgsovertagelse for min sønn var henlagt, har ikke stanset sine videre bestrebelser om å skape sak og velger i 1994 å bestille psykisk diagnose ”paranoid psykotisk” fra behandler jeg tidligere hadde en times samtale pr uke, ved et poliklinisk tilbud fra Solli sykehus i 1991. Dette får de tilsendt ved et brev der han informerer om at på tross av at han selv ikke har observert slike symptomer hos meg, har han blitt informert om at jeg ble innlagt med denne diagnose fra min far i forbindelse med deres tvangsinnleggelse i København i Danmark januar 1991. Dette brev velger barnevernskurator å sende ut i kopi til samtlige offentlige etater, som trygdekontor og aetat, uten at jeg blir orientert. Dette brev blir blant annet benyttet for å tvinge meg ut i arbeid for trygd tiltak ved Aetat, der jeg er vikar for en ansatt ved Juhls blomsterhandel i 3 måneder uten lønn. (De penger jeg mottar i trygd er minimums utbetaling for overlevelse og har ikke innberegnet utgifter som transport med mer, som kommer i forbindelse med en arbeidssituasjon) I disse tre måneder gikk jeg sulten til sengs, da jeg ikke hadde økonomisk anledning til å kjøpe den mat jeg hadde behov for. Ved Fana sosialkontor ikke jeg beskjed om at jeg måtte selge leilighet jeg bodde i dersom jeg skulle kunne motta økonomisk bistand fra dem.

Etter at disse tre måneder var over fikk jeg på egenhånd, ved å gå rundt i alle butikker i byen med cv og jobbsøknad, en deltid og vikar ansettelse ved butikken CHA CHA og eid av Pedersen holding AS, som på dette tidspunkt eier en rekke moteforetninger i Bergen. Jeg fikk aldri fast ansettelse selv ikke etter 3 års arbeid, derav 1 år med fulltidsvikariat. Min lønn medførte ikke at jeg ble selvforsørgende, da den ikke var av en slik størrelse og jeg måtte månedlig levere inn lønnslipp fra min arbeidsgiver, slik at trygdeutbetalinger ble tilpasset det jeg tjener selv. Jeg har fortsatt kun en minsteinntekt langt under det man i Norge regner for fattigdomsgrense.

Til tross for at jeg er svært alene og med en dårlig økonomisk situasjon, vokser min sønn opp til bli en omsorgsfull og god gutt uten noen problemer. Det vil si da han begynner på skolen merker jeg et større press på å få et bedre sted å bo, da han blir var min svært dårlige økonomiske situasjon gjennom sine nye lekekamerater. Men heldigvis har vi det godt sammen og all min tid går utelukket til ham og mitt arbeid. Jeg opplever lite hjelp fra mine foreldre ved avlastning til barnepass og har derfor to unge piker, som veksler mellom å passe han, når jeg er på arbeid. Ved en butikkjobb er arbeidstid vekslende annenhver dag med tidlige og sene vakter da åpningstid er fra 09:00 til 20:00.

Etter siste årsvikariat i 1996 hos Pedersen holding AS opplevde jeg igjen å være 100% arbeidsledig. På dette tidspunkt var det stort behov for arbeidskraft med IT kompetanse og da jeg er teknisk interessert, ønsket jeg å videreutdanne meg på dette område for å bedre mine arbeidsmuligheter med en normal inntekt som ville gjøre meg i bedre stand til å forsørge mitt barn. Ved både trygdekontor og Aetat fikk jeg avslag på søknad om økonomisk støtte til etterutdannelse (skolepenger på kr 50 000 pr semester) med muntlig begrunnelse av at de ikke mente jeg var intelligent nok til å fullføre denne utdannelsen. Jeg vurderte å ta lån på bolig for å ta utdannelse, men da tilbød min far meg i stedet å låne meg disse penger, slik at jeg kunne få en formel utdannelse med arbeidsmuligheter. Betingelsen var at jeg først måtte gjennomføre et tilleggskurs med økonomi og EDB før jeg startet den opprinnelige utdannelse (EDB prosjekt) som jeg ønsket.

Ved dette første kurs opplevde jeg at det var en rekke personer på etterutdannelse fra trygdekontoret som var medstudenter. Hurtig ble det spredd et rykte og at jeg var psykisk syk og medfølgende sosial utstøttelse. Jeg fullførte utdannelsen, med unntak av dos kurs i økonomi, som jeg ikke bestod som følge av at jeg ikke fikk anledning til å delta på det obligatoriske gruppeprosjekt av mine medstudenter. Det var ingen som ville ha meg med i deres gruppe. Selve EDB del med Office klarte jeg fint å gjennomføre på egenhånd og med godt resultat på eksamen. Jeg valgte til tross problemer med sosial utstøttelse å gå videre med det 1 år lange kurs EDB prosjekt etterpå, da dette var den utdanning jeg opprinnelig ønsket og fordi det her ville være snakk om helt ny klasse med andre medstudenter. Første semester gikk riktig bra og jeg fikk meget godt karaktermessig resultat ved avslutning. Etter sommerferie ved 2 semester starter umiddelbart problemer igjen med at en lærer ydmyker og latterligjør meg daglig foran resten av klassen. Dette fører igjen til en situasjon hvor jeg blir utstøtt sosialt og ingen våger å ha meg med det obligatoriske gruppearbeid, da de er engstelig for at lærer vil la sin avsky overfor meg gå utover hele gruppen. Denne gang reagerer jeg med å bli svært deprimert og blir sykemeldt av fastlege som følge av dette. Jeg våger knapt å gå utenfor døren og isolerer meg. Min daværende psykolog Rigmor Dyrkorn videreformidler kontakt med Advokat Trine Rysst, som lager i stand privat avtale med skolen, der jeg skal gå det siste halvår om igjen som privat student, med avtalte resterende timer i privatundervisning og ta min avsluttende eksamen neste semester. Jeg opplevde at dette senere var umulig å gjennomføre, da undervisningstimer ble sabotert av lærer og bestod derfor ikke avsluttende eksamen ved sommeren ½ år etterpå.

Da min far tilbyr meg arbeid i sin bedrift påfølgende sommer 1999 sier jeg ja til dette. Min primære arbeidsoppgave skal være å lage et intranett med kvalitetsikring av sykeartikler han selger til offentlig og privat sektor. Det er året 1999 og da jeg ved de første uker oppdager at hans firmas datanettverk ikke er i stand til å kunne fungere etter år 2000, da det er meget gammelt og uten noen som har hatt ansvar for administrasjon av ”server” eller for sikkerhet ved kommunikasjon ut fra firma, kan jeg heller ikke starte med min arbeidsoppgave før dette er ordnet. En seniorkonsulent ved datafirma i kontor ved siden av min far vil gå inn med hjelpdesk avtale og hjelpe meg å praktisk gjennomføre det store arbeid det er å skifte ut et datanettverk mens det er i daglig drift. Dette var et fint samarbeid og i løpet av 1 ½ år var det nye nettverk stabilt og jeg var også stort sett ferdig med den opprinnelig arbeidsoppgave som var å lage et intranett for firmaet.

