Har hatt mareritt i natt, drømte om at den minste datteren min gråt og gråt og jeg kunne ikke trøste henne. Sist gang jeg så henne spurte hun "mamma, viss fosterforeldrene vinner denne saken, får jeg se deg igjen da?" Kjenner at nervene sitter i magen, er skikkelig kvalm, og tankene svirrer nervøst gjentatte ganger rundt temaet.."vinner jeg?" Er nesten ferdig med å pusse opp rommene til jentene, de skal trives når de kommer hjem, om de kommer hjem. Får de sove i de nye rommene, eller får de ikke se rommene iheletatt? Har arbeidet hardt for å få de ferdige, handlet møbler fra USA for å få alt perfekt. Men til hvilken nytte, om de ikke kommer tilbake. Øynene til den minste jenta mi, var tårevåte da vi tok farvel, for en uke siden. hun sa "jeg vil ikke miste deg mamma" hvorpå jeg begynnte å tvile på om det var riktig av meg å rissikere 3 ganger så lite samvær, for å ha muligheten til å få dem hjem for godt. Hun er så snill, den minste datteren min, finnes ikke en eneste vond tanke i hele jenta. Hun krangler aldri, og lar alltid andre gå foran henne selv. I fosterhjemmet får hun mye kjeft, hun har et problem med at hun kan tiltider være distre og glemme. Dette godtar ikke forsterforeldrene og sier hun er glemsom med vilje. Det er tøfft for henne i fosterhjemmet, armene hennes er blitt vridd gjentatte ganger, og hun får ikke være alene på badet. Hun er nå 11 år. Alt hun ønsker seg er å komme hjem.
Alt kan bli endret av det papiret som kommer en av de neste dagene. Håp kan bli knust, håp kan tennes. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke kunne hatt en bedre advokat, eller en bedre sakkyndig. Rettsaken i tingretten var det beste jeg har muligheten til å oppdrive. Jeg husker at jeg hadde klokketro på rettsvesenet tidligere, jeg trodde at det retten bestemmte uten unntak var det beste. Jeg stoler ikke lenger på rettsystemet. Jeg har tellt alle punching lines i rettsaken, ført statestikk og kommet frem til at BV i følge bevisførsel skal ha 7% sjangs til å vinne. Men da ser jeg bort fra at BV muligens har større troverdighet enn meg. Og troverdighet kan jeg ikke regne på. Dessuten kan de 7% innholde tema som er viktigere for dommeren, det har jeg heller ikke regnet på.
Jeg er redd for åbli sittende i morgen knust sammenrullet, med gråttunge øyne, jeg er redd for å se inn i knuste døde barneøyne neste gang jeg treffer dem.
Jeg vil ikke svikte barna, om jeg ikke får de tilbake gjør jeg akkurat det. Er bare så redd, kjenner det dirrer inni meg, hendene skjelver. Tørr jeg å høre dommen når den kommer? Skal jeg sette ut lesingen av dommen slik at jeg i hodet mitt har det samme samværet litt lenger? Lurer på hva advokaten vil si når hun ringer og forteller resultatet. Den første tonen i stemme leiet hennes vil nok helt sikkert være avgjørende for det budskapet hun kommer med. Alle sier at de tror det går bra. Men jeg vet bedre. Jeg vet hva BV kan gjøre dumdristig som jeg var valgte jeg å anke fylkesnemd avgjørelsen....
|