Problem med morsrollen som går i arv.

Hei ei venninne som er ei veldig god mor plages en del av spørsmål som:

"har du problemer med morsrollen fordi du ikke har lagt din egen barndom bak deg?"
"hvilke problemer med morsrollen gir din dårlige oppvekst deg?"

Min venninne er ganske fortvilt for hun kjenner seg overhode ikke igjen. Hun har problemer i forhold til egen oppvekst. Hun husker mye fælt som skjedde moren drakk og banket henne opp osv.
Men hun sier at dette påvirker henne ikke som mor. På samme måte som at andre ting som trafikkulykke ikke påvirker henne i rollen som mor. –selv om det var trist.



Jeg strever med og forstå sammenhengen ta et oppdiktet annet eksempel si en har ei fæl tante i barndommen som slår. Hvordan vil det i fremtiden påvirke en når en selv blir tante? Sagt på en annen måte hvordan påvirker ditt forhold til din tante, din tanterolle? Synes det ville vært et like saklig spørsmål.
Og være barn og ha gammel tante - er jo en helt annen rolle enn å være tante selv!

Blir ikke det det samme med morsrollen, at det og ha en psykisk syk mor er noe helt annet, som har lite med og være mor selv? Å være et lite barn og være mamma er da to ulike roller.


Uansett jeg lurer på hvor disse ideene med forhold til egen mor skal påvirke ens eget forhold til morsrollen er hentet fra.

Hva bygger denne ideen på?
Er det noen som har tanker meninger erfaringer i forhold til dette?

Hadde vert kjekt og få noen tanker / kommentarer.

et annet moment er at det virker så og si bare og gjelde morsrollen.

ikke hørt så mye om "hvordan påvirker forholdet til din far farsrollen"

Første bud er å ikke anerkjenne slike påstander mot seg.

Dernest å ikke kommentere slikt angrep.

En skal ikke stå til rette for andres handlinger.

Gjør venninnen din det (og enhver annen), vil vedkommende befinne seg i en nedadgående spiral der den eneste garantien er TAP. Dette tapet er ubeskrivelig, da barnets fødselsrett direkte og uten skrupler fratas barnet.

Å gå i direkte forhørsmøter er altså ikke tingen. Det er forsåvidt ikke annet heller.
Vil man beholde barnet sitt er det ikke mange måter å gjøre det på, dessverre. Den tryggeste man vet om pr. i dag er å forlate landet.

_________________
- Kjemp for de du har kjær. Kjemp for alt hva du har kjært. -

Troen på barndommens makt

Dette er nok ikke helt enkelt. Og jeg kan ikke hele historien rundt dette. Men på 1800-tallet så hadde man noe man har kalt "biologisme". Det var f.eks en ikke-vitenskapelig tro på at det langt på vei kun var arvede egenskaper som dominerte mennesket. Ut fra denne ideologien fikk vi raselæren som bl.a nazismen trodde på. I Norge trodde også folk mye på dette, og man fikk tater-forfølgelse med sterilisering, lobotomering, barnefjerning osv. Biologismen var altså spredt til mye mer enn "bare" nazismen. I denne ånd drepte man bl.a seks millioner jøder. Etter krigen har man gitt nazistene skylden for raselæren. Men "alle" var med på det. Fra forfølgelse av Australias urbefolkning til indianerforfølgelse og sigøynerforfølgelse.

Senere har pendelen snudd, med en voldsom motreaksjon. At man reagerer på galskapen rundt biologisme, er bra.

Det som ikke er bra er at vi har havnet i den andre grøften! Vi har fått miljødeterminisme, sosiologisme, psykologisme, osv.

Dette har visst også røtter tilbake til 1800-tallet. Et av de virkelig store navn innen dette er Sigmund Freud som forklarte mangt og mye med sitt forkvaklede sex-syn på barndommer. Det finnes en mengde andre navn i dette som bygger den moderne myten om at barndommen virker stort sett alt.

Et menneske er produkt av så mye:

* Sine valg
* Tilfeldigheter
* Ikke-kjente faktore
* Gener
* Miljø (fra foreldre til skole, overgripere, ulykker, osv)

Det er altså ikke mulig å forutsi at en mor er dårlig mor fordi hennes mor var det. Det er så mye som kan virke inn.

I debatten om arv og miljø har vi nå fått forskning som viser at gener har mer å si enn man har ment. Det gjelder forskning om alkohol, narkotika og lykke.

Politikerne elsker miljødeterminisme og lignende. Det gjør dem veldig viktige i egne og andres øyne. Fordi: Om miljøet har omtrent alt å si, så må polityikerne sørge for gode miljø for barna, og blande seg mest mulig inn i samfunnslivet for å redde den oppvoksende slekt. Det samme gjelder ideene om at så veldig mange barn har det fælt.

Sosialdemokratiet (og langt på vei også de andre partiene) bygger på slike ideer.

Virkligheten om at mennesket faktisk klarer seg godt selv, er en trussel mot det politiske maktetablisementet. Derfor er det veldig vanskelig å kjempe mot miljødeterminisme, sosiologisme og psykologisme.

Å bekjempe dette er langt på vei å bekjempe både Stoltenberg og stortingspartiene. De trenger dette for å legalisere sin virksomhet.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Synes dette rett og slett var skremmende. Da de ikke vil synes og gi seg heller. Har en problemer i forhold til egen mor. Så får en problem som mor selv. Det er det de mener.


I forhold til min venninne mener de at hun bør legge sin egen barndom bak seg for og ikke bli påvirket av det som mor.

De mener at min venninne bør gjøre opp med sin egen mor og få god kontakt med egen mor, for og kunne være en god mor selv. Sagt på en annen måte de snakker om at hun må ha kontakt med sin mor for og legge bak seg sin egen barndom som det så ille heter, bli ferdig med barndommen. Nå har min venninne lagt sin barndom bak seg og hun er ferdig med barndommen, og hun har tatt et valg på at hun ikke ønsker og se sin mor så ofte.

At min venninne får god kontakt med sin egen mor, blir jo vanskelig i praksis da moren ikke er god i hodet. og min venninne har ikke et godt forhold til sin mor. Hun har lite kontakt med sin mor og ønsker ikke noe særlig kontakt med henne. selv om de er på hils på butikker og lignende og kan ringe og dra på besøk til hverandre er det heller sjeldent da min venninne ønsker og se og snakke med moren sin bare noen få ganger i året.

Men i barnevernet er det flere som mener at det er viktig og få en god relasjon til egen mor, for og legge sin egen barndom bak seg og kunne være en god mamma selv.


jeg har dessverre også møtt på disse holdningene selv. og jeg vet ikke helt hva en burde si og gjøre til det? De virker ekstremt bestemt på det altså.

jeg syntes jo det hørtes litt vakkert ut det med morsrollen jeg, men jeg trodde ikke de mente det bokstavelig!!!

bør min venninne late som om hun ikke har så store problemer med sin mor, fordi det høres jo unektelig meget ille ut med snakk om at en må legge sin egen barndom bak seg for og kunne bli en god mamma selv.

Barnevernet mener hun burde ordne opp med sin egen mor for at det ikke skal påvirke morsrollen til min venninne..

Uff det høres liksom ut som en dårlig spøk synes jeg men det er en slik merkelig tolkning!

Nå tror jeg ikke det er så stor fare for min venninne da hun sitter godt i det og kjenner mange leger advokater osv.

men jeg blir så provosert over disse holdningene til morsrollen som går i arv.

Selv om det aldri har vært vår stil, så burde man nok ofte late som om alt er slik de ønsker at det skal være…

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<