Jeg tror dessverre det er nytteløst; man finner ingen slik psykolog; de ville ødelegge sin karriere totalt ved å gå imot myndighetene på den måten. De eneste psykologene som fylkesnevnd og rett hører på, er dem som er enige med barnevernet. De eventuelle andre som måtte finnes, er forlengst skjøvet ut og har fått mer eller mindre klart yrkesforbud. De kan ikke arbeide som psykologer/psykiatre hvis de går offentlig ut mot sine kolleger eller kommer med klar tale i forbindelse med noen barnevernssak.
De kommer naturligvis til å ta barna. Saken høres som en helt ordinær barnevernssak. Det er normalt at barnevernet bryr seg katten om hva dere sier. Det gjelder den store majoritet av sakene at barnevernet lyver og fordreier sakene og diagnostiserer i vei, og de får alle myndigheters støtte i dette. Det er bortkastet tid å parlamentere med barnevernet eller med andre i det barne"faglige" miljøet/maktapparatet, eller å fordype seg i paragrafer og påstander. Barnevernet ønsker ikke å finne ut om dere snakker sant, tvert imot, for barnevernet er opptatt av å få barna i sin makt. Dere skulle flyktet ut av landet for lenge siden. Situasjonen er nå akutt, høres det ut til, så se til å få barna og moren av gårde uten å varsle noen, ellers vil barnevernet hente barna på akuttvedtak, og da er dere fortapt. Og de må flykte FØR fylkesnevndssaken er i gang.
Nei, barnevernet lar seg ikke styre av fedrene. De bruker / allierer seg med fedrene fordi det gir barnevernet mest makt til å få tilranet seg barna. Vi har ikke tall på de sakene hvor det nettopp foregår på den måten.
Du har ennå lest for lite om disse sakene, tror jeg, til å skjønne at normale råd og normal rettergang ikke finnes i barnevernssaker. Les grundig her på forumet og på
www.barnasrett.no. De som skriver her opprettholder ikke noe vanlig opplysningskontor hvor man kan henvende seg og få råd og dåd, som så løser vanskelighetene så man glad og fornøyd kan gå sin vei igjen. Forumets brukere er stort sett selv i akkurat de samme vanskeligheter som dere, eller har fått sine liv og sine barn ødelagt allerede, og den eneste farbare vei er hvis alle som rammes slår seg sammen og står sammen om å bringe opplysninger åpent ut, til katastrofene til slutt tvinger våre feige politikere til å sette en stopper for de mange titusener som livnærer seg på denne parasittismen. Det er med andre ord bare på lang sikt man kan håpe å få til noen endring, og bare hvis barnevernets ofre skjønner at det må årelangt engasjement til. Lovgivning mot familie og foreldre, og deportasjonspraksisen, ser også ut til å øke på de senere årene. Sjansen for å berge familien ved almindelig fornuftig argumentering i den enkelte sak er forsvinnende, dessverre.
Hilsen
Marianne Haslev Skånland