Jeg har snakket med programmet "Brennpunkt" på NRK angående å fortelle min historie der. Fikk da ett svar om at de skulle ha 2 program i høst, der de skal granske barnevernet.
De skulle også sende min historie videre til dagsrevyen/dagsnytt og "sånn er livet".

Så krysser fingrene nå!

Tenkte forresten å legge ut min historie her i samme slengen:

Min Historie.

Det hele begynte med skillsmissen til mamma og pappa når jeg var 13 år gammel. Etter den så utviklet livet mitt seg i en negativ retning, jeg begynte å skulke skolen, være sammen med dårlige venner, og prøvde for første gang alkohol. På denne tiden så mistet jeg kontakten mer og mer med mamma, jeg bodde med henne, vi snakket aldri sammen. Sånn fortsatte det frem til jeg fylte 15 år.Jeg tror at det var i november 2005, da skjedde det noe uforventet. Barnevernet hadde fått inn en bekymringsmelding, og sa at de kom til å begynne å etterforske saken. Jeg tenkte egentlig ikke så mye over det på den tiden, så brydde meg egentlig ikke så mye om det. Det skulle jo litt til for at barnevernet kunne flytte meg?

I Januar 2006, så flyttet jeg ut fra mamma, og inn til en venninne i egen leilighet. Der bodde jeg ikke mer enn i 5 dager før barnevernet kom på døren med politi og sa at jeg måtte bli med dem, jeg skulle bli plassert i ett beredskapshjem. Jeg knakk sammen, begynnte å gråte.

Jeg var i ett beredskapshjem i Ålesund i knapt ett døgn før jeg ble flyttet enda en gang, til en ungdomsinstitusjon i Volda. Der skulle jeg få det bra sa dem.
Jeg taklet ikke å bo der så godt, det var låste dører overalt, og jeg fikk ikke lov til å gå ut uten at en miljøarbeider derfra var med. Fikk ikke dra på skolen engang, måtte gå på skole på institusjonen jeg bodde på. Der bodde jeg i 3 måneder.

Ble deretter flyttet enda en gang, til en ny ungdomsinstitusjon i Trondheim. Det jeg ble møtt med der var personer som var psykisk syke (psykose o.l.), narkotika,depresjoner, prostitusjon, selvskading og vold.
Jeg vil egentlig ikke utdype den tiden noe mer, er ikke noe jeg er stolt av for å si det sånn. Der bodde jeg i nesten 3 år, før jeg ble flyttet enda en gang, tilbake til en ny institusjon i Volda.
Dagen jeg ble 18 flyttet jeg ut derfra, da var jeg endelig myndig.

Tiden etter jeg fylte 18 gikk veldig bra, jeg begynte å få orden på livet mitt, flyttet inn til mamma i kristiansund, og begynte å jobbe.

Så kom en gledens dag. Jeg fant ut at jeg var gravid! Det var ikke planlagt, og jeg var heller ikke sammen med barnefar, men dette skulle jeg klare bestemte jeg meg for!

Månedene gikk. Jeg bestemte meg for å flytte tilbake til Volda, hadde funnet meg en fin leilighet der, da var jeg 7 måneder på vei.

Når jeg var cirka 8 måneder på vei, så kom barnevernet på "hjemmebesøk", uanmeldt. De hadde fått inn en bekymringsmelding fra jordmor pga at jeg ikke hadde møtt opp på en kontroll (det de ikke visste var at jeg hadde byttet jordmor, det var grunnen til at jeg ikke møtte opp på den kontrollen).
De sa at de var bekymret, og at jeg måtte dra på mødrehjem, for de hadde ikke noe annet tiltak å tilby meg og min ufødte datter.
Jeg sa ja, trodde virkelig at jeg skulle få litt støtte den første tiden etter at jeg hadde født. Jeg hadde jo aldri vært mamma før.

Så kom dagen jeg fødte, det var en veldig fin fødsel, og det øyeblikket jeg fikk datteren min på brystet var det lykkeligste øyeblikket i mitt liv.

