Jeg er ikke sikker på om Hagens forståelse går så dypt at det gjør noe. Men det er i den nåværende situasjon faktisk grunn til å gjøre noe for at innvandrerbarn skal delta i norsktalende situasjoner jevnlig og fra tidlig. Grunnen er at situasjonen er nokså anderledes enn for eders barn i et fremmed land.
Barn vil, gjerne opp til 10-12 års alder, lære seg språk uten å få opplæring, men bare ved å snakke med andre, og de kan gjerne utvikle flere språk parallelt. Kompetansen trenger ikke være helt lik i alle språkene, det kommer an på hvor omfattende språkbruken er, særlig når det gjelder ordforråd, og dertil utvikles en del grammatiske strukturer i noen språk relativt senere enn i andre, fordi enkelte språkstrukturer er forskjellig bygget opp. Hvis barn kommer bardus inn i et fremmed språkmiljø, kan de også klare seg utmerket, slik du sier deres barn har gjort, kanskje med litt hjelp, men ikke nødvendigvis det engang. Jeg husker på 1980-tallet at noen norske foreldre ble temmelig forbauet da deres barn snakket vietnamesisk like fullt som norsk. I barnehagen der de gikk, var det en 6-7 vietnamesiske barn, og det var nok til at også de norske ble vietnamesisk-talende (så lenge interessen og samværet varte, tipper jeg).
Men i deler av f.eks Oslo er skoleklassene nå nesten helt bestående av fremmedspråklige elever, mens elever med norsk bakgrunn er kun 2-3 stykker, om overhode noen. De fremmedspråklige barna har heller ikke brukt norsk tidligere, hverken i barnehager, hvor situasjonen er som i skolene, eller hjemme. Og noen av dem blir holdt hjemme i nærmiljøet, uten å omgås norsktalende f.eks i en barnehage, helt til de begynner på skolen. Voksenmiljøet som omgir dem, i betydelige bo-områder, er kanskje heller ikke norsktalende, spesielt gjelder dette mødrene - mange innvandrerkvinner lærer seg ikke norsk. Foreldrene er kanskje heller ikke hverken innforlivet med norsk type opplæring eller spesielt interessert i å oppmuntre barna til det. Jeg tror nok det varierer en hel del.
Da blir det fremmedspråklige elementet til barna i de mest fremmedspråklige miljøene, både på skolen og hjemme, for dominerende til at de lærer norsk i et tempo slik at de kan forstå undervisningen i skolen. De kan faktisk bli sittende der uten å kunne følge med, i betydelig tid. Samebarn i Finnmark som var utsatt for fornorskningspolitikken i tidligere generasjoner, kunne bli sendt på skolen og forsto ikke et ord læreren sa i flere år - husker jeg samiske studenter på Blindern kunne fortelle i min studietid.
Innvandrerbarn i Norge nå bør nok eksponeres, f.eks for norsktalende lekekamerater, fra nokså tidlig. Det trenger ikke være så mange timer hver dag, men bør være nokså jevnlig. Problemet er da at en del innvandrerfamilier ikke vil sende barna i barnehage, blant annet fordi de vil motta kontantstøtte ved å holde dem hjemme.
Jeg er imidlertid ikke orientert om hvor omfattende og alvorlige slike forhold er, men det som fremstilles, høres litt vel dramatisk ut, ja. Du har sikkert rett i at mye blandes sammen i en suppe, hvor noen ingredienser kan være diskriminering og uvitenhet. Jeg vet at svært mange i skolepedagogiske miljøer så vel som blant godtfolk tror at man må lære opp barn i språk. I realiteten underviser jo skolelærere ikke norsktalende elever i norsk; de lærer dem å skrive og lese et språk de allerede kan og utvikler på egen hånd.
_________________ Hjemmeside http://www.mhskanland.net
|