er godt å være vekk fra alt det der, men skal innrømme at jeg følte meg bra liten her i verden når flyet landet og jeg sto på ukjent øy med 2 barn og 3 bagger med klær osv i.
Heldigvis ble vi varmt mottatt her nede, samt det hjalp når vi endelig kunne puste ut og vite at vi var langt vekk fra de personene.
De første ukene holdt jeg pusten, ventet nesten på at damene skulle finne ut av hvor vi var og så komme etter oss, selv om vi dro fullt lovlig, følte meg rett og slett kriminell på en måte.
Nå har vi begynt å komme godt i orden her nede, barna har fått venner og begge trives på hver sin spanske skole.
Advokaten ser ut til å forstå Godt at vi dro, og har kun vært hjelpsom hittil.
Foreldrene mine fikk jo et sjokk da jeg fortalte dem hele historien, og de insisterte på å prate med damen fra Bv, i håp om å ordne så jeg og barna kan bo trygt i Norge. Først fikk de beskjed om at HVIS jeg og barna kom tilbake, og flyttet hjem til foreldrene mine, så ville ikke barna bli tatt, men senere samme dag fikk de tlf fra en annen dame som fortalte at slike løfter kunne de ikke komme med alikavel.
(jeg hadde absolutt ikke noe håp ang de samtalene, men synes det var viktig å involvere foreldrene mine siden de gjerne ville prøve.)
hva som skjer vidre ang saken vet jeg altså ikke enda, men satser jo på at vi er trygge nå.
Jeg har spurt meg rundt her nede, ang barnevern osv, og samme svar hver gang; vi har ikke noe å bekymre oss for når det kommer til spanske myndigheter, for alle "ser jo at barna mine har det bra".
Agrippa: Føler med deg. jeg var veldig i tvil selv før vi dro, tankene gikk jo til økonomi, samt at jeg var alene med barna osv, kjempeskummelt.
Barna mine er 13 og 10 år, og var Dem som dyttet meg i riktig retning når det gjalt, tryglet om at vi måtte reise vekk, rømme fra de damene. var det som ga meg drivkraft, og heldigvis i tide.
Får bare håpe det ordner seg for deg og alle de som ikke kom seg unna, på en eller annen måte.
|
