It is currently Fri Aug 17, 2018 10:17 am



Post new topic Reply to topic  [ 14 posts ] 

Bør man ha tillit når "hjelpere" sier "så er det viktig å ikke glemme barna oppi dette"?
ja absolutt, det er fint at de tenker på våre barn. 0%  0%  [ 0 ]
nei, alle alarmklokker bør ringe. 81%  81%  [ 13 ]
jeg la være å fortelle noe som helst uoppfordret, og veie mine ord på gullskål. 19%  19%  [ 3 ]
Total votes : 16
Author Message
 Post subject: Omsorgsfull psykiatrisk sykepleier i Sola Kommune, Rogaland.
PostPosted: Sat Nov 03, 2007 3:27 am 
Offline
Rang: Storbruker
User avatar

Joined: Sun Mar 11, 2007 12:06 am
Posts: 478
Ved Åsen psykiatriske bo- og dagsenter i Sola Kommune, arbeider en omsorgsfull psykiatrisk sykepleier ved navn Gerd Langhelle. Da jeg kjente henne var hun ansatt, i dag (el. ihvertfall i 2006) var hun leder der.

Ukentlig gikk jeg til samtaler med henne. Hvordan jeg opplevde hverdagen som mor, hvordan det gikk med de to barna våre på 4 og 6 år, var blant temaene. Ellers var temaet, å få kartlagt ned til minste detalj, hva JEG opplevde som stress og ytre påkjenninger.

Dette fordi jeg for enhver pris måtte redusere all unødvendig stress, for å stadig bli friskere psykisk. Hvilket selvfølgelig (for alle andre enn barnevernet og henne), - ville komme meg og barna og hele familien til gode, i rikt monn.

Jeg hadde stor tillit til Gerd Langhelle. Jeg opplevde at hun hadde greie på det hun snakket om.

En kveld kl. 20.00 ringer det på døren hjemme. Jeg er nesten ferdig med å stelle barna inne på badet, pusser tennene på den minste, og de er ivrige etter å bli ferdig og komme seg inn i sengen der vi skal lese Kardemommeby.

At vi skulle lese Kardemommeby, gjorde hele denne opplevelsen ikke bare surrealistisk, - men fullkomment surrealistisk: Vi lever definitivt ikke i Kardemommeby lenger, som har fått med bv å gjøre...

Eldstejenta går ut for å se hvem som ringer på, vi har glass i inngangsdøren. "Mamma, det står to damer der vi ikke kjenner". - Vent litt, jeg skal komme ut. Så kommer jeg ut i gangen, og ser, ja-ha - det er Jehovas Vitner. Inntil jeg skrekkslagen ser at jeg kjenner en av de, og jeg vet hun jobber på Barnevernsvakten.

Det er totalt uvirkelig. JEG !? Vi !? Har vi fått barnevernsvakten på døren!!? Hvordan er det mulig?!

Min første tanke er "for Guds skyld, barna må ikke oppleve noe eller merke noe underlig ved dette". Dernest "tenk om jeg blir syk av dette", stakkars ungene våre da.

Bv.vakten er i og for seg "profesjonelle". (He-he, med det mener jeg at de hverken behandler meg hånlig, nedlatende, hatefullt, lar være å svare på spørsmål o.l. slik jeg er godt vant med fra Hege Syversen, Mariann Kloving og Reidun Ims ved Sola bv).

Og hva Reidun Ims, Mariann Klovning, og det de hadde foretatt seg før på dagen, og IKKE MINST det de foretok seg i etterkant av dette "besøket", se det er en historie for seg. Som jeg skal fortelle en annen gang.

Men, nå er det altså Gerd Langhelle ved Åsensenteret.

Hun hadde fått en telefon fra min mor - hvor Gerd Langhelle mener min mor uttrykte bekymring for min psykiske helse og for hvordan jeg tok meg av barna fordi jeg var så "sint" el.l. fritt etter min hukommelse.

I stedet for å sette seg å tenke seg om et par sekunder, løfter Gerd Langhelle røret og ringer inn en fullstendig grunnløs bekymringsmelding til bv - som fikk store ødeleggende konsekvenser for barna.

Hurra for psykiatrien, som er så opptatt av at barna til "psykisk syke foreldre" ikke må bli glemt. I Gerd Langhelle har barna i alle fall en god "hjelper". Desverre forstiller jeg meg, at lenge etter at "psykiatrien" har glemt disse viktige barna, så kommer barna til å huske DEM med gru...

