|
I morgen blir kjennelsen underskrevet. Og da er det bare et tidsspørsmål før jeg får vite utfallet.
Og vet dere? Jeg er livredd.
Dersom vi vinner, har jeg og eksen lovet ungene at vi skal reise oppover til Sverre, så de får møte mannen som hjalp oss.
For å oppsummere litt:
Nemndslederen måtte gjentatte ganger påpeke for kommuneadvokaten, at de ikke var interessert i å høre historikken, men DAGENS situasjon. Som han sa: " Vi KAN lese". Og dagens situasjon er jo bra.
-Læreren ga uttrykk for at hun var kjempefornøyd med jentas utvikling. Hun leker både for seg selv, jenter i klassen, og yngre barn. I beredskapshjemmet søkte hun i hovedsak yngre barn.
Hun påpekte også at jenta kommer med rene klær hver dag (hun skifter ALT av klær- HVER dag).
Hun sa også at de så mellom fingrene om jenta kom noen minutter for sent en og annen gang, fordi det å gå alene til skolen, er fra skolens side ansett som en del av barnets mestring.
Og det ble påpekt at jenta gjør leksene, hver dag.
I tillegg kunne hun opplyse om at jenta øver på sine motoriske ferdigheter ved å klatre rundt i klatrestativet på skolen, og at hun har stor glede av dette.
Jenta kommer blid og fornøyd på skolen, og går hjem, like blid og fornøyd.
-Hun spiser all nisten sin nå. I beredskapshjemmet gjorde hun det ikke, til tross for at hun fikk velge akkurat det pålegget hun ville selv. Hos meg er valget svært begrenset, og lettere å forholde seg til. Rutiner er nemlig viktig for jenta. Merk: Til frokost spiser hun fire skiver, og til niste har hun fire skiver, pluss en ekstra matboks full av eplebiter (hun vil ha eplet skåret opp i mange biter).
-Hun var livredd for å bli forlatt mens hun bodde i beredskapshjemmet. Her har dette bedret seg i så stor grad, at jeg for et par dager siden, kunne la jenta vente, mens jeg løp lenger inn i butikken for å hente noe. Ute av hennes synsvidde. Uten at hun felte så mye som en tåre. Tvert imot, smilet hennes forsvant ikke, engang. Dette tok riktignok tid å lære henne, men jeg klarte det. Uten veiledning.
-Hun var redd lukkede dører når hun kom hit, og ville sove med lys på, og døren åpen. Etter et par dager, lukket hun døren selv, og slo av lyset. På eget initiativ.
-Hun ler spontant, noe hun ikke gjorde i beredskapshjemmet.
-Hun har vært svært ukritisk, men nå tror jeg hun har skjønt at hun ikke kjenner alt og alle. I tillegg har jeg snakket mye med henne om dette med at hun setter seg i fanget til hvem som helst. Ved å maksimalt begrense HVEM hun kan sitte i fanget til, og gi klemmer til. Nå er det kun meg og pappaen hun får sitte i fanget til, og meg, pappaen, og søsteren hun kan klemme. Hun må spørre oss om hun vil klemme andre.
Fra sykepleierens side:
-Hun opplyste om at jeg har brukt mye tid på å snakke om hva jeg må gjøre for å bli en god omsorgsperson for barnet mitt.
-Hun påpekte også at jeg er stabil, at jeg har god innsikt i egen sykdom, og er opptatt av å finne de beste rutinene for meg og jenta.
Eksen min:
-Påpekte at han var på besøk ofte, og tok minstejenta, som han nå har omsorgen for, med seg. Sånn får jentene våre treffe hverandre masse.
-Påpekte at vi samarbeider godt, og at vi er gode venner.
-Påpekte at jeg er stabil, og at han ikke er bekymret for den omsorgen jeg gir barnet.
-Påpekte at den gladheten barnet mistet etter hun ble hentet, fikk hun tilbake etter at hun kom hjem til meg.
