Hei, skriver her for første gang i dag. Har ikke visst helt hvordan jeg skulle skrive her før, men har lest mye her og syns det er veldig fint det dere skriver. Så akkurat på en film om hvor tette barnevernet er I am Sam, var bra film. Jeg er også ett offer av barnevernet. Min historie var at jeg tok kontakt med dem selv for å få litt avlastning da jeg var ung, hver tredje helg. Fikk ikke det. Men syns det er bra nå. En ville bare komme å gi vei og rådgivning, skulle aldri kontaktet dem. Det har gjort livet til ett mareritt. Så gadd ikke flere samtaler etter to år. Hun vinklet alt jeg fortalt til negativt, som om hun måtte det for å forsvare at de hadde kontakt med meg. Hun sa de måtte være beskymret for å ha det. Jeg hadde kontakten fordi jeg da fikk barnehageplassen dekket. Jeg lurte på hva det hadde med at jeg var alene med lite kontaktnett til avlastning for å få muligheten til å komme meg ut noen gang. Men hun sa at de måtte kunne si at de var beskymret ellers kune jeg ikke ha kontakt, så det ble da best å avslutte kontakten med dem. Fra det øyeblikket fra bestemte de seg for å prøve å ta barna. Jeg hadde også fått en datter till som da hadde blitt 2 år. Jeg fikk tak i en advokat og fikk stoppet det den gangen. Men barnevernet er ikke de som gir seg de fortsetter til de greier det og plukker bort barn for barn, ventende på busken for å se om noen skulle skli på ett bananskall, ett eller annet de kan bruke mot oss. Da den mellomste datra mi var 13 år og inn i puberteten opionerte hun mot den slitsomme trakkaseringen og skremmingen fra barnevernet som hun hadde måttet leve med nesten hele livet. Pga det reiste de sak og lyktes i å ta henne. Den eldste sønnen min droppet de saken på pga at de var redd for han i retten, siden han hadde så sterkt imot barnevernet. Og hadde brukt hele livet nesten til å tenke ut hva han kunne forsvare seg med imot dem. Ett halv år føre dette hadde jeg kommet fram til hva som kunne roe ned datra mi, det var å sjerme henne fullstendig fra barnevernet og insistere på at alle møter som de tvinget seg till skulle forgå utenfor hjemmet. Det var jo ett farlig valg av meg, når det gjalt maktsyke barnevernet, men at datra mi reagerte på det på den måten var enda farligere. Dette fikk henne til å bli helt grei igjen. Når hun slapp å tenke på dem. Men de brydde seg ikke om det i nemda at det hadde gått ett halvt år og hun hadde sjerpet seg. Det var dem ravende likegyldig. Det var likegyldig for dem årsaken også, de ville bare legge skylden på meg. Den yngste datra mi på 8 år da, klarte de ikke å få igjennom å ta. Hun hadde ikke blitt gammel nok til å se hva barnevernet drev med. Alle barna mine er blant de flinkeste i klassen og ligger langt framme på alle måter. Og jeg har ingen sykdom, vold eller rusproblemer, men har derimot prioritert barna mine foran alt annet. Viet mitt fulle liv til dem og elsker dem over alt. Jeg har tatt meg tid til å snakke med dem om det meste og de kan alltid føle seg trygge for å snakke med meg om ting. Jeg har vært opptatt av å bygge opp selvtilliten dems og gjøre dem trygge og sterke. Vi pleide å telte hver sommer og gjorde veldig mange aktiviteter sammen, stranda, ski, sydenturer, turer i naturen, grilling, slalom, tegning, kunst, musikk, finne på ting sammen med venner med barn i samme alder. Jeg passet på at de alltid gjorde lekser og kunne hjelpe dem med alt de lurte på for kommer fra en familie der vi vet det meste. Jeg har en stor familie hvor alle har ett tittelyrke. Jeg derimot var mere opptatt av musikk, dans og kunst. Det er familien min også. Men jeg var nok mere opptatt av verdiene med å ha tid til barna og sånn. Det prøver de å bruke mot meg da. De flyttet datra mi på 13 bort fra familien da. Hun har vært der ett og ett halvt år nå. Og har det helt forferdelig. Bygger seg opp sinne i henne og hennes største ønske i livet er å få komme hjem. Fordi hun har vært der har hun lagt på seg, hun som var utrolig vakker før. Alle bemerket det spesielt. Hun som ble kalt solstråle før. Nå føler hun at hun har mistet noe vesentlig i livet, tid hun aldri kan få tilbake. Hun har blitt redd for spøkelser osv. Før var hun ikke redd for noenting. Men bryr bv seg om hva hun vil, selvfølgelig ikke. På institusjonen forteller hun at