På jobben har jeg blitt kjent med ei dame som er i en fortvilt situasjon.
Hun er innvandrer, muslim - snakker ganske dårlig norsk.
For tre og et halvt år siden (!) grep barnevernet inn og tok fra henne datteren som da var tre år gammel. Bakgrunnen var at mor har epilepsi med kraftige anfall, mens far har slitt med depresjoner. I barnehagen skal jenta ha fortalt at "pappa var så sinna at han kasta en kopp te opp i taket", noe som i og for seg er sant...

Men - kan man virkelig ta barna fra folk på slikt grunnlag
Jeg har da både kastet ting og bannet stygt, jeg, uten at noen kom og erklærte meg uskikket til å ha omsorg for ungene mine av den grunn - det har vel de fleste som har barn, vil jeg tro.
Barnevernet var inne i saken, kom mens mor var hjemme alene - og med sin elendige kjennskap (den gang) til Norge, norsk kultur og barnevernet, skrev hun under på noen papirer hun ikke engang visste hva var!
Så kommer det som for min kollega er tragedien i tragedien:
Datteren hennes ble plassert hos et lesbisk par.
Jeg vet ikke hvor mye dere kjenner til islam, men kan forsikre om at dette er et
voldsomt slag for en muslim!
Jeg har engasjert meg noe i dette, og i lov om barnevern fant jeg følgende:
"§ 4-15. Valg av plasseringssted i det enkelte tilfelle.
Innenfor den ramme som er fastsatt i § 4-14 skal stedet for plassering velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal også tas tilbørlig hensyn til at det er ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse, og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det skal videre tas hensyn til hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og til om det er mulig og ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene..."
Vel, denne moren ser datteren sin
EN GANG I MÅNEDEN - UNDER TILSYN!
Barnevernet har gitt henne følgende "råd":
* Få deg en jobb.
* Skill deg fra mannen din(!)
Den stakkars kvinnen har gjort begge deler, og står nå igjen uten sin datter, med en lusen jobb (via sosialkontoret) og skilt fra en mann hun egentlig elsker - han har aldri vært slem eller voldelig, men slitt mye med depresjoner. Jeg har ikke kjent denne dama lenge, men er sikker på at hun elsker datteren sin og at dette er i ferd med å ta livet av henne!
I august skal en ankesak opp - hun har tapt i en tidligere sak.
Så, til dere som vet bedre enn meg:
Hva kan
jeg gjøre?
Hvor begynner jeg?
Finnes det advokater vi bør kontakte? (Vi bor i Trondheim)
Kan jeg, med min kollegas samtykke, få se sakspapirer, avgjørelser, begrunnelser?
Hun vil fryktelig gjerne involvere meg, men vet enda mindre enn meg.
Jeg er tale- og skrivefør i rikt monn, slett ikke redd for å "synes", er ganske flink til å finne frem både på nett og irl, og VIL gjøre noe med dette.
Jeg er selv mor til flere barn, og blir helt dårlig av denne saken - det KAN da ikke være riktig gjort, dette?
Håper på mange og fornuftige svar med konkrete råd!
Vennlig hilsen
