may-britt tysnes wrote:
Skal prøve å svare deg litt bedre.De ansatte i barnevernet er besatt av en frelses idologi,som gjør at de ikke kan se den skaden tvangs plassering av et barn fører med seg.De tror selv de gjør det beste,ellers kunne de jo bare gått og" hengt seg"de benekter og ser bort fra de skadene de gjør barna,og får barnet problemer så legger de skylden på foreldrene.De benekter at tvangs plassering gjør skade,og visst de ville innse det,ja så rakner hele systemet til barnevernet!!
Takk for presiseringen. Det er nemlig mange som mener at "klart vi må et barnevern". Jeg er ikke så sikker. Hvis man fikk forhindret de alvorlige tilfellene av barnemishandling med politiets hjelp, så måtte familiene slippe tvangstiltak påtvunget dem av sosialarbeidere. Ville du mottatt såkalte "hjelpetiltak" i hjemmet? Hvis du visste at alternativet var at barna ville bli tatt, så ville du nok det, men da ville det jo vært under tvang.
Jeg tror mange ser muligheten for å tjene gode penger som såkalte "fosterforeldre". Det er fristende med lettjente penger fra staten. De tenker at de kan gjøre noe godt for barna, som om sørge for at de får rene klær og førerkort når de fyller 18. Men er det riktig å plassere en ungdom i fosterhjem for at han skal få førerkort?
Jeg mener at det er bare i de aller alvorligste tilfellene at tvangsfjerning fra hjemmet kan forsvares.
Det du skriver er verdifullt fordi det gir innsikt i psyken til en mor som har opplevd det verste en mor kan oppleve, nemlig å bli fratatt sine kjære barn. Vi er mange her som har opplevd det samme, og vi prøver å samle sammen livene våre og overleve uten barna våre. Jeg er heller ikke redd for "barnevernet" etter all ondskapen de har gjort mot meg, men jeg synes det er motbydelige å treffe dem. Jeg klarer dem ikke. Jeg har avskydd disse menneskene siden jeg så de underlige "studentene" på Norges Sosialhøgskule. De så rare og skumle ut, og jeg tenkte at noe av det verste som kunne skje var å havne i klørne på disse skrullingene. Så var det akkurat det jeg gjorde, mange år senere.
Jeg trodde "barnevernet" grep inn overfor tunge narkomane, alvorlig sinnslidende og barnemishandlere. Men så forstod jeg at det griper inn overfor helt normale familier. Det er simpelthen ikke nok narkomane til å livnære det enorme antallet ansatte i "barnevernet". Derfor har det begynt å gå løs på oss andre.
Tenker du ikke på at også barnebarna dine kan bli rammet av "barnevernet"? Da vil helvetet begynne på nytt.
Jeg tror de ansatte i "barnevernet" vet at det de gjør, ikke er bra for barna, men de bryr seg ikke. De liker å utøve makt og føle seg viktige. Jeg tror ikke de er drevet av idealisme. De har gode lønninger som er viktige for å opprettholde den livsstilen de ønsker. Mange av kvinnene er gift og har ektemenn som jobber. Jobben som "barnevernspedagog" gir familien en god ekstrainntekt som muliggjør kjøp av rekkehus, hytte på fjellet og alt det andre som hører med. Da er det ikke så nøye at det de driver med er moralsk forkastelig. Begjæret etter penger blinder dem.
Frelselses-ideologien til "barnevernet", som du beskriver, gjør at de setter seg selv på pidestall. De ser ikke at Jesus bøyde seg ned blant de laveste. De ansatte i "barnevernet" har et helt annet gudsbilde enn det kristne. De vil herske og dominere over andre ved å "hjelpe" dem. De er falske samaritanere. De er fariseere som gjør gode gjerninger kun for å bli sett av andre. De er hovmodige og tror de er bedre enn andre. De feller harde dommer over andre. Alt i alt, vil jeg si at de er gudløse mennesker, og det bærer handlingene deres preg av. Det smerter å ha kontakt med "barnevernet" for det har ikke noe godt i seg, bare ondskap.