Worryman wrote:
BV har uttalt at det ikke er snakk om noen 4-12, kun 4-4, mulig hjelpetiltak.
Det er det de vanligvis sier. Mange barnevernssaker som gjelder tvunge plasseringer utenfor hjemmet, startet som sak om hjelpetiltak. Dette er ingen garanti for at det ikke vil eskalere til overtagelse. Snarere kan det være en måte å lokke dere til å akseptere "hjelpetiltak", og deretter skrus tommeskruen igjen litt etter litt. En familie, jeg kjenner, hadde "hjelpetiltak" i mange år, før "barnevernet" slo til og tok alle barna.
Jo mer "barnevernet" får samlet sammen av opplysninger om familien, dess farligere blir det, for da har de mer å bygge en sak på, og det er hele poenget med "hjelpetiltak": skrive møkkarapporter om barna og foreldrene.
Worryman wrote:
Bjørn Eruk; Hvordan kan en advokat stoppe et hjemmebesøk?
Jeg tillater meg å svare på dette. Hjemmelen for såkalt hjemmebesøk er barnevernloven § 4-3 tredje ledd: "Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet."
Men "Barnevernet" har ikke anledning til å komme på "hjemmebesøk" etter at det har bestemt seg for å overta barna. Det er kun i undersøkelsesfasen at det er lov med hjemmebesøk, og det burde holde med ett eller to. Her kan advokaten holde dem i ørene. Dere kan tilby å komme til barnevernskontoret, men det beste er å insistere på skriftlig kommunikasjon.
Det er risikabelt å ha møter med "barnevernet", for de vil forsøke å provosere foreldrene. Desuten er det en veldig vond situasjon for foreldrene, og hvis de ikke har stålkontroll, så vil det bli brukt mot dem. Det skal godt gjøres å ikke reagere når de kvalme barnevernssaksbehandlerne lirer av seg de frekke løgnene sine. Ethvert normalt menneske vil bli provosert, men i rapporten vil det stå at den eiegode saksbehandler ble uforvarende angrepet verbalt av foreldrene. Dere vil ikke kjenne dere igjen i rapportene, som alltid og uten unntak er sterkt subjektive i "barnevernets" favær. Det er heller ikke uvanlig at fakta gjengis unøyaktig. Målet er å svartmale familien mest mulig, slik at den kan tvinges til enten "hjelpetiltak" eller "omsorgstiltak".
Den eneste raske "fix'en" som Marianne Skånland påstod ikke fantes, det er å reise ut av landet før "barnevernet" rekker å konfiskere barna og bli borte til barna er voksne.