Vi ser og vi hører og vi er tett på, kjenner fostermor og fosterfar godt som bekjente. Men er ikke noe vi kan gjøre mot systemet. Og vi burde gjøre noe. Fostermor og fosterfar misbruker ikke barnet seksuelt, slår heller ikke barnet men de er veldig langt fra å være gode fosterforeldre.

Men hva kan vi gjøre? Vi har klaget til barnevernet 3 ganger om at fosterhjemmet ikke er noe bra fosterhjem. Vi vet at andre også har klaget.

  
Kjære deg med hjerterom.

Kanskje Arild, som driver dette forumet, eller noen andre som leser her, har andre synspunkter enn mine å komme med, men her er iallfall mine, skjønt jeg kan tenke meg at du kanskje ikke vil synes helt om dem:

Din tankegang har et riktig punkt, men andre som jeg tror er uriktige. Det riktige er at det naturligvis er viktig at en fosterfamilie er så bra for andre menneskers barn som mulig, når nå barnet er henvist til å bo hos dem. Det uriktige - hvis jeg har oppfattet rett hva du mener - er at dette er nok, og at det har en hensikt å melde fra til barnevernet om enkelte fosterfamilier. Slik er det ikke. Det å fratas sin egen familie med tvang er for et barn så ille, og nesten alltid så traumatisk, at det gir varige skader, for hele livet, slik at det ikke hjelper stort om fosterfamilien er aldri så bra.

For ungdom som selv ikke har villet være hjemme, er det mindre tragisk, men også for dem betyr fosterhjemstilværelse at de kommer på vidvanke, uten de båndene til sine egne som er vårt følelsesmessige feste i livet. Dette gjelder faktisk også ved adopsjon: Det er en viss overhyppighet av forskjellig disharmoni og uheldige følger blant adopterte som ikke kan skyldes skader de har fått før de ble adoptert. En meget stor undersøkelse foretatt av et stort forskerteam (se blant annet arbeider av Agid, O. Agid, B. Shapira, J. Zislin, M. Ritsner, B. Hanin, H. Murad, T. Troudart, M. Bloch, U. Heresco-Levy, B. Lerer, Kendler - flere arbeider ligger på internett) har vist (det som vi normalt aner, hvis vi ikke er hjernevasket av barnevernstenkning) at det å skilles fra egne foreldre, HELT opp til 17 års alder, er særdeles negativt; det medfører overhyppighet av både psykisk OG fysisk sykdom, og SÆRLIG når det skyldes noe annet enn forelderens død. (Det siste skyldes nok at død på en annen måte aksepteres av barnet, som derfor kan få en vemodig ro i sinnet.) At man rammes også av fysisk sykdom, skyldes nok at det å miste en forelder, eller naturligvis begge, gir en ulykkelighet og et stress som tar på kroppen, blant annet på immunsystemet.

Barnevernet og populære psykologiske trender ignorerer og benekter fullstendig dette. Den kjærlighet som er naturgitt mellom egne foreldre og egne barn eksisterer ikke for dem. Senest ble dette bekreftet av det beryktede Raundalen-utvalget, som var nedsatt for å bekjempe biologiske bånd (som forberedelse til ny, ødeleggende lovgivning), og som som planlagt uttalte at de 'ikke hadde funnet' noen som helst forskning som tydet på at egne biologiske foreldre var av noen spesiell verdi for barn. (Utvalget erklærte seg jo med dette som forsknings-inkompetente, men det forstår hverken de eller Ola Nordmann forøvrig.)

I det tilfellet du nevner, har altså barnevernet vist at de ikke har noen evne til å bedømme hvilke mennesker som kan være 'egnet' til å være fosterforeldre. En annen side av samme sak er jo dette at de gjennom sin opplæring - som består i vedvarende sjikane og nedvurdering av biologiske foreldre - er gjort blinde for hvilke familier hvor det virkelig foregår mishandling av egne barn slik at det er helt nødvendig å ta barna og holde dem unna foreldrene. Barnevernet har ingen evne til å gjøre slike bedømmelser heller, og storparten av de barn de ødelegger familielivet for, har aldri vært i nærheten av å måtte berøves foreldrene. Barnevernet sammenligner hele tiden fosterforeldre som de har 'bedømt' med barns egne foreldre, på helt utvendige kriterier (Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?).

Hvorfor henvender dere dere til barnevernet? Hva kan man vente seg av en slik etat? Har dere undersøkt hva slags opplæring de blir innpodet med, og som de må praktisere for å kunne beholde jobbene og alle kollegenes og myndighetenes velvilje? Har dere undersøkt om fosterbarnet/-barna i den saken du skriver om, iallfall får samvær med sin egen familie så ofte fosterbarnet vil? (Det får de aldri, isolasjon og hjernevask er ideologien.) Fornuftig dialog med folkene i barnevernet er umulig. Det er helt klart at den etaten i Norge som har navnet 'barnevernet', ikke verner barn. Slik har Norge stillet seg, og lar opplæringen til familieødeleggelser og dermed barneødeleggelser gå for fullt, i tiår etter tiår.

Det er derfor omtrent umulig å gjøre noe i den enkelte sak, bortsett fra å støtte de biologiske foreldrene moralsk i deres kjærlighet og lengsel, ikke forfalle til å tro at 'det må jo være noe alvorlig galt med dem, ettersom barna er tatt', og å manne seg opp til å vise foster'foreldre' at det er moralsk uakseptabelt, det de skor seg på, samt å hjelpe familier som er i faresonen men hvor saken ennå ikke er gått til fylkesnevnd eller domstol, til å forlate landet omgående. Dertil kan man gjøre en innsats ved å lese så mye som mulig, slik at man skjønner hva som foregår og derfor kan advare blåøyde familier om hva som kommer, og slik at man selv kan skrive på nettet - og eventuelt i leserinnlegg i aviser hvis man får det inn (nylig har det f.eks vært ganske bra her: Oppland Arbeiderblad - artikler og innlegg om barnevernet) - og på den måten gjøre en innsats. Det er også viktig å være godt informert, både om de tusenvis av enkeltsakene og om generelle trekk, og å si klart ifra til egne venner, slik at man kan gi hverandre mot til ikke å gjemme seg i 'politisk korrekthet'. Blir vi mange nok, ikke bare av ofrene selv men også andre, som skriver og snakker klart, kan det kanskje til slutt la seg gjøre å få stoppet ødeleggelsene før det blir en mega-katastrofe av fosterbarn som gjør opprør (Hjemmehørende harmoni og omsorg på institusjon?, Truet sin fostermor, 35-åring tilstår drap på fostermoren - Fire ukers varetekt for drapsmann). Hvis dere skriver engelsk, er det veldig nyttig å bidra til at utlandet, spesielt ikke-vestlige land, får informasjon om hvordan det er fatt med barns rett til å ha sin familie her i det styrtrike Norge.

Jeg håper dere vil bruke litt tid på dette. Slik vedvarende innsats er omtrent det eneste jeg kan se av muligheter på denne tiden.

Beste hilsen
Marianne HS

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net