Privat opplever jeg for første gang å få en kjæreste inn i mitt og min sønns liv. Han var umoden og noen år yngre enn meg og utviklet sjalusi overfor den kontakt jeg og min sønn hadde. Dette såret både meg og min sønn. Jeg fikk også beskjed etter en underlivskontroll at jeg hadde celleforandring stadiet 4. Dette medførte at jeg ikke hadde anledning til å benytte egen prevensjon og da min kjæreste nektet å benytte kondom, ble jeg også gravid før laseroppresjon som skulle fjerne område med celleforandring. Jeg fikk derfor foretatt en medisinsk abort som følge av celleforandring og påventende opperasjon. Etter første opperasjon fikk jeg ved første kontrollbesøk beskjed om at de ikke hadde klart å fjerne hele område med celleforandring og at jeg måtte inn til ny opperasjon. Forholdet til min kjæreste var blitt meget dårlig etter aborten og fordi jeg ikke lenger ønsket seksuell kontakt. Jeg opplevde at han påtvang seg samleie og jeg ble igjen gravid. Denne gang utenfor livmor og med ny abort. Jeg ble påfølgende meget deprimert og for første gang, siden jeg var svært ung, tenkte mye på døden og ikke minst på hva som ville hende med min sønn om jeg ikke lenger var der. Etter hvert gikk det bedre, jeg fikk min daværende kjæreste ut av meg og min sønns liv og fikk etter hvert beskjed om at celleforandringer var fjernet og jeg ble friskmeldt.

Det var heller ingen god erfaring å daglig arbeide tett ved min far. Bakgrunn til dette er hans konstante negative omtale av meg, ikke bare ovenfor andre, men også direkte overfor meg. Han kan betegnes som en meget kontrollerende person og med stor trang til å nedgjøre meg som person ved sine kommentarer om at jeg er narkoman, psykisk ustabil og virkelighetsfjern og ved at jeg ikke snakker korrekt (har ordfeil) som han bemerker og latterligjør med andre ansatte tilstede.

I og med at nettverk var stabilt nok til at seniorkonsulent hadde anledning til å overta det fulle administrative og sikkerhetsmessige ansvar. ønsket jeg å skifte arbeidsted. Jeg var på dette tidspunkt muntlig tilbudt arbeid ved HP teknisk support i Oslo. Min far informerte om at det var videre behov for meg i hans familiefirma, så jeg belaget meg på å bli hvor jeg var og i stedet valgte å se meg om etter en ny bolig med normal standard for meg og min sønn. Jeg hadde på dette tidspunkt en normal inntekt og fikk beskjed av min bank at jeg kunne få boliglån til en leilighet for ca 1000 000 kr, inkludert salg av den leilighet jeg på dette tidspunkt eier. Min far som er meget opptatt av hvor jeg skulle bo var med å hjalp med å finne leilighet i 3 måneder. Da jeg endelig fikk en leilighet ved bud på 1000 000 kr ved Mittunhaugen trodde jeg dette ville bli et godt hjem for meg og min sønn, med alminnelig stander og nær den skole han alt gikk på. Det jeg ikke hadde forventet var at min far 2 uker etter at jeg har signert under på kjøp av ny leilighet skulle permittere meg fra mitt arbeid og at jeg skulle nedbetale det nye huslån med arbeidsledighetstrygd. Det var det selvfølgelig økonomi til. Jeg hadde heller ikke forventet at leilighet jeg hadde kjøp skulle være totalskadet med vannlekkasje og feilkonstruksjon, uten at jeg kunne verken få refundert kjøp, eller få økonomisk hjelp til å betale egenandel til forsikringsselskap. Knapt en måned etter innflytting i ny leilighet ble skade oppdaget og vi fikk 1 uke på finne ny bolig. Etter min fars oppsigelse av meg via email sendt alle ansatte samtidig, var jeg ikke lenger på talefot med mine foreldre. Jeg ønsket ingen kontakt med dem og har faktisk ikke snakket med dem siden denne sommer.

Via forsikringsselskapet ble derfor meg og min sønn flyttet inn på et hospits (Vågen switell) i byen på deres regning. Det var ingen reelle kjøkkenmuligheter og min sønn måtte ta buss til og fra byen til skolen i de tre måneder vi måtte bo på dette hotellværelse. Jeg var svært deprimert også fordi jeg kun fikk avtale med forsikringsselskapet om at de kunne bygge opp leilighet mot at jeg øyeblikkelig skulle selge denne, for å betale deres egenandel. Jeg hadde dermed i løpet av 1/2 år ikke bare mistet mitt arbeid, men også min bolig og hele det grunnlag som jeg hadde behov for å gi min sønn en god og trygg oppvekst. Mitt forhold til mine foreldre var meget dårlig og de begynte alt her å tilnærme seg min sønn på en slik måte at jeg ble engstelig for å også miste ham. Utover dette ble jeg igjen uønsket gravid og som følge av at jeg på dette tidspunkt begynte å forstå at jeg stod på bar bakke økonomisk og uten bolig igjen, våget jeg ikke bære frem barnet og fikk fortatt en provosert abort. Vedlagt er papirer fra Haukeland sykehus, som viser hvordan jeg blir behandlet av deres helsepersonell i forbindelse med denne abort og papirer vedrørende boligsalg og boligskade med advokat.

Ved julen 2001 fikk vi etter en vond høst flytte tilbake til egen bolig, som ble gjort klar for salg, som følge av avtale om gjenoppbygging og utbetaling av egenandel til forsikringsselskapet. Trett, redd og forferdelig sliten valgte jeg å flytte tilbake til Danmark med min sønn. Med dette resultat at min mor sendte bekymringsmelding til BUP og barnevern og daglig ringte for å fortelle min sønn at han gjerne måtte komme tilbake til Norge og bo hos dem. Ingen barn liker å flytte og det gjorde heller ikke min sønn. Så da jeg etter tre måneder fortsatt ikke hadde klart å skaffe meg arbeid i den kommune jeg var flyttet til og mine dagpenger fra Aetat via EØS avtale ble avsluttet, valgte jeg å ta i mot arbeid uten egnet bolig for meg og min sønn i København. OT ble da sendt midlertidig til mine foreldre i Norge inntil jeg hadde skaffet egnet bolig og fått bekreftet at nytt arbeid var noe jeg kunne leve av. Dette var dessverre ikke tilfelle. Min nye jobb som telefonselger var provisjonsbasert og lønn dekket knapt husleie i delt firmaleilighet. Min sønn ønsket verken tale til meg over telefon eller komme tilbake til Danmark. Før prøvetid på 3 måner var over, var jeg igjen arbeidsledig og nå helt uten bolig, dvs jeg fikk bo hos venn fra der jeg opprinnelig var flyttet til i Danmark. Jeg besluttet i denne stund å reise tilbake til Norge, og selv ta kontakt med barneverntjenesten for å gjøre et siste forsøk på å få hjelp til egen bolig for meg og min sønn, eventuelt ta mitt eget liv og få min sønn bortplassert i et skikket hjem der han ikke ville ta varig skade av å være og få mulighet til å bli voksen uten å bli umyndigjordt ved psykisk diagnoser stilt av mine foreldre, slik tilfelle er for meg og min søster.