alle barna blir mishandlet og at alle som jobber der er slemme mennesker. At de knuser henne hver gang de ser ett glimt av glede hos henne. At hun hele tiden må være på vakt og forsvare seg. At de behandler alle ungdommene der på en ydmykende måte. At de holder ungdommer som gråter og vil hjem en time i bakken mens to store mannfolk sitter oppå mens de gråter. At de sier de ikke vil gå bort før den de holder nede har sluttet å gråte. Hun anmeldte dette til politiet men de tok bare de som jobber der sin side. Når hun kommer hjem lukter hun svette og ser ut som hun kommer fra ett helvete. Ingen av klærna i kofferten har bv goddi å tilse at de er rene. De har bare gitt faen som med alt annet. Mens hun sitter alene og depper på rommet sitt hver dag foran datan. Uten livsgnist nok til å bry seg om å ikke lukte svette. Om hun vil finne på noe, går det ikke ann å få gjøre noe på impulsen. Om hun går ut forfølger de henne som om hun skulle gjort noe galt. Tv får hun knapt se på, der er det som regel bråk om hvem som hadde tven for det er ikke noen hyggelig samkjøring der. Ingen hyggelige kvelder. Bare skrik hører jeg i bakgrunnen når jeg er i telefonen fra de som jobber der som bestandig er på dårlig humør. Klokka eleve hver kveld samler de inn mobilen så hun kan ikke ringe på natta da hun føler at hun trenger meg mest for å klare å få sove. Da tar de datan også. Det hadde vært greit uten data og telefon i trygge hjemlige omgivelser, men ikke når det er alt hun har. Hun var flink på skolen, men gadd ikke følge opp når hun bodde der fordi de på skolen spurte henne om henne, og hun følte det var flaut å si hun bodde der og sånn og det første halvåret gjorde hun så godt hun kunne for å få komme hjem, men da sa de i retten da jeg hadde anket saken hennes at hun måtte forsette å være der hun var fordi det gikk så fint med henne der. For to måneder siden fikk jeg en datter till, den akuttplasserte bv 5 dager etter fødsel. De sa det var pga historikk. De kom inn i hjemmet vårt og inn på soverommet der jeg og babyen lå fredlig og sov. To fra barnevernet og tre politi. Jeg visste ikke det på forhånd. Jeg hadde aldri trodd det var mulig siden de hadde tapt når det gjalt å ta hun som var minste jenta da. De hadde også samtidig akkutplassert henne direkte fra skolen. Det var en ny saksbehandler som ikke kjente oss som jeg hadde bare sett en gang før. Da gjorde jeg mitt beste for å være hyggelig mens hun var udregelig. Hun barnevernet hadde hatt som miljøarbeider i tre år hadde bare posetivt å si om oss, men hennes rapport hadde bv valgt å ikke ta med i retten den gangen og de valgte å helt neglisjere det hun hadde sagt. Denne saksbehandlere kjente oss ikke og fortalte at hun hadde fått beskjed om å ta barna på kontoret. Jeg klagde på denne akuttplasseringen og fikk medhold i hun som var minste jenta før babyen kom igjen, men ikke med babyen. Som årsak til det skrev fylkesnemnda var fordi jeg hadde fødet henne hjemme. Det var en veldig rask fødsel så det var ikke bevist valgt. Dette hadde vært farlig og uforsvarlig å reise å forsøke å reise til sykhuset under utpressingsfasen som varte ca 10 minutter. Og jeg visste ikke at riene var ekte føre da, siden graviditene hadde vært full av falske rier og jeg hadde trodd tidligere mang en gang at fødselen var igang. Hele dager hadde det vært slik tidligere og denne gangen hadde det bare vart 2 timer føre utpressingsfasen kom. Men fødselen gikk helt fint, fødte ett friskt fint barn og alt var fint. Faktisk må jeg medgi at det er den beste fødselen jeg har hatt noen gang, jeg hadde aldri trodd at det å føde hjemme kunne være så mye finere opplevelse. Jeg fortalte også om alt dette, men likevel dømte han det slik. Jeg fortalte også om at jeg hadde forsøkt og stått på tidligere i svangerskapet for å komme inn på en ultralyd till for å skjekke for sikkerhets skyld at alt var fint, siden det stod i vedtaket at jeg liksom ikke ville ha kontakt med noen. Det at jeg hadde skjermet den andre datra mi fra bv og hun som begynte å oppionere mot dem, ble brukt imot meg. Da hevdet bv at jeg bare sa ja til samarbeide men gjorde noe annet i virkeligheten og at jeg pga det hadde feil virkelighets oppfattning. Og pga det dømte dommer det til at alle hjelpetiltak heller ikke ville