Jeg vil nå fortelle om min vanskelige situasjon.

Jeg er kommet i en situasjon der jeg er klemt mellom mitt (tidligere) fosterhjem og mitt biologiske hjem.


Jeg ble i 2007 plassert på barnevernsinstiusjon. I 2008 flyttet jeg til et fosterhjem utenfor en større by på Østlandet. Jeg synes mine fosterforeldre var greie, og jeg hadde det bra på min nye skole og fikk mange nye venner.

Men, etter nyttår i år, kom det fram at min fosterfar hadde et forhold utenfor ekteskapet, og han flyttet til et annet sted et stykke unna.

Jeg ble alene med min fostermor.

Det hører til saken at min fostermor hadde et sammenbrudd for ca. 10 år siden og ble lagt inn på Modum, selv om hun hele tiden har sagt "det er for lenge siden, jeg har fått god hjelp".

Hun har skjelt meg ut på det groveste og både hatt den påkjenningen med å ha meg, og med samlivsbruddet. Jeg, min biologiske familie og også min barnevernskonsulent (som er en meget bra dame) har også ment at hun har vært på grensen til nytt nervesammenbrudd etter samlivsbruddet.

Min fostermor sa hele tiden "selvfølgelig vil jeg ikke gi slipp på deg". Jeg vil tro at hun mente at hun ikke ville miste sin inntekt.

Før sommeren ble min fostermor fratatt omsorgen for meg og jeg bor nå på den samme institusjonen som for 2-3 år siden.

Alle rapporter o.l. sier at jeg har hatt en meget positiv utvikling i fosterhjemmet.

Jeg tar nå taxi fram og tilbake til skolen hver dag, (6 mil t/r) og har ingen mulighet til å møte vennene mine, slik jeg hadde før.

Man jobber nå på spreng for å finne et nytt fosterhjem til meg i området rundt mitt gamle fosterhjem.

Jeg mener det aller beste vil være å komme i et nytt fosterhjem der hvor jeg hadde mitt gamle. Det er der jeg har skole og venner. Noe annet vil ødelegge meg fullstendig.

Du beskriver en ganske klassisk situasjon: barn i offentlig forvaring blir kasteballer mellom fosterhjem og institusjoner. Noen av stoppestedene er bra, mens andre er de rene mareritter. Felles er likevel at de tar hånd om barn/unge mot betaling. Ekte kjærlighet kan imidlertid ikke shoppes på denne måten!

Mangler info om dine virkelige foreldre. Umulig å forholde seg til uten dette. Nå er de fleste hos fosterpersoner feilinformert om sine foreldre. Dette er altså ikke enkelt.

Et såkalt nervesammenbrudd er ikke all verden. I løpet av 10-20 år vil de fleste mennesker oppleve en del kriser. Ikke minst om man fjerner putene som velferdsstaten syr under menneskers armer.

Slikt er barn fra naturen laget for å vokse opp i.

Altså: Barn tåler litt mer enn hva som er mote å tro i vår tid. Opplevelsen av lykke er dokumentert arvelig (gener) i 80% av tilfellene. Miljøfaktoren er overdreven.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Jeg har det bare helt forferdelig her - alle vennene mine bor 3 mil unna og ingen av de vet noe om min situasjon

Jeg har en psykolog jeg snakker med av og til (BUP) og jeg lurer på om det er bra for meg... Hva tror dere?

Jeg er kommet i en situasjon der jeg har skole og venner et sted, jeg bor et annet og mamma bor et annet sted der igjen.

Jeg klarer ikke mer snart...

Jeg vet ikke hvor jeg skal gå for å få hjelp...

Skal jeg velge mellom mamma eller skole og venner?

Jeg har på en måte ikke lyst til å flytte hjem til mamma, fordi da mister jeg alle vennene, og sånn..

Med mindre foreldrene dine er gått bort (død) eller er straffet for grov vanskjøtsel av deg. så har vi her på forumet bare ett svar: barn/unge hører til hos foreldrene sine.

(Det er også mulig at du er en voksen, en barnevernssympatisør, en provokatør.)