Jeg tror jeg flere ganger har gitt uttrykk for hvor glade barna mine har vært, og er, i beredskapsforeldrene. De har vært uhyre snille, og flinke med barna, og samarbeidet mellom dem og oss har vært utrolig bra. Så når det gjaldt beredskapsforeldrene, har vi vært heldige midt oppi det hele. De valgte faktisk å utvide 3-timers-samværene vi hadde sist, med det dobbelte, noe som førte til at barna ble mindre stresset under disse samværene. Dermed fikk vi i praksis 6 timer samvær + overnattingssamvær, istedetfor 3 timer + overnatting. Så disse har jeg bare godt å si om, i forhold til den behandlingen barna fikk.
På tross av dette, var eldsta mi bare litt småtrist i begynnelsen. Men det gikk fort over, og tror det var kvelden før hun skulle komme hjem, hadde hun sagt til beredskapsmor "jeg gleder meg, jeg".
Denne gangen ble hun lei seg, så sint... Har sagt fra om at hun er informert, på skolen, sånn at de kan ta de nødvendige tiltakene for å hjelpe henne om skoledagen blir tøff. Foreløbig går det bra, antar hun føler det er en distraksjon... Hun er fortsatt den samme glade jenta mi hjemme også, i stor grad. Med ett unntak: Hun kan avbryte en lek for å sette seg i fanget mitt, og kryper tett inntil meg. Hun har kommet snikende sånn før også, men hun har aldri avbrutt leken sin for det.
Et av poengene til barnevernet var at hun var ukritisk; satte seg bl.a. i fanget til ***. Jeg forklarte jenta dette med at man ikke skulle sitte i fanget til folk man ikke kjenner, som f.eks. ***, som altså er en fremmed. Jeg ramset også opp endel andre personer, som det heller ikke er naturlig å sette seg i fanget til. Hun slet litt med å kole dette, siden hun trodde at venner var dem som kom på besøk, noe *** gjorde, i hennes øyne. Enden på visa var at jeg begrenset all sitting-i-fang, til meg og pappaen, og klemming til meg, pappaen, og søsteren. Uansett hvem andre det gjelder, må hun altså spørre enten meg eller pappaen om det er greit. Da kan hun lære seg dette i sitt eget tempo, uten å tenke på at hun kanskje gjør feil.
Snakke med folk ute, har jeg begrenset til å kun spørre om hun kan få klappe hunden til dem som er ute på luftetur.
Jenta har slitt litt med å skjønne hva som er galt med fremmede... Helt til nå. Vi hadde en kosestund like før kjennelsen kom, da hun sa "*** er en fremmed." Jeg svarte bare bekreftende. Så kom det "Fremmede vil bare ta meg vekk." Så én ting har barnevernet hjulpet meg med: Jenta har iallefall skjønt dette med hvorfor man skal være forsiktig med fremmede.
At jeg ikke ser mitt barns behov, er bare tull. Når en jente ikke spiser skolematen sin et helt år, selv om hun får velge hvilket pålegg hun vil, må man jo si at det er et problem. Jenta kommer hit, og etter noen dager, fant jeg ut av det beredskapsforeldrene ikke klarte på et helt år: Jenta trenger å få velge fra et begrenset utvalg. Hun får velge mellom leverpostei og servelat, hun. Og det valget blir ytterligere begrenset ved at hun bare får velge hvilket måltid hun vil ha hva til. Jeg smører to skiver med makrell i tomat, siden det er det beste hun vet. En til frokost, og en til niste. I tillegg smører jeg en skive leverpostei, og en med servelat. Så får hun velge hvilken av disse hun skal ha med på skolen.
Og jenta spiser opp alt. Så hva er det da jeg ikke ser? At jeg kan gjøre ting annerledes, og bedre, hersker det liten tvil om. Det gjelder sikkert alle foreldre i det ganske land. Men det betyr da ikke at man er dårlige foreldre! Ingen er perfekte, og noen sliter mer enn andre. Det betyr ikke at det ikke er håp. For noen kan det være utrolig positivt å få litt hjelp til å se akkurat hva det er de gjør galt. Det ser man jo på disse nanny-programmene. Erfarne damer kommer inn i hjemmet, observerer, for så å komme med veiledning til hva foreldrene bør gjøre annerledes. Men de er jo også flinke til å si at de er gode foreldre, selv om den oppdragelsen de gir barna, kan, og bør, utbedres. Det er ikke i oppdragelsen, eller hvordan den blir utført, som avgjør hvor gode foreldre en er. Det er i hva man ønsker for sitt barn, den kjærligheten en gir det.
Når disse nannyene drar igjen, er ungene som de reneste lammene. Men det betyr ikke at familiene er perfekte! De vil fortsatt få endel gnisninger, og kamper de må utkjempe mot sine unge håpefulle. Men da har de iallefall fått endel tips til hvordan disse skal utkjempes. Og det er dette jeg mener er at av problemene i min sak. Her har jeg et barn som er krevende. Mange av hennes behover, ser jeg jo. Men jeg vil jo vite det om det er noe jeg IKKE ser! Men den hjelpen får jeg altså ikke. Barnevern og fylkesnemnd mener det er fare for at jeg, som er under behandling for min bipolare lidelse, kan bli like ustabil som det jeg var FØR jeg fikk behandling. Ja, jøss. Det er jo veldig sannsynlig, gitt.
Nå får jeg bare håpe at tingretten er oppegående nok til å skjønne...
Board index » NYE MEDLEMMER » >> NYE MEDLEMMER kan skrive om d.s.k. barnevernet her
