Følelsen av å lande trygt, hundrevis av mil fra Norge, var ubeskrivelig. Det var som å unnslippe fra et torturkammer, og vite at man er fri for bestandig. Jeg skjønte ikke fullt ut, før vi var i trygghet, hvilke ekstreme påkjenninger bv utsatte oss for. Psykisk tortur er bare fornavnet.
Det var min intuisjon som reddet familien vår og barna våre. De startet plutselig en omfattende undersøkelsessak vi ikke engang fikk vite grunnen for.
"Men, HVORFOR er dere bekymret for barna", "hvorfor setter dere igang denne undersøkelsen"? Spurte vi igjen og igjen. Hege Syversen så på oss med et hatefullt blikk, men hun svarte ikke. Vi spurte gjentatte ganger, vi fikk ikke svar. Til slutt sier Mariann Klovning i en triumferende tone, "du har jo sagt at du blir lei av barna".
Skal en le eller gråte? Hvilke foreldre har ikke pustet lettet ut om kvelden når barna er kommet i seng og har sovnet? Hvem har ikke blitt lei enkelte ganger, når ungene har hatt dårlige dager? Og gledet seg til kvelden?
Og det stemmer at jeg èn gang i en bisetning, (tre år tidligere) hadde sagt - ikke at jeg ble lei av barna - men at jeg ble fortere lei hvis de kranglet, eller ikke kunne slå seg til ro med å leke hver for seg, eller med hverandre en stund. Mariann Kloving spurte aldri hva jeg mente med å "bli lei", eller hvordan jeg så håndterte slike situasjoner. Men det burde hun gjort, ettersom hun tydeligvis oppfattet det som en alvorlig forbrytelse.
At det skal ha noe med omsorgssvikt å gjøre, er latterlig. Ennå mere latterlig er det å bringe det fram flere år senere som begrunnelse for en omfattende undersøkelsessak. Men heter man Mariann Klovning, er saksbehandler ved Sola Sosialkontor, kan en øyensynlig bruke et gammelt ubetydelig utsagn, og kaste det tilbake som ei slegge i fjeset på to foreldre, som sitter der hjelpesløse og ikke begriper hvorfor de skal utsettes for en undersøkelssak.
Hva er normalt, i Mariann Klovnings verden? Nå har hun begått gjerninger i embeds medfør, som er adskillig grovere enn dette. Men som forvalter av den den mest inngripende og skjebnesvangre loven i Norge, hvor barn kan skades for livet og store slekter ødelegges, burde bare dette ene lille eksemplet vært nok til å frata henne stillingen. Når hun bruker det som argument for å starte en undersøkelsessak. Hun burde ikke engang fått lov til å forvalte lov for mus, etter min mening.
Vi var rystet i grunnvollene, da vi fikk se mandatet og opplysningene til sakkyndig. Tok det med til flere venner, for vi trodde ikke det vi selv leste. Det var for utrolig. "Vi hadde aldri bestått denne", var kommentaren fra alle som leste det. I likhet med oss, var de i sjokk.
Likevel trodde de ikke på min overbeviste mening om at bv hadde planlagt å ta barna, - og at de sannsynligvis ville greie det med denne sakkyndigeutredningen. -Nei det vil de aldri greie, - ungene har jo aldri vært i nærheten av noe som ligner på en omsorgssviktsituasjon. Sa de.
Men drevet av dødsangst for barna, fant jeg frem til barnasrett.no og professor Marianne Haslev Skånland. Der fikk jeg nettopp bekreftet det jeg ikke trodde selv. At våre barn ble reddet fra ødeleggelsene bv i Sola ville utsette dem for, takker jeg for. Våre barn, beviser at arbeidet nytter.
Vi var så utrolig naive, at vi kontaktet barnevernet i en krise. Det skulle vi aldri ha gjort. Men vi hadde jo bare barnevernets propaganda som basis. Om at de "hjelper" familier som har det vanskelig. Naiviteten lenge leve, - vi trodde vi skulle få hjelp.
Sannheten er, at dersom man har det vanskelig, bør bv være det siste
sted på jorden man henvender seg. For ellers, vil problemene en hadde i utgangspunktet snart fortone seg som en dråpe i havet.
Den dagen bv-loven legges død og begravet, går champangekorken i taket. I mellomtiden gjør jeg det jeg kan, for å få informasjon ut til allmennheten, slik at foreldre er forberedt på hva de vil møte. Det gir grunnlag for et valg. Hadde vi bare visst.... Og blir man tvunget til å møte bv, still med båndopptaker, advokat og ett ekstra vitne fra første stund, er min konklusjon.
|