Jeg burde kanskje nevne at min søster ble av mine foreldre fratatt omsorg for egne barn noen år tidligere, som følge at hun ble stilt diagnosen sizofren. Nå har jeg ingen anledning til å sette meg inn i hennes sakspapirer, men regner ut fra det innsyn jeg har i egne sakspapirer, at de minner om mine, der min far forteller leger hvilken diagnose han mener jeg har og leger så gjør alt hva de kan få å få denne diagnose stadfestet. Uansett, har min søstersbarn en oppegående barnefar, som via egen advokat, fikk forelderrett over egne barn. Mine foreldre er satt til å være tilsynsfører ved min søsters samvær med egne barn.

Med både min egen erfaring fra psykriatisk sykehus i 1991 og min søsters opplevelser siden var jeg voldsomt engstelig for å søke denne form for hjelp. Hadde jeg lest egne saksdokumenter, slik jeg har i dag, ville jeg nektet på alle måter å la meg ”frivillig” innlegges ved Solli sykehus i 2002 etter at jeg gjorde et forsøk på å ta mitt eget liv. Men den gang var jeg ikke orientert om hvordan saksbehandlere og helsearbeidere tenker omkring sine klienter og pasienter. Jeg hadde aldri forestilt meg at behandler vurderer at det er til en pasient og andres beste at hun gjør et nytt suicid. Eller at man ved feilmedisinere deg, ved tvang og grov manipulering, ville benytte den forsvarsløse situasjonen, man er i som alvorlig deprimert, til å lage sak om omsorgsovertagelse for barneverntjeneste med det formål at biologisk alene mor tar sitt eget liv etter å ha mistet omsorg for eget barn ved tvang, basert på løgn og oppspinn fra en behandler ved psykriatisk sykehus arbeid for barneverntjenesten. I dag vet jeg noe annet, alene fordi jeg har lest egne saksdokumenter grundig gjennom fra denne tid. Jeg har valgt å skrive dem ned og sortere dem etter dato for å få overblikk og sender vedlagt det arbeid jeg hittil har gjort fra denne perioden og frem til overtakelse ved tvang i 2004. Jeg vil etter at alt er nedskrevet og bearbeid velge å publisere dette både som bok og over Internett, til tross for det samme barnevernets anmodning om ikke å gjøre dette.

Jeg vil forsøke å gi et hendelsesforløp fra jeg flyttet tilbake til Norge i 2002 med egen ord. Da jeg kom hjem for a ta i mot mine foreldres tilbud om å bo i deres kjellerleilighet sommer 2002, var de på sommerferie. Jeg fikk de eiendeler, jeg kunne transportere selv, stuet inn blant mine foreldres ekstra glass og sesongdekorasjoner. Resten av mine eiendeler ble plassert på lager via min far som arrangerte en billig flyttebil uten forsikring. Dette var ikke et profesjonelt flyttefirma, så det var mange ødelagte og skadete møbler da jeg ½ år etter så dem for første gang igjen. I det min sønn kommer hjem fra sydenferie med mine foreldre oppdager jeg at jeg har mistet all min autoritet som mor. Mine foreldre har i denne situasjon full kontroll over både meg og min sønn og benytter anledningen til å virkelig ydmyke meg muntlig foran min sønn. Min mor vil ikke la meg være alene med ham og han sover på gjesterom oppe i huset hos dem. Jeg får beskjed om å ta meg sammen og oppføre meg og spise middag med dem, hvor de forsetter å snakke nedsettene til meg, mens min sønn hører på. Jeg er på dette tidspunkt alt så dypt nede i en depresjon at jeg ikke bare lenge har gått med selvmordstanker, men faktisk er begynt å planlegge hvordan. Jeg reagerte også med å ha store søvnproblemer. Situasjonen er slik at jeg ikke er i stand å se dem ei heller snakke med dem, det har jeg i øvrig aldri klart, da de snakker til meg og ikke med meg som et likeverdig menneske.

På dette tidspunkt har jeg fortsatt kontakt med psykolog Rigmor Dyrkorn og hun råder meg nå til å selv ta kontakt med barneverntjenesten for å få et midlertidig beredskapshjem for min sønn i den tid det tar før jeg kommer i ordnete forhold med egen bolig. Hun mener også at jeg trenger en innleggelse ved psykriatisk sykehus, da jeg på dette tidspunkt er for dypt deprimert til at hun føler seg i stand til å ta ansvar for meg lenger. Jeg velger å følge hennes råd og tar selv kontakt med Fana barneverntjeneste for å be om midlertidig fosterhjem i den tid det tar for meg å komme meg over min nå svært dype depresjon og finne egen egnet bolig for han å flytte hjem til. Egentlig har jeg ingen tro på at de vil hjelpe meg, men håper at jeg i det minste kan få plassert OT et sted der han ikke vil ta varig mental skade av å være, slik tilfelle er for meg selv. På dette tidspunkt var jeg likegyldig overfor egen situasjon da jeg hadde alt besluttet at jeg ønsket å ta mitt eget liv, noe jeg selvfølgelig ikke informerte andre om.

Fana barneverntjeneste var villig til å hjelpe til med å skaffe et alternativ hjem for OT etter å ha snakket først med meg, min psykolog og til sist mine foreldre. Jeg underskrev papirene for frivillig plassering i et beredskapshjem og informerte om at jeg ville la meg frivillig innlegge for å få behandling straks han var plassert her og samarbeide om OT beste i alle deler av prosessen, frem til det var mulig for meg å ta omsorg for han igjen i eget hjem. De informerte om at dette ville ta 6 måneder før han var plassert og i den situasjon jeg var i på dette tidspunkt, var det en liten evighet. Min foreldre fortsatt å oppføre seg på slik måte som beskrevet over og en helg da de uten å informere meg tok min sønn med til deres hytte på Tysnes, valgte jeg å gjøre et svært alvorlig selvmordsforsøk, ved å kutte puls på venstre arm. Noe jeg ikke var i stand til å gjennomføre og en venninne kjørte meg påfølgende til legevakt hvorav jeg deretter måtte love å øyeblikkelig la meg innlegge frivillig elles ville de skrive ut paragraf på tvangsinnleggelse. Jeg fikk hjelp av psykolog Rigmor Dyrkorn med følge til fastlege og øyeblikkelig innleggelse deretter ved Solli sykehus. Hun hjalp også med første innskrivningssamtale, inntil jeg selv var i stand til å snakke med innskrivningslege.

