zuma_md wrote:
Ser at denne tråden har rukket å bli noen år gammel, men antar at den er like aktuell i dag.
Vi har dessverre fått stifte bekjentskap med BV etter en bekymringsmelding fra såkalt helsepersonell. Ønsker ikke å gå i detaljer, men meldingen bestod hovedsakelig av svært merkelige momenter som etter mitt skjønn ikke har noe særlig med barns oppvekstvilkår å gjøre.
Barnevernet åpnet sak og holdt den gående i 3 måneder. De holder seg ikke til den aktuelle bekymringsmeldingen, men gjennomfører en rekke egne undersøkelser, intervjuer og hjemmebesøk, inkludert et par ganske ubehagelige opplevelser, mye bekymring og mye frustrasjon over unødig tidsbruk.
Barnevernet vender mange steiner på sin vei, og plukker med seg det de måtte kunne bruke mot deg, fra din nåtid, din fortid og ditt meningsrepertoar. Uansett hvor lite det måtte ha med barns velferd å gjøre. Uansett hvor lite det måtte bety for dagliglivet.
Etter at vi takket nei til foreslåtte hjelpetiltak, fikk vi etter nye 6 måneder uventet ny innkalling til møte, til tross for at det ved forrige runde ettertrykkelig var blitt informert om at hjelpetiltak er frivillig, og at saken var henlagt.
Fra denne erfaringen trekker jeg følgende konklusjoner:
Si minst mulig. Ikke gi dem noe som helst å henge seg opp i. Prøv å være hyggelig. Prøv å gi inntrykk av at dere liker dem, og at dere deltar i disse evinnelige besøkene og møtene med glede. Har de 1 ting å bekymre seg videre over, vil de gjøre det, og saken vil kansje aldri ta slutt...
Dette kunne jeg selv ha skrevet for en del år siden. BV damene like meg jo kjempegodt de. Jeg satt og snakket dem etter munnen, smilte og serverte kaker (de aldri spiste). I mine henleggelser av saker står det ting som "du er en hyggelig person som er lett og like", "Du har stor omsorg for dine barn", "oppleves sårbar" (satt mye å grina) osv. osv.
Slik holdt de på i 8 år! Når ikke min X-sendte helt idiotiske meldinger til dem, så valgte de selv å åpne sakene på nytt etter 6 mnd. Slik holdt de på i år etter år etter år. Bare vi som har opplevd presset kan forstå hvordan den tiden i livet hvor en husker tilbake på små barn, har vært et levende mareritt.
I dag tror jeg at jeg er kvitt dem. Å jeg ser nå at jeg har vært "fyllmasse". Slike små kontorer rundt om trenger noe å gjøre. Er det lite å gjøre så må en kunne dokumentere at en faktisk gjør noe. Å ønsker man seg flere medarbeidere så trenger man også mer å gjøre.
Mer å gjøre skaffer man seg ved å ta tak i bekymringsmeldinger som helt klart ikke er noe å bekymre seg over, eller man åpner saker på nytt som man har henlagt tidligere. Å hvilke saker velger man da? De hvor de får beskjed om å ryke og reise til helvete? De hvor de får beskjed om å ta alt vi av advokat (sitte og forsøke å skrive brev som henger på greip er kjempeslitsomt og kjedelig).
Jo... selvfølgelig tar man da tak i de koselige, vettskremte alenemødrene som er lette og like! Etter 8 år med slikt satte jeg alle piggene ut, og nektet flere samtaler.
Har ikke hørt fra dem siden. Jeg ble nok fjernet ut av "fyllmassebunken".