Fikk jo nesten en bekreftelse på at jeg ikke klarte hverdagen min, siden jeg har hatt en oppvekst som har påført meg en del nærveproblem, ristet de nærmest på hode og benektet at jeg kunne takle mine problemer fra den tid.
Langt mindre nå når jeg har samboer, 4 barn, hvor den minste medfødt diagnose, nei dette kan man ikke klare ALENE, hadde for mye å tenke på jeg da...hmm, men hvor er faren midt oppi dette spør jeg? Jeg er ikke alene om barna, takler dagene fint, men nei da der tok jeg feil.
Jeg fikk sannelig rippet opp i gamle sår oppi alt dette, men å høre at arbeids metodene dem`s fikk meg til å få en reel spykisk knekk er noe de ikke tar på seg. Jo gudene skal hvite at problemer har jeg, nærvøs er jeg og, men at jeg var så psykisk syk at jeg trenger hjelp til det viste jeg ikke.

_________________
Firebarnsmor