Jeg fikk en seng ved et av deres rom for to personer på akutt avdeling og beskjed om hvor jeg hadde anledning til å røyke. Deretter skjer ingenting en lang stund. Det er sommer så det virker som de fleste leger og ansatte er på ferie og de som er på jobb, liker best å være for seg selv og se tv. Ute på en altan sitter pasientene og røker og snakker sammen. Da jeg er glad i å tegne og male var dette noe jeg brukte mesteparten av tiden på. Om kvelden før jeg skal til seng får jeg beskjed om at jeg skal ta min medisin og jeg informerte høflig om at avtalen om at jeg lot meg frivillig innskrive var at jeg ikke skulle bli påtvunget medisiner, da dette var noe jeg ikke ønsket å benytte fordi jeg tidligere har meget dårlig erfaring med dette. Det jeg hadde behov for var en smule fred og ro og praktisk hjelp til å finne et eget sted å bo med min sønn. Sykepleier sier at dette er kun sovemedisin og noe som hun er informert om at jeg skal ha og uansett hvordan jeg prøver å forklare at dette ikke er tilfelle blir jeg bestemt ”overbevist” om det motsatte og at alle skal ha disse to allergi tabelletter som hun så forteller at det egentlig er. Disse ”sovetabletter” gjør deg meget tung og sløv om morgenen og jeg trivdes ikke med situasjonen og ba selvfølgelig straks om å få snakke med lege, noe som tok 2 uker å innvilge. Først da jeg plent ut nektet å ta deres medisin fikk jeg kontakt med denne lege. Jeg får her beskjed om at dersom jeg ikke forsøker deres nye og moderne medisiner vil jeg straks bli utskrevet og det spiller da ingen rolle at jeg ikke har en bolig. Mine foreldre har på dette tidspunkt informert om at jeg ikke er velkommet hjem til deres kjellerleilighet. Videre ville lege ha min tillatelse til å snakke med min sønn, sammen med sosionom, for å undersøke hvordan han har det som følge av at jeg er så deprimert at jeg har utført et selvmordsforsøk. Jeg informerer om at min sønn ikke vet at jeg har tatt noe selvmordsforsøk og at dette ikke er noe han bør vite, spesielt ikke i nåværende situasjon. Min sønn er på dette tidspunkt nektet å ha kontakt med meg av barneverntjenesten og mine foreldre, selv blir jeg informert fra sykepleier om at han sier ”at han ikke vil snakke med meg.” Da jeg ønsker kontakt med min sønn avtaler jeg at lege og sosionom kan ha en samtale med min sønn og forklare hva depresjon er og hvorfor jeg er på sykehus uten å fortelle om mitt selvmordsforsøk. Jeg får ingen anledning til å nekte å ta deres medisiner og blir ”overtalt” til at jeg skal forsøke antidepressive medisinsk behandling med nye medisiner uten bivirkninger. Senere leser jeg at de bivirkninger jeg får er de samme ”symptomer” som sykepleiere til stadig spør om, eksempel ”om jeg har stemmer i hodet (øresus). Som bivirkning står også anorexia oppført som advarsel for de som tidligere har lidd av dette. Ellers er jeg også meget forundret over overmedisinering spesielt ved kontakt med min sønn, behandler, møter med barnevern og BUP. I sykepleier journalen står det nevnt at motivet er å få meg til å virke dårlig og gjøre meg medgjørlig i forhold til omsorgsovertagelse ved barnevernet og for å undertegne papirer jeg nekter å skrive under. Jeg blir deretter påfølgende medisinert med medikamenter som skal medfør hukommelsestap.

Min sønn blir ved første samtale med lege og sosionom informert om at jeg ønsker å ta mitt eget liv og alt har gjort et selvmordsforsøk, noe som naturligvis gjør han meget skremt. I sak fra barnevernet til fylkesnemnda står det skrevet at dette er noe jeg selv har fortalt ham, noe jeg aldri har gjort. Selv ble jeg informert av min sønn hva legen hadde fortalt og jeg ønsket deretter å bli øyeblikkelig utskrevet, på dette tidspunkt spiller det ingen rolle at jeg ikke har egen bolig, alt vil være bedre enn å bli der hvor jeg tvert i mot opplever at både jeg og min sønn blir behandlet så umenneskelig. Jeg har overhode ingen tillitt til denne lege eller deres ”behandling” lenger. Jeg får beskjed om at dersom jeg selv skriver meg ut fra deres ”frivillige” opphold vil jeg bli sendt til Haukeland sykehus under tvangsparagraf. Jeg blir så tilbudt en roligere langtidsavdeling hvor jeg kan få hjelp til å skaffe bolig og ha en psykolog som behandler. Jeg ønsker fortsatt ikke deres medisiner. Videre må jeg da underskrive på at jeg ”frivillig” vil la meg undersøke for om jeg har en personlighetsforstyrrelse eller diagnosen borderline som hun kaller det. Jeg leser i ettertid at det er BUP som krever denne diagnose og at dette er avtalt med barneverntjenesten.

Jeg er svært deprimert opplever kun manipulasjon og ellers en total ignorering av behandling mot min depresjon og praktisk hjelp til å få min egen bolig. Jeg har i tillegg problem med at en pasient sprer rykter om meg blant pasienter og ansatte ved sykehuset om at jeg skal ha tilknytting til mennesker tilhørende en loge med navn OTO. I min ungdomstid stemmer dette, men jeg avsluttet kontakt med denne type mennesker da jeg ble gravid og bodde på mødrehjemmet. Mystikk i religion har derimot alltid interessert meg og jeg bruker fortsatt yoga og mediasjon daglig for å holde meg vedlike mentalt. Dette ble gjort til et stort poeng senere hos samtaler med behandler Jorunn Axelsen ved Solli sykehus, som mente jeg var satanist og ville ha meg til å bekrefte dette muntlig og senere skriftlig for barnevernet da hun oppfattet at jeg nektet å la henne bryte sin taushetsplikt overfor meg på dette område. Ut fra saksdokumenter og det som ble uttalt fra sykepleiere og behandlere ved Solli sykehus, virker det som de mente jeg skulle hatt noe å gjøre med han som kaller seg Greven og sitter fengslet i forbindelse med kirkebrann i Bergen. Dette er ikke bare latterlig, men var også en meget skremmende opplevelse i en slik situasjon. Jeg husker denne gutt kun fra hans tidlige barndom da han var en venn av min bror og nabo til mine foreldre. Den tid da han ble opptatt av musikk og Heavy Metal kjenner jeg lite til da jeg på dette tidspunkt gikk på teaterskole i Danmark og for lengst var flyttet fra Bergen. Musikkstilen Heavy metal er ikke noe som fasinerer meg noe spesielt og jeg har meget lite kjennskap til dette miljø.