Hjemme hos oss gikk alt sin vante gang. En uoverensstemmelse imellom min mor og meg, var ikke særlig oppskakende for meg. Men kanskje for min mor?

I ettertid blånekter min mor, på at hun sa noe som helst som kunne kunne oppfattes som om hun var bekymret for hvordan jeg tok meg av barna. Så her blir det ord mot ord, mellom henne og Gerd Langhelle. Og her har Gerd Langhelle slått ned en kile som skapte en avgrunn mellom mor og datter - og den vil vare livet ut.

Uansett får ikke Gerd Langhelle lagt røret skikkelig nedpå, før hun slår nummeret til bv i Sola - Åsensenterets Store Helter. Som stadig og utrettelig er ute på oppdrag for å redde barn fra de fryktelige foreldrene.
Verdens vondeste og vanskeligste jobb, stakkar. "Gå inn i en familie"...

Det ble noen oppgjør i etterkant. "Oppgjøret", dvs. inkvisisjonen ved Sola Barnevernstjeneste legges på annet fora. Oppgjøret jeg hadde med Gerd Langhelle ble som noenlunde slik:

Jeg: Men hvorfor Ringte du ikke til MEG først? Du kjenner meg jo?! Hadde jeg følt at jeg ikke kunne ta fullgodt hånd om barna, hadde jeg selvsagt bedt om hjelp ett eller annet sted straks? Det vet du jo?

Gerd Langhelle blir svar skyldig. Jeg sier så: Du kunne slått mitt nummer, i stedet for barnevernet sitt. Og ble du usikker på bakgrunn av telefonsamtalen, kunne du bedt om å få komme hjem til oss en tur? I stedet for å gi meg et vannvittig sjokk ved at jeg plutselig har barnevernet stående på døren, uten å ane noenting som helst på forhånd.

Å få avslørt slike skadelige folk er viktig. Og metodene de bruker. For våre barn fikk hennes handlinger, sammen med min mors, og Reidun Ims og Mariann Klovings, - alvorlige og traumatiske konsekvenser for barna.

De hadde, 2 og 4 år gamle opplevd at mamma ble psykisk syk og innlagt på sykehus i nesten 6 uker. For alle barn er det veldig vondt å oppleve at livet bli snudd opp ned, ved at mamma, den kjæreste de har ved siden av pappa ikke bare blir syk - med all usikkerheten, forvirringen og redselen det medfører. Og i tillegg må hun være borte, på sykehus.

De hadde leget seg etter dette. De gikk ikke og engstet seg for neste gang mamma skulle bli syk. Mamma var syk, så ble hun frisk igjen. Ferdig med den saken.

Men nettopp disse rekkefølgende av svik og trakassering og nedverdigende behandlinger ble det, som resulterte i at barna igjen fikk revet opp sine sår fra fra første gangen. Det tilgir jeg aldri.

For å komme meg igjen, for å beholde mitt vett og min forstand, måtte jeg ta seks dager for meg selv, borte hjemmefra, for å forsøke å få reparert skadene "hjelperne" påføret meg - og i neste rekke barna.

Hva hjelper det å sitte hos Gerd Langhelle å analyserer hva som er store psykiske påkjenninger for akkurat meg - og hvordan unngå psykisk stress. - Når hun - etter all denne pratingen nettopp er den som (nest etter min mor) starter en rekkefølge av sjokkerende hendelser - som gjør meg syk på nytt.

Jeg tilgir ALDRI èn eneste av de, som bidro til å gi barna mine, som jeg elsker, den livserfaringen, at det var ikke bare èn gang mamma var syk, -og nå er hun frisk igjen. Men hun ble syk på nytt.

Det var fortvilt å gå i månedsvis og høre barnas engstelse og spørsmål: Mamma, tror du at du kommer til å bli syk igjen? Og - mamma, da vil jeg være med deg på sykehuset. Tror alle foreldre her gjenkjenner den fortvilte maktesløsheten, når en vet at det er systemet som påfører barna denne smerten.

Det var ikke innenforbi min makt, å kunne beskytte barna mine mot den smerten systemet påførte dem. Hvordan kan jeg beskytte barna mine mot et så ondskapsfullt system?!

