Tusen takk Marianne Skånland.
Arild det er få som benytter seg av ytringsfriheten, på grunn av trusler.
Først og fremst er det ingen grunn til å si at dette jeg skriver kan skade mine barn, men kommunens omdømme, og det er nok den største grunnen til at de ønsker å stanse meg.
Om de ikke hadde hatt noen grunn til å være redd, så hadde de nok ikke brydd seg med noe av det jeg skriver.
Da jeg bad om hjelp selv da jeg var 14 år, ble mitt møte med førstelinjetjenesten et stort sjokk, et sjokk så kraftig at jeg stoppet å snakke om det som lå til grunn for mine problemer.
"overgriperne" kunne fritt fortsette med overgrepene, jeg fikk ingen hjelp til å stanse de.
Jeg tror mange barn opplever dette i dag også, så lenge ikke " de såkalte hjelperne " lytter, så vil barn fortsatt bli utsatt for overgrep.
Det nytter lite at de flytter de fra det biologiske hjemmet - når behandlingen de får "overskygger" hoved problemet. Og barna opplever traumer som er ødeleggende for resten av livet, de må bære straffen andre skulle hatt. Og overgriperen går fri.
Foreldre må stå utenfor å se sitt eget barn gå til grunne, uten å slippe til.
Da foreldre en dag kommer i posisjon er det for sent, det vil ta mange år å behandle senskader og traumer.
Og systemet fortsetter gjerne å traumatisere familier i generasjoner, for å holde de nede slik at de ikke klarer fortelle sannhet.
Denne kampen vi har nå - er jeg glad for på en måte.
Fordi jeg kan fortelle ut fra egen erfaring hvordan det er å være barn, som har hatt opplevelser som ikke et barn skal behøve å ha.
Hvordan det er å ikke bli trodd/ hørt på, noe som de fleste barn under et barnevern system opplever.
Man skulle tro dette hadde blitt bedre, etterhvert som årene har gått, og alle vet at barnevernet er skadelig for barna, for familien og samfunnet generelt.
De roper over seg i media, om andre lands behandling av barn og kvinner, - men hva med Norge selv da? Behandler de sine innbyggere noe bedre.
Hva skjer med et barn som blir torturert? Hva skjer med et barn som blir bortført fra sitt hjem, sin familie? Og hvordan har mor og far det?
Jeg ser også at mengden av barn som blir bortført har doblet seg i løpet av få år.
Og hos barnevernet, har ikke behandlerne tid å følge opp disse barna.
Alt av henvendelser fra foreldre blir trenert, det er graverende at vi ikke har et bedre rettssystem.
Jeg har heldigvis god hukommelse, og ja jeg husker alt, glemmer aldri noe. Jeg evner å se fra flere sider, og jeg mangler ikke empati.
Det er greit at noen av de som jobber i barnevern systemet, kanskje har utdannet seg i god tro på at de skal forandre "noe" og at de er der for å hjelpe, men det som undrer meg mest, er at de fleste bare "gjør jobben sin"
Dette er ingen vanlig jobb, da ville vi kunne klaget på kvaliteten - og JA det kan vi, Men uansett klageorgan, så vil vi få til svar, at vi er bare en enkeltsak, og det er noe de ikke bryr seg om.
De tar gjerne barn, på antakelser, av den grunn at de må ta sjansen for at det er rett, selv om de innrømmer at det finnes ganske mange saker som er feil!!
Men hvor er rettsikkerheten når de tar feil? Når de tar feil, så har de noe som de så pent kaller en sak kyndig.
Han kan gjerne jobbe i fylkesnemnda, tingrett, lagmannsrett, for barnevernet osv.
De får i oppdrag å skrive en rapport, og da ut fra antakelsene, - jeg forstår ikke hvordan dette kan bli troverdig!
Ut fra mine opplevelser, ut fra de erfaringer jeg har, med nå 5 barn, et barnebarn og meg selv, så ser jeg uten å bla i dokumenter, forutsetninger for å beskrive nøyaktig hvordan barnevernet bygger en sak ut fra intet.
Jeg kan beskrive hvordan en behandler jobber.
Jeg kan beskrive smerten hos barna, hvordan de får traumer, hva som går galt.
Jeg kan beskrive ha som menes med ettervern.
Og jeg kan fortelle om senskader, skjevutvikling, og skader.
Jeg kan beskrive i stor skala, hvordan de trenerer barnas behov etter de er blitt voksen, og hvordan de nekter de all form for hjelp, for å ta fra de retten til et eget voksenliv, og egne barn.
Jeg kan beskrive hvordan etater jobber side om side for å sørge for at disse barna aldri skal få lykkes, med mindre de skryter av barnevernet, da kan de få omtrent alt de peker på.
I dag ser jeg at jeg kan med min erfaring, sette ord på opplevelser.
Jeg kan jo tenke at det var dette jeg ble formet til - at dette skulle bli min livsoppgave.
Noen kaller meg et løvetannbarn - Jeg kaller det styrke.
Alle mennesker har et valg, de kan enten la seg knekke, eller se på ondskapen som uintelligent.
Jeg har ingen respekt for mennesker som klarer å ødelegge et barn, for penger!
Det sier alt om den dårskapen som er i dette systemet!!
Anita
_________________ Mamma til 5 bestemor til 5 <3 ---- 5 barn, og 1 barnebarn, har i tur og orden blitt stjålet av Rana barnevern
|