Husk Anne Olsen

Angående E-posten som jeg fikk om Anne Olsens død av egen hånd dette år 2007. Mine tanker begynte å svirre, gav hun bare opp? Orket ikke mer?
Og ikke minst begynte jeg nå å lure på hva slags tiltak/papir Anne hadde fått fra barne”vernet” eller dets disipler dagene forut.
Disse er jo som å drikke ren gift, i en allerede sårbar situasjon. Vet jeg så inderlig godt selv.

Hvor lett er det ikke å glemme denne hendelsen, selv for oss som vet? Men ikke kjente henne.
Hvor lett er det ikke å glemme de andre, for de finnes, gjemt og glemt langt vekk.

De fleste i barne”vernets” klør har ofte følt selv på både kropp og den avmakt som setter seg på deg som et klamt ullteppe. Andre har møtt ofrene selv og sett at det til tider virker som om det ikke er noen ”hjemme”?
Når man blir utsatt for grusomheter over tid. F. eks blir fratatt barna utsatt for terror fra makteliten og/eller ser barna har det forferdelig, uten mulighet til å bistå med noe som helst for hjelp, begynner hjernen vår å overleve på egen hånd, falske håp, fortrengning, selektivt minne, eller ren og skjær viljestyrke.
Hva holder oss gående? Det som får oss til å ta fatt på en ny dag? Hilse blidt på naboen? Smile til foster”mor”, det som får oss til å fortsette å kjempe?
Når er grensen nådd? Når blir DET tatt fra oss?

Den avmakten føler jeg hver gang en historie blir lest, men aller mest når historien er datteren og min sin. De papirer jeg får på min udugelighet som mor, stemplet til all ettertid, disse fabrikkerte, tatt ut av sammenheng, vridde historiene med de merkelige begrunnelsene for hvorfor.
Dette systemet lærer oss å være paranoide, aggressive, mistenksomme ovenfor enhver med taushetsplikt, ”venninner”, kollegaer, alle vi er i kontakt med.
Dessverre for sent for de fleste.
Den tillit vi viste disse fullstendig fremmede når vi ba om hjelp, er vel så klart også et resultat av desperasjon, men har ikke vi alle fra vi er små lært/blitt hjernevasket til å tro ingen vil oss noe vondt, aller minst systemet.
De menneskene som jobber der er der for å hjelpe oss. Norge er et godt land å bo i. For her får vi hjelp.

Historier om psykologenes/sakkyndiges evne til å spre død og mentale sykdommer hos sine ”pasienter”/klienter er flere enn de solskinnshistorier, men de er godt skjulte for de som ikke vet hvor de skal lete eller hvem de skal lytte til.
For hvem som ikke har opplevd selv eller sett dette på nært hold, vil kunne tro?
Til og med medias hjelp. Og barne”verns” arbeidere med mye mindre utdannelse går disse en HØY gang, man trenger ikke å utdanne seg til uvitenhet, ondskap og umenneskelighet. Det er tydelig medfødt og smittsomt innenfor disse kretser.
Den totale ansvarsfraskrivelse for familiene gjør meg så kvalm og avmektig.

Still disse til ansvar for hvert eneste liv som er tatt, ødelagt og avskrivd.

Meget godt skrevet!

Jeg skriver under på den der,

og jeg kunne ikke fått sagt det bedre sjøl!

Og ja, de rette skal få stå til ansvar for all dritten vi har måtte gjennomgå for at de skulle få rett i sine synsinger.

Nå er jeg blant de heldige som tross alt har fått lov til å ha barnet mitt hos meg på vanlig samvær,

men, ellers føler jeg meg ødelagt som menneske, ferdig arbeid. Og åtte år av mitt liv, som skulle ha vært kjekt, har gått rett i dass, også fordi at jeg har brukt så mye tid på å bruke mine krefter til å kjempe offentlig ut mot barnevernet.

Man blir paranoid av mindre, og jeg lurer på når de for alvor har tenkt å kverke meg.

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

selvfølgelig er det tøfft, når de har tatt livet våres og ødlegger det kjærest vi har, men vi må ikke gi opp!
det er jo det de håper vi skal gjøre.
føler mange ganger at ingenting nytter eller hjelper uansett kor mange klager eller kontrollorganer jeg kontakter, men gir meg aldri uansett.
barna våres trenger oss , de lengter, savner og gråter, men de har og et håp en drøm om en gang og få komme hjem til mor og far, og den dagen kommer, tro meg den kommer!
da skal vi være klare, sterkere for og endelig få lov til å være en lykkelig familie igjen, selv om kampen, smerten de har påført oss,nok har satt noen spor, noen av dem vil nok aldri gro.
men vi ska stå oppreist for en dag vil vi vinne og klare nedlegge barnevernet.
stå på og aldri gi opp, men husk og ta vare på dere selv i den vanskelige kampen, vi må ikke glemme oss selv i kampen for barna våres.
mine barn elsker ,savner og er stolt av meg.de vet mamma ikke gir opp kampen. når dagen kommer skal alt stå klart til gullå mine.

_________________
LC"R-B-V.NET