I og med at behandler uten min tillatelse alt har informert barneverntjenesten om dette opplever jeg en voldsom form for manipulering og totur mentalt for å gi min tillatelse til hennes brudd på taushetsplikt. Til dette benyttet hun hjelp hos tidligere lege ved feilmedisinering, noe man selv kan lese i hennes journaler. Videre ble jeg det de kaller fullt skjermet, noe som vil si null kontakt med verden utenfor, dvs lov å forlate sykehus, ha egen mobil og snakke med andre pasienter med mer. Derfor har jeg alt søkt det eneste sted hvor jeg kan sitte i fred for både for sykepleiere og andre pasienter, et lite innrøkt røykerom hvor ingen andre vil være. Her føler jeg meg trygg, da jeg var begynt på dette tidspunkt å tvile på om jeg ville få slippe ut av sykehus uten varig men, som følge av deres umenneskelige og uverdige behandling i sitt forsøk på å få meg diagnostisert i henhold til barneverntjenesten og BUP sin bestilling på diagnosen borderline. Faktisk var det øyeblikk jeg ikke trodde jeg ville slippe ut derfra med livet i behold. Det var meget åpenlyst at de ikke ønsket mitt beste og det var aldri tegn på at de faktisk ville reelt behandle meg for min depresjon, som jeg i utgangspunkt var innlagt for, dette kan også bekreftes i deres sakspapirer. Jeg ber dere her spesielt legge merke til sykepleieres journal og målsetting på deres vedlegg A og B. Jeg får beskjed om at dersom jeg selv skriver meg ut fra deres ”frivillige” opphold vil jeg bli sendt til Haukeland under tvangsparagraf. Dersom jeg ikke tar deres medisiner, sier det de vil jeg skal si (her trenger jeg kun å bekrefte at de har rett), blir jeg nektet kontakt med min sønn. Dette forgår ved at de forteller meg at han ”ikke vil se meg”. Hos mine foreldre får han beskjed om at jeg ikke vil se ham, fordi jeg er så dårlig psykisk. De registrer fort at de best kan få meg til å gjøre nytt selvmord ved denne taktikk og leverer så all informasjon videre til barneverntjenesten, slik at denne kan brukes videre av dem, når jeg er utskrevet fra deres ”behandling” med det formål å avslutte ”sak” ved at jeg dør ”frivillig” ved selvmord. Dette som følge av at de på dette tidspunkt verken vil kunne finne grunnlag for å gi med en personlighetsforstyrrende diagnose som psykotisk eller bordeline (bestilt av mine foreldre via BUP og barnevern) og frykt for at jeg kommer til å be om innsyn i egne saksdokumenter etter utskrivelse.

Ved starten av oppholdet på Solli sykehus var der et kontroll besøk av de som har tilsyn med sykehuset og jeg pratet litt med dem, ½ år etter kom deres tilsynsrapport der de informerer om den mangel på medmenneskelighet blant personalet og jeg blir øyeblikkelig utskrevet. Jeg får en måned på å finne leilighet på egen hånd ved at en student setter inn annonse i avisen for meg hvor man kontakte meg via mobil som jeg nå får anledning til å bruke. Etter at jeg har fått en leieleilighet (selvfølgelig med altfor høy leie i forhold til inntekt fra sykepenger jeg på denne tid mottar) sender sosionom og sosialkurator inn brev der de søker på mine vegne en kommunal bolig. Dette får jeg selvfølgelig avslag på, da jeg på dette tidspunkt har egen leiebolig på privatmarket. Jeg får også senere avslag på kommunal boligstøtte da dette blir søkt fra Arna sosialkontor. Videre henviser jeg til vedlagte dokumenter omkring dette.

I desember 2002 fikk jeg som nevnt en ny leieleilighet på det private marked og kom meg ut av sykehuset. Offisielt ble jeg utskrevet 31.01.03, men var på dette tidspunkt hovedsakelig boende i egen leilighet. Jeg valgte også, uten å våge å informere lege, om å avslutte medisinsk feilbehandling, men ble ved de første møter ved etterbehandling ved Solli poliklinikk på ny medisinert med annen medisin, da Dr. Holme informerte om at de medikamenter jeg nå tok var feilkombinasjon. Her ble jeg overmedisinert og endte akutt på sykehus ½ år etterpå som følge av alvorlig vesketap. Med andre ord, kun en ny variant av feilmedisinering. Jeg ble nektet kontakt med min sønn, annet en ved avtalte samvær fra barneverntjenesten, noe som ikke ble iverksatt før i februar. Ved journalinnsyn forstår jeg at man alt her regner med, at jeg som følge av manglende kontakt med min sønn, var tenkt av saksbehandlere at jeg så ville gjøre nytt selvmordsforsøk. Dette skjedde ikke og de kalte meg til sist inn til samtale om samvær med min sønn.

For å få anledning til samvær med min egen sønn ble jeg tvunget til å på nytt underskrive en avtale med barneverntjenesten om frivillig plassering hos mine foreldre. De begrunnet dette med at det ikke var behov for hjelpetiltak da de hadde alt de trengte for å ta fra meg omsorgen for min sønn ved tvang, og som hun sa, da ville jeg ikke få noen samvær med ham. Så derfor måtte jeg samarbeide med dem og senere BUP for å få anledning til å være sammen med min sønn. Samværavtaler var hovedsakelig en ettermiddag i uken og tredje hver helg med en enkelt overnatting. De ble ofte spolert og ødelagt av mine foreldre. Dersom jeg ikke samarbeidet, opplevde jeg å bli straffet ved å bli nektet kontakt og samvær. Jeg var meget lei meg og opplevde at min sønn var sluttet å respektere meg som menneske og mor, fordi jeg var psykisk ustabil, som han sa. Da jeg spurte han om han forstod hva dette ord betydde så kunne han ikke forklare det, bare at det var noe slemt noe.

I samtaler med BUP sin saksbehandler opplevde jeg en ung nyutdannet og meget arrogant sosionom som foreleste ved bruk av tavle omkring hvordan jeg skulle sette grenser overfor min sønn i en skillsmissesituasjon (dette var målsetting fra deres leder og ble sagt høyt under første møte). Det var tydelig at jeg skulle nå avfinne meg med situasjonen og akseptere at min sønn aldri kom tilbake til meg, noe hun gjentok flere ganger under sin samtale. Ved slutten av hennes timer satte hun av 5 minutter for å høre om jeg hadde noen spørsmål. Jeg forklarte at dette ville jeg ikke og grensesetting var noe jeg behersket, minnet henne om hva et opphold over 2 år på et mødrehjem hadde av tilbud på slike områder. Jeg så heller ingen poeng i å stille til hennes timer, dersom ikke det var med det formål å hjelpe meg og min sønn å finne sammen igjen, slik at han kunne flytte hjem. Da jeg til sist nektet å komme, laget hun avtale hvor også min sønn skulle komme til hennes time i 10 minutter. Her ba hun han fortelle tre ønsker som jeg måtte oppfylle for at han ville flytte hjem til meg. Han svarte at jeg måtte ha jobb, eie egen bolig og bil. Dette var sosionomen helt enig i. Jeg valgte så å fortelle at jeg ikke så noen poeng å komme videre i samtale med henne, da jeg kun opplevde å bli ydmyket. Jeg så ingen for samarbeidsvilje fra hennes side, kun et menneske som satte pris på å ha maktposisjon overfor andre.

Etter at jeg klart har utrykt at jeg ikke lenger ville ha noe som helst med BUP å gjøre ringer hun en morgen for å informere om at hun og barnevernskurator ville ha min tillatelse til å utveksle informasjon omkring meg som omsorgsperson, noe jeg selvfølgelig ikke ga henne og la til at hun ikke hadde noen informasjoner å gi, da hun kun har talt til meg og aldri med meg. Jeg har senere lagt merke til at hun i sin journal mener hun har fått min tillatelse til dette og undrer meg over hvordan det er mulig for en slik person lyge om slikt.. Barnevernskuratoren informerer meg at hun ikke har behov for min tillatelse da hun har overordnete paragrafer som gir anledning både til opplysning og taushetsbrudd. I mitt tilfelle handler det mest om å dikte opp en stigmatisert personlighet etter eget bilde. Hennes beskrivelse av meg er utelukket basert på hvordan mine foreldre beskriver meg overfor andre, dette kan bekreftes ved gjennomlesning av saksdokumentasjon.

