Sliten wrote:
Jeg jobber nå med å finne et anker ute i verden hvor mine barn kan søke tilflukt på kort varsel, om de skal bli utsatt for det samme som meg. For meg har den muligheten ikke eksistert, siden det er barnas far som står bak helvete. Men mine barn og kommende barnebarn skal ha et "safehouse" de kjenner til. jeg selv har fått så nok av verdens beste land og bo i, at jeg kommer til å flytte så snart barna står på egne bein.
Så godt resonnert!
HELT riktig, etter mitt syn! Dette ønsker jeg deg hell og lykke med.
For ikke så lenge siden snakket jeg med en som hadde lykkes i å redde familien unna, foreløpig. Selv om alt går bra for tiden, kom jeg på en formulering: "Du må utforme en Plan B." (Det er noe det ofte kalles i spennings-fortellinger: Hvis den første planen skulle svikte, må man ha en bakdør til en alternativ fremgangsmåte, gjerne en overraskende en.)
Det høres ut som noe av det fornuftigste du kan gjøre, og det vil gjøre dere alle bedre til mote. Det høres ut som det kunne være et sted i utlandet som du/dere gjør dere godt kjent med, så dere vet hvordan dere kan ordne dere der. Kanskje du selv kan flytte dit. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre. Sørg for at det er utenfor rekkevidde av utleverings-avtaler, og for at de som eventuelt søker tilflukt, registrerer seg utflyttet fra Norge.
Når det gjelder x-en og alle x-er som er uenige og det som verre er: Det er ofte helt umulig for utenforstående å se inn i forholdene mellom foreldre og bedømme dem. Like umulig er det for barnevernet, de har slett ikke bedre evner enn vi andre til å bedømme folk. Jeg synes det er dypt tragisk at folk bruker barnevernet mot den andre forelderen, for det er å sende barna inn i stor ulykke. Et barnevern burde ikke være sånn, men er altså slik i praksis at uansett hva foreldrene har å bebreide hverandre, så bør man ikke bringe barnevernet inn i saken; da kommer barna fra asken til ilden.