Det beste paa jord, er aa ha barna sine hos seg. Det er saa viktig at du skriver her inne, og det du skriver, maa bare si jeg beundrer deg.
Naar barnevernet begynner sin forfolgelse, er loegnene og slik de prover aa odelegge barns liv ufattelig. En tror ikke det en opplever selv, det blir uvirkelig. Alle som leser din historie, og kjenner barneverns-oedeleggernernes ufattelige paafunn, logner og handlinger, faar bekreftelse paa det de selv opplever.
Jeg kommer paa noe i sakkyndigerapporten om oss. Det var ca. at hvis det fortsatt skulle vaere frivillige tiltak, maatte det ikke vaere opp til "mors" skiftende ideer. Som paa dramatiske maater stadig henvendte seg om ting hun ville barnevernet skulle sette i gang, for saa a si dem opp straks etterpaa.
Dan Tunglands konklusjon, er det en bare kan kalle et grovt tvangsregime. Frivillig selvsagt. Psykisk tortur kaller jeg slike ting. Det er verre enn en konsentrasjonsleir - i konsentrasjonsleirene hadde de fleste sitt eget liv aa tenke paa. De barnevernet starter sin terror mot, har verre ting aa frykte: Sine egne barns liv og helse. Aa bli fraroevet mulighet for aa troeste ungene, vite at de har det godt, er det verste som kan skje foreldre. Det er loegn dette at "foreldrene ser ikke barnas behov", det er kvalmende. Likedan det foraederiske og raatne "foreldrene setter egne behov foran barnets". Det stinker. Nettopp fordi foreldrene kjenner paa egen kropp, det som er livsviktig for barna, blir foreldre syke. Hvis barna har det godt, blir elsket og ivarett, har foreldre ro i sjelen. Selv om barna befinner seg paa den andre siden av jordkloden. Lengsel og savn, ja. Men ro i sjelen og trygg, man faar sove om natten.
Tvangen, unnskyld, jeg skulle skrive de frivillige tiltakene, var noedvendig for aa sikre barna det yndede barnevernovergreps-uttrykket "stabilitet og forutsigbarhet".
Sannheten?
Det var hjemmehjelp to - tre ettermiddager i uken vi spurte om i den hyggelige startkontakten. Det fikk vi ikke ("det har vi ikke tilbud om"). Men de hadde andre tilbud: Betaling av barnehageplassen. Taapelig. Det var hjemme, i vaart hjem, vi trengte avlastning - for husarbeid for mulighet for hvile etter sykdom. For sannhetens skyld; mormor fikk betalt for aa ha barna paa overnatting, og hjelpe til i huset. Men da hun ble syk og maatte inn til en stor operasjon, loy Mariann Klovning. Hun lovet at vi sammen skulle finne en ordning som ble bra for familien, det ble det ingen ting av, det var i denne sammenhengen antakelig, at "mor" ble dramatisk. Dramatikken bestod i x antall telefoner for aa faa tak i Klovning, for aa faa et svar: Skal vi finne en loesning selv? Eller skal det vaere i regi av barnevernet. Jeg fikk aldri noe svar. Det ble ringt og lagt igjen et utall beskjeder til Mariann Klovning.
Til slutt sendte jeg en fax, den var slett ikke uhoeflig men, direkte og krevde ett svar. DA hadde Mariann Klovning plutselig tid til aa snakke i telefonen. Hun, med sin slepne stemme, "neej, vi har ikke faatt til aa faa igang noe"... Jeg greide ikke svare, men var rasende, og tenkte "hvorfor har du ikke gitt beskjed om det forlengst"? Vi kunne lett ha ordnet noe selv, hadde vi visst, men hadde et inntrykk av barnevernet at de var veldig opptatte av aa vaere det de kaller "inne i familien". Altsaa bestemme hvordan man organiserer seg. Saa vi ville vaere snille og imoetekommende.
Sannheten er at vi at bare én gang sa opp noen av tiltakene barnevernet "satte i verk": Betalingen av barnehageplassen. Da hadde vi lenge sagt til Mariann Klovning, Sola barnevern, at vi hadde raad til aa betale selv, det ikke var rett, naar vi hadde raad til aa betale selv. Dette er var mor som hele tiden skriker paa tiltak paa dramatiske maater, og straks barnevernet har satt de i verk, sier de opp rett etterpaa.
Det er veldig dramatisk aa sende en fax, naar en har forsoekt aa ringe i mange uker, kun for aa faa et svar. Det er underlig at jeg ikke fikk en personlighetsforstyrrelsee av Dan Tungland. Men han hadde vel gitt de "nok" (til en fylkesnemdsak) som de sier i gangene. Undres hva han fikk betalt for "arbeidet"?
Aa greie aa forvrenge virkeligheten saa til de grader. Det ikke farlig aa si hoyt, at Dan Tungland er en loegner. Jeg har baade hans sakkyndigerapport og saksmappen.
Det er en dyr pris aa betale. Tretusen i mnd. mot en saakalt barnevernsarbeider som sitter i barnehagen og spoer, "blir barna levert til samme tid hver morgen". Hun brukte sikkert dager og kvelder, for aa ponske ut sine inkvisatoriske spoersmaal.
For ordens skyld: Ett tiltak til ble sagt opp, like foer vedtaket gikk ut. Et avlastningshjem barnevernet selv burde avviklet oyeblikkelig etter at de foerste gang fikk formidlet barnas reaksjoner. Det barna opplevde der, har ei av jentene vaare sannsynligvis faatt varige skader av. Saa kan en tenke selv, hva storesoster som vitne til det lillesoester ble utsatt for, foeler. Det genuine, sterke instinktet til aa beskytte sine soesken, kaller barnevernet "omsorgsrolle".
Sola Kommune er til syvende og sist ansvarlig, for skadene den minste har faattt. De, som vet saa mye om barns reaksjoner, skulle reagert umiddelbart. De hadde maaneder paa seg, mens barnas reaksjoner mot aa reise dit, ble verre og verre. Imens en venter paa tid til aa saksoke den eminente barnevernstjenesten, ved Reidun Ims, Mariann Klovning, og Hege Syversen (sluttet). Saa nytes livet med ungene. Aa faa lov aa se de, og faa lov aa synge Margete Munthe. Ikke at jeg selv er saa begeistret for henne, men det er ungene. Aa hoere stemmen deres, hver dag er et under; er det virkelig sant? Vi unnslapp i siste time, og barna er her, trygge og glade. Gud skal vite, jeg vet hvor heldig jeg er. Som Agrippa sier: Heller satt jeg i rennesteinen og tigget.
|