Ved sommerferie 2003 aviste min sønn meg og ønsket ikke komme på besøk basert på avtalt samvær gjennom barneverntjenesten. Jeg ville ikke tvinge han, og sa at han kan ta kontakt over telefon når han selv har lyst å komme på besøk. Jeg hadde ikke forventet at dette skulle bety at BUP så kunne sende en bekymringsmelding om at jeg aviser min sønn pga dette, men det gjør hun 2 måneder etter jeg sist hadde samtale med henne, idet hun tar ut sin sommerferie slik at det ikke er mulig å komme i kontakt med henne.

Min sønn tok aldri kontakt denne sommeren og ved møte før sommerferie på barnevernskontoret informerte barnevernskurator at min sønn aldri ville komme hjem til meg, fordi han ikke var glad i meg lenger og hadde informert om at han ville bli boende hos mine foreldre frem til han var voksen. Hun ville ha meg til å underskrive en ny avtale om ”frivillig plassering” noe jeg nektet og ga da beskjed om jeg ikke ønsket kontakt med dem videre fremover, før jeg hadde advokat med. Jeg vet ikke hvordan hun har fått min underskrift på dette dokument pr dags dato, om det er kopi fra et tilsvarende dokument, eller om hun selv har skrevet mitt navn, det minner i hvertfall ikke om min signatur. Jeg var meget sint og lei, men truet ikke mine foreldre slik hun skriver i sin journal. Jeg sa jeg aldri noensinne ville ha noe som helst med dem å gjøre og hatet dem som følge av det hun sa omkring at det ville være til min sønns beste om jeg gjorde meg ferdig og viste til mitt tidligere selvmordsforsøk.. Jeg sa at jeg ikke lenger hadde tillitt til barneverntjenesten og ikke ville møte dem før jeg hadde advokat med. I dag skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde hatt båndopptaker med og råder alle som er i kontakt med barneverntjeneste om ta opp samtaler og lagre dem til senere eventuelt offentliggjøre dem over Internett sammen med deres løgner og oppspinn i deres ”saksdokumenter”.

Høsten kom og jeg fikk til sist advokat da barneverntjenesten innkalte til nytt møte, men ingen fri rettshjelp. Jeg har svært dårlig økonomi på dette tidspunkt, da jeg har rebaliteringspenger fra Aetat og brukt opp alle sparepenger. Ved sosialkontoret får jeg stort sett avslag på økonomisk hjelp, også til livsopphold. Ved deres saksdokumenter virker det som dette er en bevist måte å behandle foreldre på. Det er i alléfall i samarbeid med barnevernskurator, da sosialkurator skriver dette selv i sin journal.

Jeg har heller ingen tillitt til sykepleier, som stort sett er sykemeldt, på Solli poliklinikk og setter pris på å høre ved høsten at jeg også her kan bli utskrevet, da de regner meg som frisk. Jeg avsluttet all medisinering denne sommerferie etter akutt behandling for manglende veske ved Haraldplass sykehus. Dette informerer jeg om ved første møte med Solli poliklinikk etter sommerferien.

Jeg er også påtvunget kontakt med en hjemmesykepleier som blir skiftet ut denne sommerferien med en ny dame. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor de skulle være der, men hun hjalp meg hovedsakelig som følge til møter ved sosialkontoret, da jeg har reel angst for denne form for personer og kontakt.

Som følge av en ufattelig mental presset situasjon, og måte mine foreldre uttaler seg på, omkring meg som person til andre, er mine tanker og følelser for dem i en frigjøringsprosess. Jeg vet bestemt at all kontakt med dem for alltid er over og ønsker fred for deres manipulasjon og kontroll over meg som voksenperson og mor til min sønn. Dette gir utslag i drømmer der jeg dreper mine foreldre. Disse drømmer beskriver jeg ovenfor sykepleiere, som på den tid, er mine kontaktpersoner i forhold til det offentlig psykriatisk ettervern. Jeg får beskjed av sykepleier ved Solli at dette ikke er alvorlig, heller normalt utfra den livssituasjon jeg befant meg i og ingen hindring for utskriving fra deres psykriatisk polikliniske tilbud. Jeg mottar deretter dato for utskrivningssamtale da dette skal gjøres ved lege som på dette tidspunkt er Dr. Holme.

Den dag jeg har utskrivningssamtale, har jeg også møte ved sosialkontoret. Jeg er, uten å få noen form for informasjon, blitt fratatt barnetrygd og bidragspenger, gjennom brev sendt ut fra Fana barneverntjeneste til de forskjellige etater, noe som medfører at jeg er i en fortvilende økonomisk situasjon, uten anledning til å betale mine faste utgifter. Jeg får avslag fra all økonomisk hjelp fra sosialkontoret, da jeg nå er å beregne som enslig voksenperson, uten omsorg for barn og hun stiller opp de faste satser som er på dette i et 2 timers langt møte. Jeg viser også her til tilsendte saksdokumenter fra hjemmesykepleie og Arna sosialkontor. Derfor er jeg svært sliten og tidspunkt for utskrivningssamtale blir umulig å komme til. Jeg henvender meg over telefon etter endt møte på sosialkontor og informerer om at jeg ikke har anledning til å komme, men at de kan sende et brev om min utskrivning, da jeg ikke har noe å innvende på det. Jeg får bestemt beskjed om å komme med neste buss til samtalen og at legen vil vente.

Så på tross av at jeg ikke finner denne samtale nødvendig, kommer jeg til hans utskrivningssamtale, som ikke var det de forstilte meg. Det jeg ikke er informert om er at barnevernskurator har informert samme lege om at jeg skal muntlig ha truet med å ta livet av mine foreldre under sist møte på deres kontor med advokat tilstede. Dette er ikke tilfelle da jeg kun svarte på hennes spørsmål om hva jeg i en mulig fremtid kunne tenke meg å gjøre dersom jeg ble fratatt omsorg for min sønn ved tvang og han ble boende hos mine foreldre. Jeg har her svart at jeg ville sannsynligvis igjen bli svært deprimert og velge å ta mitt eget liv, og da kanskje ta andre med meg. Hun spør så om det er mine foreldre jeg sikter til, noe jeg bekrefter med et kanskje. Hun skriver noe annet i sin saksdokument, men daværende advokat bekrefter vår samtale, noe som medfører at hun endrer sin tekst og påstand i ettertid. Hun har sammen med legen dagen før min utskrivningssamtale henvendt seg til politikammeret og fått hjelp til å skrive en anmeldelse mot meg på basis av dette og de drømmer jeg tidligere har beskrevet ovenfor sykepleier. Her med tillegg at jeg skal ha informasjon om at jeg kan anskaffe meg et våpen over Internett.

