Historien til Nina er fryktelig (gitt at den er korrekt). Det som er positivt å lese er at psykiatrien ikke gjerne skilte mor og barn (i dag går meldinger fort til barnevernet, og da vet vi hvordan det går...). Likevel må man reagere på at fag-ekspertene ikke har tilrettelagt bedre for mor og barn. Disse to har hatt en rekke "tiltak", men åpenbart ingen som har hjulpet dem. Tvert imot har hjelpen de fikk bidratt til å traumatisere barnet. Det er grunn for å betvile innholdet av den kompetansen disse såkalte ekspertene besitter.

Burde Nina vært fjernet fra moren sin? Kanskje - i de periodene da moren var aller sykest. Kontaken mellom mor og barn skulle selvsagt likevel ikke begrenses. Det måtte finnes måter å beskytte mor og barn mot den fornedrelsen de begge har levd i - uten å frata dem hverandre. Omsorgsovertakelse er ytterst sjelden den eneste mulige løsningen på en uholdbar situasjon.

Det er oppløftende - sett fra vår synsvinkel - at ingen av fagfolkene har hørt på maken. Og ettersom denne historien er så helt unik, så må man betvile nødvendigheten av at et stort antall norske barn må leve totalt avsondret fra kontakt med sin biologiske familie.