Den samme dagen kom barnevernet på fødeavdelingen. De sa at jeg ikke fikk lov til å forlate fødeavdelingen før at de hadde ordnet plass til meg på ett mødrehjem. Jeg kunne da ikke være skikket til å være mor, jeg med min fortid ,mente de. Jeg samtykket i å være på fødeavdelingen i 10 dager, for da kunne jeg dra til Molde på mødrehjem. Jeg bestemte meg for å tenkte mest mulig positivt, og gjøre det beste ut av situasjonen.

På mødrehjemmet gikk det veldig bra første uken.
Men etterhvert så begynte de å kritisere meg for alt jeg gjorde. Jeg ble anklaget for å mate datteren min for mye, at jeg ikke badet henne, og at jeg ikke brydde meg om datteren min.
Jeg tenkte som så, at jeg skulle holde ut de siste ukene av oppholdet der, for jenta mi sin skyld. Jeg skulle motbevise dem.

De sluttet etterhvert å si negative ting, heldigvis, så da trodde jeg at ting gikk bra. Jenta mi vokste mye, hadde rutiner og var ei veldig glad og fornøyd jente.

Så kom den verste dagen i mitt liv. 30 dager etter at jeg hadde født datteren min.
Jeg fikk beskjeden om at jenta mi skulle akuttplasseres. De rev henne bokstavelig talt ut av armene mine.
Jeg knakk sammen. Gråt i flere timer uavbrutt før jeg klarte å roe meg. Barnevernet satt bare å så på meg, som at de likte å se meg lide.
De prøvde tilogmed å få meg innlagt på psykiatrisk avdeling.

Nå får jeg bare se henne 2 ganger i året, i 3 timer pr gang med tilsyn. (Det er mindre samvær enn det de som har slått barna sine får!)
Når jeg møter henne, så kjenner hun meg ikke igjen engang.
Det gjør så sykt vondt.

Hun har nå snart blitt 5 måneder gammel.
UTEN mammaen sin...

Jeg har nettopp vært i fylkesnemda, for å få tilbake datteren min.
Men tviler på at jeg vinner den saken, for hele systemet er korrupt.
Har barnevernet først tatt ett barn, skal det veldig mye til for å få det barnet hjem igjen.
Men jeg kommer aldri til å slutte å kjempe for datteren min, uansett!
Hun er grunnen til at jeg i det hele tatt står opp om morgenen.

MAMMA ELSKER DEG TRIANA MADELEINE!

_________________

I've read your history and i'm crying. The system in Norway has become so ugly, perverse, cruel and hard-hearted! To me, a woman from Latvia, it looks like the regime described in Margaret Atwood's novel Cat's Eye, but your and many other cases are dreadful reality! Don't give up and fight for your child!

Det gjør vondt å lese...

Dersom du er så heldig å få fortalt historien din til Brennpunkt e.l. så er det fint dersom du forteller detaljert om plasseringene dine: om låste dører (og vinduer?) og hvordan det føltes (du var jo ikke fengslet...), om isolasjon og manglende kontakt med jevnaldrende (f.eks. skole på institusjonen), om miljøet inne på en bv-institusjon osv. Dette er svært viktig informasjon!
Det som er aktuelt for deg nå er selvsagt det faktum at barnet ditt blir holdt borte fra deg, at du blir en fremmed for henne. Men likevel skal du ikke glemme å fortelle sannheten om offentlig "omsorg" - ikke minst fordi det er hva man mener er best for datteren din. Notér ned, slik at du ikke glemmer noe, men får fortalt mest mulig.

  
"De skulle også sende min historie videre til dagsrevyen/dagsnytt og "sånn er livet"."

Man bør svært forbeholden til å gi seg i lag med "Sånn er livet". Det programmet er et par hakk verre enn de fleste i våre media, og det sier kanskje ikke så lite. "Sånn er livet" drives nettopp av folk som står barnevernet og lignende grupper svært så nær, som "opplyser" om hvor bra barnevernet er, og som svikter barn som vil være hos egne foreldre, som propaganderer for "terapi", tror på, og anbefaler, crazy (og høyst skadelig) psykobabbel, osv osv.
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net