Hver gang jeg tenker på dette, velter maktesløsheten over meg som ei elv av blod. Dette systemet som skulle HJELPE!! Og som attpåtil sa seg å skulle hjelpe BARN!!

Å skape gode trygge rammer for barna sine, er ingen enkel sak, har man med velmenende "hjelpere" å gjøre. Spesielt hvis disse velmenende "hjelperne" promoterer at vi "tenker på barnets beste". Og hver gang jeg leser den setningen, kjenner jeg hat. Ja - hat.

For det er lov for å foreldre å hate mennesker som skader våre elskede barn. Jeg VET. Hver gang denne setningen tas i en barneverner eller en medløpers munn, da skal et barn ofres.

Jeg håper Gerd Langhelle er fornøyd med sin innsats. Hun har bidratt til å bekrefte statestikkene om hvor "vanskelig" barn av "psykisk syke" har det, ved å påføre barn av en mor som hadde kommet seg, en ny alvorlig trøkk. Jeg gleder meg til dagen kommer, at de kanskje vil spørre litt om sin historie, og hvorfor skjedde det, og det og det....

Mange historier blir det. Og èn av aktørene heter Gerd Langhelle.

Så: Leser noen fra Sola dette, har jeg råd å gi, at har du "psykiske problemer" og barn. Hold dere MILEVIS unna Åsensenteret og alt som har med dem å gjøre. De er ikke interessert i å hjelpe deg. Hodet koker av omtanke for barna dine, så de ikke hører hva du sier, og de ikke vet selv hva de gjør.

Hvor krøkkete det enn høres, har de havnet i den innbildning at dersom de ødelegger foreldrene nok, blir det nok til det beste for barna. I mitt vett var det omvendt - og naiv som jeg er, trodde jeg andre tenkte slik også.

Alvheims 10. bud: Trenger du hjelp, bruk venner og familie, eller klar deg selv.

(For ordens skyld: Bv-vakten sa at alt var ok, og gikk etter 15. min.)


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Sat Nov 03, 2007 6:36 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6583
Location: Oslo
 
Et lite sidespor: Hvis din mor sverget på at hun ikke hadde sagt noe som kunne oppfattes som bekymring for at du ikke tok deg godt nok av barna, hvorfor hadde hun i det hele tatt ringt til denne Langhelle?

Du er dessverre ikke den eneste som har barnevernet og andre "profesjonelle" å kjempe med på den ene siden, og på den andre: egne ufornuftige familiemedlemmer som snusfornuftig tror at de selv og myndighetene vet nok best. Det er tragisk, og et meget stort problem, når ikke HELE familien skjønner faresignalene og ikke skjønner hvor viktig det er for barna å beholde tryggheten for at de alltid kan ha sine egne foreldre hos seg. De familiene hvor alle står sammen, har en enorm fordel i kampen, og det å kjempe sammen gir dem også ekstra styrke. I din situasjon er det din mann, dine barn og du som holder sammen – takk gud for det!
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Top
 Profile  
 
 Post subject: Ja, hvorfor ringer en mor en psykiatrisk sykepleier?
PostPosted: Sun Nov 04, 2007 2:35 am 
Offline
Rang: Storbruker
User avatar

Joined: Sun Mar 11, 2007 12:06 am
Posts: 478
Det får jeg antakelig aldri svar på. Hun greier ikke/vil ikke forklare det selv (annet enn grunner som for meg er helt irrasjonelle). Eks. "du var så utav deg" (men HUN var utav seg, ikke jeg).

Vi er svært forskjellige. Noen ganger kan det være beleilig at nærstående får en diagnose. Den kan brukes til å nøytralisere den maktbalansen som var før, dvs, den som ønsker å misbruke situasjonen, får et meget effektivt våpen. For når du er psykisk syk, er du pr. definisjon ikke tilregnelig lenger. Dine handlinger, valg og det du sier, kan tilskrives at du er syk.

Og det var vel derfor hun ringte? Hun ville ha en bekreftelse fra autoritetene på at jeg var utilregnelig, ikke berettiget sint og uenig med henne? Eller hun ønsket å komme seg "innenfor" for å endelig komme seg inn i den hjelperrollen og veilederrollen hun alltid har ønsket å ha ift. valgene vi gjør for barna? Som går mye på tvers av alle helsesøstre og vedtatte sannheter ellers.