Ved påfølgende utskrivningssamtale hos lege informerer jeg først om min økonomiske situasjon og spør om det er noen de kan være til hjelp med. Han benekter at dette er noe de kan gi meg hjelp med, da jeg skal utskrives, og sier videre at dette er en normal situasjon. Videre ber han meg beskrive mine to drømmer som jeg tidligere har fortalt til sykepleier og beskrive hva tanker og følelser som oppstår som følge av dette. Jeg bekrefter at jeg ikke tror jeg er i stand til ta mine foreldres liv, men muligvis mitt eget i en fremtidig tenkt situasjon, der jeg har mistet omsorg for min sønn ved tvang og han forblir boende hos mine foreldre uten at jeg har samvær med ham. Jeg blir sint da jeg etter å ha svart på hans spørsmål får beskjed om at han mener han kan anmelde meg på grunnlag av dette. Jeg går hjem til meg selv og ringer til en da fraværende advokat, men legger igjen beskjed på hans telefonsamtale om at lege har ved utskrivningssamtale truet med å anmelde meg til politiet. Dr. Holme sender den anmeldelse han tidligere har fått hjelp av politiet til å skrive korrekt og reiser på ferie i følge saksdokumenter.

Sent fredag kveld (samme dag) opplever jeg 8 stk uniformerte politifolk inntrenger seg i min leilighet med ransakningsordre etter våpen, samt arrest for fremstilling av varetektsfengsling. Jeg får ikke anledning til å pakke med en veske med tøy, da politi mener her at jeg vil bli sluppet ut i løpet av neste dag i møte meg. Han legger sannsynligvis straks merke til at jeg ikke er en farlig psykisk syk person, slik jeg er blitt beskrevet for dem ved Dr. Holmes anmeldelse. Ved ankomst til politistasjonen blir jeg avkledd og ransaket, også analt etter våpen. Noe jeg ikke har og deretter blir jeg sendt på legevakt for fremtilling av innleggelse under tvang. Dette ville ikke lege utskrives da jeg ikke oppfyller disse kriterier, så jeg blir tilbakeført i uvisse på deres glattcelle i kjeller på politihuset. Neste dag kommer og jeg får beskjed om å komme til avhør, jeg har inntil nå ikke fått noen kontakt med advokat og ber om dette. Politimann sier at det er unødvendig og dersom jeg vil ha advokat må jeg vente til mandag. Jeg angrer svært på at jeg valgte å stole på denne ordensmakt og innvilget ”avhør” uten advokat tilstede. Jeg svarte på de spørsmål han hadde og han informerer så muntlig at jeg ikke har begått noen straffbar handling og vil ha meg til å underskrive den rapport han så leser opp. Denne er tydeligvis skrevet før jeg kommer på hans kontor, da den ikke har noen som helst sammenheng med det jeg har svart og følgende nekter jeg å underskrive denne og informerer om at i et slikt tilfelle må advokat være tilstede ved avhør. Jeg blir ført tilbake til glattcelle og får senere beskjed om at jeg kan velge et 3 ukers opphold på psykriatisk sykehus under frivillig observasjon eller 4 uker varetektsfengsling. Jeg velger å bli fremstilt for forhørsrett og varetektsfengsling, da min tillitt til psykiatri på dette tidspunkt ikke lenger er mulig å gjenvinne.

Ved tingsretten informerer deres kommuneadvokat at jeg er psykisk syk med diagnose tilbakevende depressiv lidelse og tidligere har vært innlagt på sykehus som følge av dette, og fordi alle psykiske syke personer er også kriminelle og narkomane blir det fremsatt strengest mulig varetektsfengsling på fire uker, pga gjentagelsesfare, eventuelt at jeg lar meg frivillig innlegges ved psykriatisk sykehus til observasjon. Her har jeg en advokat som ikke er i stand til å si noe til mitt forsvar og en dommer som er enig med kommuneadvokat. Jeg blir så ført tilbake til glattcelle hvor jeg må tilbring tilsammen 7 dager i et åpent bur, isolert fra omverden, uten noen mulighet for telefonkontakt med andre, før jeg blir ført over til Bergen fengsel. I løpet av disse dager var det kun en del politifolk som kom inn til meg for å overtale meg til å la meg legges frivillig inn ved psykriatisk sykehus, kalt skrekkens hus på folkemunne, ellers fikk min advokat brakt noe rent tøy til meg. Jeg har ingen penger til å kjøpe det jeg har behov for til daglig hygiene og røyk, og jeg får heller ikke anledning til å betale min husleie og andre løpende regninger. Jeg er helt isolert og min advokat informerer om at barneverntjenesten nå benytter seg av denne anledning til å få en omsorgsovertagelse sak ved tvang, som jeg ikke kan vinne. Jeg får ikke anledning til innsyn i egne sakspapirer med begrunnelse av det nå er en straffesak. Han informerer videre om at jeg kanskje bør la meg innlegges frivillig som følge av dette. Jeg er svært fortvilet og blir overført til Bergen fengsel for videre varetektsfengsling. Jeg har i dette fengsel ikke anledning verken til å få inn mine tegne saker (som er pakket ned) eller anledning til å kjøpe røyk, da jeg ingen penger har. Jeg gråter på cellen og dette blir oppdaget av fengselsbetjenter, som på dette grunnlag får fengselslegen til å skrive ut en tvangsinnleggelses paragraf for innleggelse på psykriatisk sykehus. Viser her til saksdokumenter fra fengselslege, samt lege ved Bergen legevakt. Denne tvangsparagraf blir øyeblikkelig opphevet ved første møte på sykehuset jeg blir overført til, da det ikke er noen begrunnelse å tvangsinnlegge personer med moderat depresjon. Han ber meg om at jeg forsøker frivillig innleggelse og det råder min advokat meg til å ta i mot. Jeg blir her 4 dager før jeg informerer om at jeg heller vil vende tilbake til fengsel, da jeg ikke kan selv skrive meg ut og de begynner med sin tvangsmedisinering ved bevist valg av feile medikamenter. Dette kan de ikke nekte og jeg tilbringer resterende 4 uker varetektsfengsling ved Bergen fengsel, fullstendig isolert i deres ventecelle. Det er ingen som vil ha noe som helst med meg å gjøre, da de på dette tidspunkt er engstelig for konsekvenser av det de selv mener er grov ufrivillig frihetsberøvelse.

Når jeg kommer ut ligger det brev med sak fra Fana barnevernstjeneste om omsorgsovertagelse ved tvang pga jeg er psykisk syk og ikke vil være venner med mine foreldre, denne er vedlagt og i dag offentliggjort på Internett. Hele sak er oppbygget på den informasjon de har mottatt og tilrettelagt selv ved sitt samarbeid med Solli sykehus og BUP, stort sett basert på informasjon fra mine foreldre, ved siden av sine egne maler basert på en stigmatisert psykisk syk person med diagnose borderline. Jeg kjenner meg meget lite igjen i deres beskrivelser, da grunnlaget for deres stigmatisering er basert på helt annen psykisk diagnose enn den jeg faktisk har.

Da jeg nå er i ”straffesak” som politiet ”etterforsker” har jeg ingen anledning til å få innsyn i egne saksdokumenter og advokat informerer meg heller ikke om hva som står i de papirer han har innhentet på mine vegne. Jeg antar han med manglende timer og avslag på fri rettshjelp ikke gidder å ta seg tid til å lese dem.