hjelpe siden jeg ikke ville ha dem. Det vedtaket varer i 6 uker, men det har nå gått 9 uker uten at hun har fått kommet hjem. Det stod i svaret til dommeren at hvis bv søkte om omsorgsovertakelse i nemnda føre vedtaket gikk ut så trengte hun ikke å bli tilbakeført etter 6 uker. Dommeren visste seg forresten å være tidligere en gammel kollega av bv da han hadde jobbet som kommune advokat i samme by som bv tidligere. Så han var jo egentlig en av dem og ikke objektiv, så der brøt de loven på det også. Men hvem bryr seg når de gjør det. Det er straffbart å juge i nemda men bv jugde hele tiden og med god grunn helt uten redsel for konsekvensen. For selv om jeg hadde faktisk beviser som beviste det og jeg trodde de var orntlig dreti ut pga det, vant de likevel og fikk ingen konsekvenser for å bli fersket i å juge om flere ting. Mens den lille babydatra mi må betale, kanskje med men resten av livet. Det bryr vel ikke de seg om så lenge de kan få vist hvem som er sterkest i retten. Der hadde hun nok stått mange ganger og jugd før i løpet av hennes 25 år i bv som hun er så stolt av. Siden det var sommerferie glemte advokaten deres å sende inn dette i tid. Advokaten min hadde ikke fått noe på det. Når han ringte deres advokat for å kreve jenta tilbakeført, var det ikke kontakt å få. Han la igjen nummeret, men hun ringte ikke tilbake. Først etter fem dager over tiden hun skulle bli tilbakeført klarte han å få kontakt, da påstod hun plutselig at hun hadde sendt det for en uke siden. To dager føre tiden hadde gått ut. Jeg hadde ringt til Fylkesnemnda og spurt og de sa det var vanlig prosedyre at advokaten dems skulle sende det til Fylkesnemnda og advokaten på likt. Deretter når en advokat ringte Fylkesnemnda kviterte de på at de hadde motatt det nøyaktig på siste frist dag. Undelig nok. I papirene til fylkesnemnda har advokaten deres forskjøvet datoen de hentet henne på med en dag senere. Sikkert sånn for sikkerhets skyld. Joda, det er forstålig at de var så avslappet med den tiden, for slike datoer kan en jo alltids gjøre om litt på. Når jeg konfronterer bv med det fortalte hun at hun hadde skjekket det ut og fått beskjed fra advokaten om at hun sendte det en dag før isteden for to dager før som hun hadde sagt til advokaten min. Undelig hvordan den datoen blir forskjellig. Selv om hun andre datra mi fikk komme hjem igjen, vil barnevernet likevel søke om omsorgsovertagelse på henne også. Søke igjen, de tenker vel om de bare søker mange ganger nok. Babyen min som var så rolig og fin. Vel det skulle de også kritisere da som undelig. Er kunn lei seg og gråter nå, bortsett fra øyeblikkene da hun sover og blir ammet. Får se henne bare to timer to ganger i uka under tilsyn. På slutten av møtet føler jeg endelig at hun begynner å føle seg litt tryggere på at jeg er der og ikke forsvinner, da sier de at time is up. Og hun blir skuffet igjen og igjen og igjen. Hun vil bli ammet selv om hun er mett og jeg bare har litt melk for kosen sin del og virker livredd for å bli skyvet bort. Min stakkars søte baby. Nydeligste babyen i verden. Igjen blir hun lagt ned i vogna og trillet ut av ett kaldt og strengt barnevern. Som gir henne smokk. Hun ligger ensom og fortapt i vogna. Alene i verden. Hun smiler bare for seg selv mens hun blir ammet litt. Og da hun fikk se meg for første gang etter de hadde tatt henne, smilte hun i hele fjeset selv om hun bare var en uke gammel. Den første gangen jeg fikk se henne etter de hadde tatt henne, sov hun under hele møtet. Hun fikk også sjokk tror jeg da de tok henne for hun fikk da lav puls. Jeg var skikkelig redd for at hun skulle dø da jeg fikk høre det, siden jeg har hørt at det er gjort undersøkelser som viser at babyer får uforklaring krybbedød om de ligger for seg selv uten kjærlighet og oppmerksomhet. Da hun var hjemme hadde jeg hatt henne inntil meg nesten hele tiden. Fjeset hennes er fullt av utslett fordi huden hennes reagerer på morsmelk erstattning. Men selvfølgelig bryr de seg ikke om det heller. De prøvde å legge skylden på meg og spurte meg om hva jeg hadde spist. Så nå går jeg og er livredd for utslaget i den kommende saken. Med masse sorg, beskymring og redsel. Savn. Skuffelse over de menneskene og systemet. Norge har visst seg å være ett meget utrygt land.