Fra talsmannens side:
-Jenta har vært klar på at hun vil bo hos meg. At hun vil være hos meg i julen. At hun trives på skolen. At OM hun må flytte, vil hun være hos meg HVER helg. At hun har venner både på skolen, og på fritiden.
-Han påpekte at det første hun hadde sagt når han kom, var "spør meg om hvor jeg vil være, for jeg vil være her". Dette prøvde barnevernet å få til å bli til at hun var blitt instruert. Men det eneste jeg hadde sagt, var at det skulle komme en mann for å spørre henne om masse ting, og at det var VELDIG viktig at hun svarte på alt. På spørsmål fra henne, ramset jeg opp alt jeg kunne komme på av ting han kunne finne på å spørre om, sånn at dette ikke skulle komme helt bardus på henne. Og dette sa jeg i mitt vitnemål.
-På spørsmål om hun ville bo hos beredskapsforeldrene, sa hun nei, men at hun ville besøke dem.
Barnevernets vitner, var folk som i hovedsak hadde møtt jenta i beredskapshjemmet. De ga et veldig dårlig inntrykk av barnet, mens alle som har vært i kontakt med jenta, gir et inntrykk at harmonisk barn. Bortsett fra saksbehandler, selvsagt. Men hun kunne egentlig ikke si så mye, siden hun ikke hadde hatt mer enn 5 hjemmebesøk.
Barnevernet uttalte at for å kunne dekke opp for mine mangler som omsorgsperson, måtte det isåfall være noen som kunne være her 24/7. Men de kunne ikke redegjøre for hvorfor.
De kunne heller ikke redegjøre for hvorfor de ikke hadde satt inn noen form for hjelpetiltak etter tilbakeføringen, med tanke på deres store bekymring for omsorgen hun ville få her, til tross for at jeg ikke hadde motsatt meg det. Jeg hadde faktisk selv foreslått miljøarbeider som kunne hjelpe meg å få inn gode rutiner på morgenen, for å sikre at barnet kom på skolen tidsnok, siden jeg da ikke hadde hatt jenta hos meg på ett år. Dette klarte jeg å finne ut av selv. De satte heller ikke inn tilsyn.
De prøvde å si at jeg ikke hadde hatt nytte av hjelpetiltak årene før, men med tanke på at jeg har en bipolar lidelse, som var ubehandlet inntil i fjor, kan man knappest sammenligne før og nå.
Hjemmet er rent og ryddig, noe som også kom fram under barnevernets eget vitnemål.
Og nemndslederen stoppet ikke Sverre når barnevernets vitner tydelig ikke likte spørsmålene, noe de tydeligvis ikke var vant til. De var åpenbart heller ikke vant med at nemnda stilte kritiske spørsmål selv også. Nemndslederen er relativt ung, og rimelig nyansatt. Dermed er han ikke så påvirket av barnevernets uangripelighet, og han virket mer nøytral enn de eldre, og mer erfarne. Han virket i tillegg lettere overrasket over barnevernets påstand.
Biologisk far la ned samme påstand, men stilte ikke i nemnda (advokaten kom jo, da). Hans advokat foreslo at barnets biologiske far kunne vitne pr. telefon, da han sikkert hadde ting han kunne si. Dette ble bryskt avvist av nemndsleder, med kommentaren: "Hadde han hatt noe han ville si, hadde han vært her". Dermed ble årsaken til at far ikke ville la barnet komme hjem, heller ikke vektlagt.
Barnets biologiske far hadde heller ikke bedt om et eneste samvær det året barnet hadde vært bortplassert. Det ble påpekt at jeg og pappaen (altså stefar), hadde vært på alle oppsatte samvær, og hadde møtt på tiden.
Dette var altså høringen i korte trekk. Jeg syns det virker som at nemnda oppriktig ønsket å legge vekt på dagens situasjon. Og med tanke på at vitnemål fra dem som har mest innblikk i dagens situasjon, var utelukkende positive...
Hva mener dere, har jeg en sjanse?
|
Board index » NYE MEDLEMMER » >> NYE MEDLEMMER kan skrive om d.s.k. barnevernet her
Trenger det virkelig.