Jeg har også store økonomiske problem på dette tidspunkt da jeg er fratatt all inntekt som følge av varetektsfengsling og vedlagt ligger både Aetats papirer, trygdekontorets papirer og sosialkontorets avslag på mine søknader om livsopphold. Husleie som ikke er betalt for forgje måned kan medføre utkastelse av bolig, men husvert har sympati og forståelse for situasjon jeg har havnet i og lar meg beholde leilighet, idet jeg straks innbetaler nå dobbel husleie. I forbindelse med min varetektsfengsling har journalister skrevet artikkel i avisen for Fana barneverntjenestens saksdokumentasjon og som også han har lest, med alle andre jeg kjenner. Jeg må også gjenåpne telefon og strøm da disse regninger heller ikke er betalt i den tid jeg sitter varetektfengslet og rydde og kaste alle de ødelagte eiendeler som følge av politiets ”ransakning”.

27 januar 2004 er jeg på et møte ved fylkesnemnda hvor fylkesnemndsleder åpner sitt møte med å spørre hvorfor jeg er tilstede, jeg forstår i ettertid at det overhode ikke er nødvendig, da avgjørelser i slike saker er for lengst tatt og møte kun er en formalitet for at deres handlinger blir lovlig på papiret. Jeg kommer selvfølgelig aldri mer til å delta selv på slike ”rettsmøter” da jeg ikke lenger nærer noen som helst form for tillitt til norsk rettsapparat og jeg understreker da spesielt familierett.

Jeg tapte omsorg over min sønn ved tvungen plassering hos mine foreldre, som følge av at jeg er psykisk syk ved diagnose tilbakevendende depressiv lidelse. Jeg legger merke i hennes avgjørelse av hun legger vekt på at jeg ”må erklære meg selv syk” og ”være venner med mine foreldre”. Da hun selv skriver at psykisk diagnose tilbakevendende depressiv lidelse ikke er en diagnose som kan benyttes til å frata meg omsorg for eget barn, så jeg regner med at hun her mener at jeg må medgi at jeg er psykisk syk i henhold til en av de bestilte diagnoser fra barnevern og BUP, basert på mine foreldres uttalelser, noe som ikke er mulig, da selv leger ikke vil på noen måte stille en slik feil diagnose på meg og stå til ansvar for dette i ettertid. Jeg viser her til sakspapirer og journaler fra de forskjellige ”behandlere” og leger. Videre vil jeg informere om at min mor har ved flere anledninger deltatt som meddommer hos samme fylkesnemnd, inkludert med denne fylkesnemndsleder. I en alminnelig rettsammenheng ville hun derfor vært erklært innhabil som motpart. Dette gjelder tydeligvis ikke ved ”fylkesnemnd” og familierett.

Som følge av dom gjør jeg nok et selvmordsforsøk, dette ved å ta alle de piller jeg ikke har tatt, men ikke våget å la være å kjøpe, som følge av Solli sykehus manipulering og tvangsmedisinering. Heldigvis kommer en venn og hjelper meg ved å holde meg våken og kaste opp de piller jeg har spist. Som følge av jeg nå ikke lenger har noen som helst form for tillitt til leger lenger er ikke dette noe jeg opplyser om til noen. Jeg velger som følge av den elendige økonomiske situasjon og mangel på penger til å betale regninger og mat å selge alle mine eiendeler og midlertidig flytte til en studenthybel på Fantoft i avvente på få hjelp til å komme meg ut fra Norge. Min venn fra Danmark har tilbud seg å komme å hente meg i sommerferien, men da må jeg ha en pensjon for å klare meg videre fremover økonomisk, noe jeg får via fastlegens søknad om uførepensjon. Jeg innser at med det som står i mine papirer og den årelange forfølgelse fra offentlig forvaltning, gjennom Fana barneverntjeneste, ikke noensinne vil ha mulighet til å komme meg inn i et normalt arbeidsliv igjen. Om sommeren blir det innvilget midlertidig uføretrygd på 2 år, som jeg kan få utbetalt via trygdekontor for utlandsaker, i forbindelse med utflytting til Danmark og jeg blir hentet av min venn fra Vorning. Jeg får videre hjelp til å etablere meg i egen leid leilighet, uten innskudd, som er der jeg nå bor.

I sommeren 2005 blir jeg informert om at straffesak mot meg er henlagt og får en stander erstatningsum på ca 20 000 kr utbetalt på grunnlag av standersatser, basert på antall dager med grunnløs og ulovlig frihetsberøvelse. Jeg har fra dette tidspunkt innhentet alle mine sakspapirer og valgt å sette disse sammen i bok, jeg i disse dager skriver på. De få saksdokumenter som ennå ikke er utlevert til tross for utallige purringer, ber jeg om hjelp til å innhente. Dette gjelder sakspapirer fra København i 1989 og 1991, sakspapirer fra Fana sosialkontor og de sakspapirer som hittil er utelatt fra Fana barneverntjeneste. Dersom jeg selv mottar dem, vil jeg selvfølgelig også videresende dem straks jeg har fått de utlevert og kopiert.

Jeg har ikke hatt kontakt med min sønn siden jeg tapte omsorg for han i fylkesnemnda. Jeg har ikke anledning mentalt til å gjennomføre de få timer samvær som det fra fylkesnemndas avgjørelse er innvilget, dette er med tilsynsfører, utnevnt fra barneverntjenesten og jeg regner med at årsak er at de ønsker å fortsette å lage sak som begrunner deres tvangsfjernelse ved hjelp av denne person som så skal observere meg og min sønn sammen. Jeg har heller valgt å få et så normalt liv for meg selv som det er mulig å oppnå. Den eneste form for kontakt med Fana barneverntjeneste angående samvær med min sønn har vært basert på brev skrevet 21.02.07, som følge av at han nå er ”lei seg” fordi jeg har valgt å offentliggjøre egen saksdokumentasjon på debattsiden Redd barna våre over Internett og da med anmodning om at jeg ikke skulle offentliggjøre noe mer omkring meg selv og deres sak mot meg. Noe jeg selvfølgelig ikke ser noen poeng i å følge og jeg håper at ved offentliggjøring av egen sak, i det minste kan hjelpe andre i samme situasjon men som ikke våger å si noe.

Jeg ønsker videre hjelp til å fremlegge saksbehandling fra Fana barneverntjeneste, psykiatri og offentlig forvaltning for de internasjonale domstoler, som EMK og FN på grunnlag at de lovbrudd som eksisterer i henhold til Norsk grunnlov, barnevernsloven, helseloven, og forvaltningsloven. FN barnekonvensjon og brudd på menneskerettigheter er tross alt lover som Norge har forpliktet seg å etterfølge. Her ber jeg om at det blir fastsatt både økonomisk erstatning for meg selv og min sønn, samt et personlig straffeansvar for de forskjellige leger og saksbehandle

_________________
AMA

Skriver på en bokserie under tema "Når barnevernet dreper med loven i hånden"...
Internettside der saksdokumentasjon som benyttes oppdateres regelmessig:

http://www.freewebs.com/amasbvt/


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 1 post ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 3 guests


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]