_________________
Weronica

Føler veldig med deg og synes dette er trist.
Det er helt sant Norge er et veldig utrygt land og bo i og faktisk det værste når det gjelder barnevernet.

Synes det var så skremmende å høre om at da barnevernet hentet ditt barn så fikk hun så lav puls.

Barnet ville garantert med hele sine innstinkter bare være hoss deg.Det er hos deg barnet er hjemme og trenger deg så inderlig.

Babyer kan godt få litt utslett i blant uten at det er noe å gjøre stort nr. av dersom det ikke gjentar seg.Alergi er jo vanlig hoss mange små. Noe som noen vokser av seg.

Det er ikke alt babyer tåler,spiste jordbær en gang selv da jeg ammet og det gav litt utslett rundt munnen på babyen.

Man kan faktisk ikke vite alt før man har sett det. Har og spist jorbær og ammet andre av mine babyer uten at de reagerte på det.

Barnevernet er noen farlige ummenneskelige skapninger som bare er ute etter å røve barna fra foreldrene.

Må det gå godt for deg hele saken.

Det var ikke før i verden barnevernsofre kunne skrive på nettet å få luftet om sine overgrep av barnevernet, så det er godt det i dag finnes mulighet til det.

Slik som landet bare utvikler seg negativt i forhold at barnevernet stadig bare skal få enda mere makt,så er rådet klinkelart til barnevernsofre. Forlat landet før en fylkesnemd kommer på banen.

Det burde vært motak i utlandet for barnevernsofre fra Norge og øvrige land med et farlig barnevern som stjeler våre barn.

Så kan de etablere seg etter vært med jobb og bolig. Desom ikke klarer det med en gang.

Norge bryter med menneskerettighetene.

Hei Weronica

Jeg føler virkelig med deg.

Er selv midt oppi en lignende kamp selv. Jeg klarte å avverge at di tok min sønn ved fødsel, å jeg har ham ennå hjemme hos meg. Han er 6 mnd nå. Veldig søt og snill og sterkt ettertraktet. Saken er berammet i oktober.

Jeg skal gi deg en link du bør gi videre til advokaten din

The Deprived Amygdala

jeg er ikke selv så god i engelsk, men etter hva jeg kan forstå, så forklarer denne linken i medisinske termer hva som skjer når et barn blir skilt fra mor og ikke får kroppskontakt.

Dette utslettet du nevner. Man kan få utslett på grunn av stress. Å babyer er inget untak. Særlig sett i sammenheng med den brutale adskillelsen og omsorgssvikten i etterkant, som forårsaket blodtrykksfall.

Dette er alvorlig omsorgssvikt av saksbehandler i barnevernet!

Jeg er selv 4 barns mor og 100 % overbevist om at når et barn får dekket alle sine behov omgående og slipper å skrike seg bort for å få di dekket, så blir et barn rolig og greit å ha med å gjøre. Mine er også slik og dette blir også brukt mot meg. Ting som er helt normalt blir vridd om til noe negativt.

Husk! Det er ikke deg det er noe galt med. Det er di barnevernansatte. Tenk å gå rundt å være så negativ til andre mensker! Å hvis di er så negativt instillt til andre gjennom sitt yrkesvalg.... hvordan er da disse hjemme?

_________________
Jeg fører ingen krig.
Det er det Fredrikstad kommune v barneverntjenesten som gjør.
Jeg forvarer det som er rettmessig mitt.
Det er kun jeg som har båret mine 4 barn under mitt hjerte i 9 mnd, for så å sette dem til verden.
Jeg krever å få tilbake mitt liv, som Fredrikstad kommune v barneverntjenesten urettmessig har fratatt meg.