Jeg vil nå fortelle om min vanskelige situasjon.

Jeg er kommet i en situasjon der jeg er klemt mellom mitt (tidligere) fosterhjem og mitt biologiske hjem.


Jeg ble i 2007 plassert på barnevernsinstiusjon. I 2008 flyttet jeg til et fosterhjem utenfor en større by på Østlandet. Jeg synes mine fosterforeldre var greie, og jeg hadde det bra på min nye skole og fikk mange nye venner.

Men, etter nyttår i år, kom det fram at min fosterfar hadde et forhold utenfor ekteskapet, og han flyttet til et annet sted et stykke unna.

Jeg ble alene med min fostermor.

Det hører til saken at min fostermor hadde et sammenbrudd for ca. 10 år siden og ble lagt inn på Modum, selv om hun hele tiden har sagt "det er for lenge siden, jeg har fått god hjelp".

Hun har skjelt meg ut på det groveste og både hatt den påkjenningen med å ha meg, og med samlivsbruddet. Jeg, min biologiske familie og også min barnevernskonsulent (som er en meget bra dame) har også ment at hun har vært på grensen til nytt nervesammenbrudd etter samlivsbruddet.

Min fostermor sa hele tiden "selvfølgelig vil jeg ikke gi slipp på deg". Jeg vil tro at hun mente at hun ikke ville miste sin inntekt.

Før sommeren ble min fostermor fratatt omsorgen for meg og jeg bor nå på den samme institusjonen som for 2-3 år siden.

Alle rapporter o.l. sier at jeg har hatt en meget positiv utvikling i fosterhjemmet.

Jeg tar nå taxi fram og tilbake til skolen hver dag, (6 mil t/r) og har ingen mulighet til å møte vennene mine, slik jeg hadde før.

Man jobber nå på spreng for å finne et nytt fosterhjem til meg i området rundt mitt gamle fosterhjem.

Jeg mener det aller beste vil være å komme i et nytt fosterhjem der hvor jeg hadde mitt gamle. Det er der jeg har skole og venner. Noe annet vil ødelegge meg fullstendig.