jeg vet ikke om jeg er det første fosterbarnet som skriver her, og forteller hvordan jeg, barnet i situasjonen, har hatt det.

jeg er nå 16 år gammel, og har en lillesøster på 10. Min mor og far var begge narkomane, og mamma gav tilslutt opp omsorgen for meg om min lillesøster når jeg var åtte og hun et halvt år gammel.

Etter en stund i avlastning fant barnevernet et permanent fosterhjem for oss begge. De hadde hatt fosterbarn en gang før også, to gutter såvidt jeg husker. Men jeg skjønner ikke hvordan barnevernet fant dette hjemmet i nærheten av tryggere for meg og min søster. Fostermor hadde et veldig kort temprament, og hun ble sint for ingenting, alltid på meg. Hun kunne finne på å kalle meg hore, og har hele livet mitt innbilt meg at jeg ikke er verdt en dritt, at det er ingen som vil ha meg og at alt er min skyld. hun ropte, truet meg og kunne tilogmed kaste ting, som en gang da hun kastet en kniv mot meg, da var jeg bare tolv. Hun ville alltid true meg opp i et hjørne og skrike til meg, mens jeg satt på golvet å gråt..

Barnevernet kom ofte på besøk, fordi fostermora mi sa jeg var umulig å ha med å gjøre, og at det var noe galt med meg. barnevernet spurte alltid hvorfor jeg var så umulig og slem mot fostermora mi som bare ville meg godt, så derfor spurte de om jeg ville begynne hos psykolog, fordi de ville finne ut hva som var galt med meg. kort sagt, jeg fikk diagnosen ADD. Barnevernet har aldri hørt på meg eller trodd på noe av det jeg har sagt.

Da ville de kanskje ha fått med seg ganske tidlig at jeg hadde sterke depresjoner, selvskading, og forsøkt selvmord. Istedet måtte jeg bli ristet ganske mye, av en utenforstående, fordi fosterforeldre og barnevernet hadde spunnet ett nett av løgner som min familie trodde på.

Kjæresten min fikk meg til å innse hvor veldig galt det var, og hvor rett jeg hadde når jeg så at alle mine venner hadde det bedre. Jeg måtte ta saken i mine egne hender og rømme, men barnevernet tror fremdeles ikke på meg. eneste grunnen til at jeg får bo hos min tante og onkel er fordi jeg er gammel nok til å velge selv. Min lillesøster bor fremdeles på det gudsforlatte stedet, fordi barnevernet mener at det er det eneste trygge hun kjenner til. Jeg bare ber til gud at hun ikke bor der så lenge at hun tar sitt eget liv!!

Jeg måtte ta saken i mine egne hender og rømme, men barnevernet tror fremdeles ikke på meg. eneste grunnen til at jeg får bo hos min tante og onkel er fordi jeg er gammel nok til å velge selv. Min lillesøster bor fremdeles på det gudsforlatte stedet, fordi barnevernet mener at det er det eneste trygge hun kjenner til. Jeg bare ber til gud at hun ikke bor der så lenge at hun tar sitt eget liv!!