Sakkyndige dikt


Du ser undrende på meg, fordi jeg ikke gråter
Men det er dødt inne i meg
Tårene er brukt opp, og sjelen sover
Jeg vet ikke om det vil ordne seg
Jeg kjenner mine barns smerter på min egen kropp
som en kniv som skjærer meg til blods
Jeg har de ikke lenger, klokken sa stopp
for den tiden jeg fikk være mamma, det jeg aldri forstod
Var at de kunne ta det som jeg elsket mest
Ved å lyve og manipulere, det var da alarmen slo
Jeg våknet i Helvetet alene og forlatt
Mine barns tårer er det jeg husker best
Min sjels tårer rant, og aldri har det siden kommet en etteratt
Jeg døde den dagen, det er enda ferskt
Om jeg så vandrer, går jeg videre for dem.
Til mitt siste ånde drag, til min siste dråpe blod
Vil jeg kjempe for å få jentene mine hjem.
Du spør meg hvorfor jeg ikke gråter
Ingenting kan måle seg med det jeg har mistet
Ingenting annet enn mine barn er verdt mine tårer
Følelser kommer fra hjertet
Du krever mine følelser, men med hvilken rett
Om gud finnes havner du i helvetet
Du skal ikke lyve, du skal bare ikke tro
At du kan kalle meg ustabil og forvente å sove i ro
Jeg vet ikke om det vil ordne seg
Men om du får følelser av meg
Da er det ikke meg som er død, det er deg
Og den som danser på graven, det er meg.

Sakkyndige dikt

Om jeg hadde lest all verdens bøker
Ville følelsene mine forandret seg da?
Om jeg hadde reddet verden med mine tanker
Ville verden vert en annen enn det gårsdagen ga?
Hvor mange bøker må man lese
For å lære at kjærlighet er mindre viktig
At det for mennesket bare er fortapelse
At vi bare er primitive, og kan erstattes er sikkert riktig
Dette er din verden, og jeg skjønner den ikke
En grå verden, med mangel på myke verdier
Når solen glimter, så ser du det ikke
Hånden som strekkes ut, avviser du og går dine egne stier
Undres om noen noen gang har vert glad i deg
Mørket som oser rundt deg gjør meg skremt
Kanskje tror du på at kjerlighet kan erstattes, fordi ingen var glad i deg
Da var det nok lett å ty til psykologien når du ble beklemt
Her ute stiger solen, og det blomstrer
I hjertet mitt er det plass til mange
Skjønner ikke at du fant det frastøtende glede og latter
Og at du måtte skrive ting som ikke var sanne
Du skyggela min verden og gjorde den mer lik din
Et trist og mørkt liv, med stridigheter og konflikt
Du orket ikke å se lykken i tilværelsen min
Man trenger ikke bøker til slikt
Jeg skulle gjerne brent dine bøker
Og lagt deg inn på en psykiatrisk anstalt
For du trenger det, og ikke bøker, dette har gått for langt
Man kan ikke hevne sin ulykke på uskyldige andre
Du sier det kreves så mye for å forstå
Men om man roter i gerne teorier så vil man alltid mangle
De enkle løsningene og logikken som menneskeheten er bygget på
En mor elsker sitt barn, punktum finale
Du er blitt et missfoster og et eksempel på alt som er gale.
Tenk at du har lest så mange bøker, og ikke skjønner dette
Du ville sikkert befri verden, men evner ikke
Når du har levd nok kanskje du hører etter
Kanskje ikke før du treffer din like
Og hvem vil hjelpe deg da?