Min livserfaring hittil, forteller meg at det er få autoriteter som tåler å høre sannheten rett ut og direkte fortalt, når de trådte skjevt, gjorde direkte galt, unnlot å gjøre sin plikt, eller at du nekter å adlyde og uttrykker det tydelig. Da kommer hevnen.

Mennesker som stiller krav, og har høy grad av integritetet, vil etter min mening stå i større fare for å pådra seg fatale sanksjoner. Dersom man treffer på feil person. Alle autoriteter er selvfølgelig ikke slik, jeg har også møtt noen få som oppriktig verdsetter de, som tør å si "kongen midt imot".

Det opplever jeg er mennesker som er trygge på seg selv, eier selvironi, de er ikke opptatt av å være/virke perfekte, de tenker på resultater. Og viktigst av alt, de er ikke i maktposisjoner fordi de elsker å utøve makt over og herse med andre.

Det er viktig å kjenne sin fiende. Jeg kunne vel aldri tenkt meg, at en mor og mormor kunne velte første brikken i dominorekken, men slik ble det.

Så jeg skaffet meg vel en fiende da jeg så grundig "parkerte" min mor denne kvelden. Jeg hadde fått nok. Og, et dypere alvor, jeg måtte ta vare på meg selv, for jeg maktet ikke mere ørkesløst mas, i en sak hvor vi likevel aldri blir enige, der jeg som mor har siste ord.

Så har hun da inderlig fått angre på sin skjebnesvangre telefon. For i motsetning til alle de andre aktørene som skadet barna, fikk hun som mormor komme og bivåne konsekvensene av sin handling ved selvsyn.

Når det gjelder mine barn, kan jeg være ganske hard. Når hun hjelpesløst ville ha trøst og sutret "det var jo aldri meningen, jeg kunne ikke ane dette på forhånd"..osv. Var jeg nådeløs. Og nådeløs blir man, når ens barns liv og helse står på spill.

Hvilken rett har folk til å sitte å sutre i den suppen de kokte selv?

Jeg tar meg den frihet å ha min egen mening om hvorfor min mor ringte.
Det handler om maktforholdet mellom mødre/døtre. Det handler om svært primitive beveggrunner, ha meg unnskyldt. Hun ble fornærmet, og hevnet seg ved å nedverdige meg ved å gå bak min rygg.

Og det tror jeg ofte det har, når "velmenende" familiemedlemmer går bak foreldres rygg, for å "hjelpe" barn de er så bekymret for. I mange tilfeller er det ren ondskap.

Angiversamfunnet Norge er nifst. Vårt lille "besøk" - som forøvrig er brudd på Grunnloven - da "husinkvisisjoner kun er tillatt ved kriminælde tilfelde".

Og så vidt jeg vet, er det ikke kriminelt å stelle barna for kvelden på badet, for så å gå inn i sengen for å lese Kardemommeby.

Ja, vi er heldige som har vår lille familie i behold, og vi er fullstendig klar over hvor heldige vi er. Hver eneste natt når eldstejenta kommer tuslene på bare føtter, for å sove resten av natten i mammas og pappas seng. Hver morgen når de krangler på badet, så heldlge de er som har hverandre. Hver gang jeg ser barna le, hver kveld minstejenta skrur all sin sjarm på, for å få pappa til å ligge ved siden av henne i sengen til hun sovner. For det elsker hun. Hvilken glede ville hun hatt av å miste sin første tann, hvis hun ikke kunne vise det til pappa? I sannhet er våre barn heldige.


Top
 Profile  
 
 Post subject: Re: Ja, hvorfor ringer en mor en psykiatrisk sykepleier?
PostPosted: Sun Nov 04, 2007 7:14 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 9:48 am
Posts: 3965
Location: Sosialdiktaturet Norge
athene wrote:
Jeg tar meg den frihet å ha min egen mening om hvorfor min mor ringte.
Det handler om maktforholdet mellom mødre/døtre. Det handler om svært primitive beveggrunner, ha meg unnskyldt. Hun ble fornærmet, og hevnet seg ved å nedverdige meg ved å gå bak min rygg.

Og det tror jeg ofte det har, når "velmenende" familiemedlemmer går bak foreldres rygg, for å "hjelpe" barn de er så bekymret for. I mange tilfeller er det ren ondskap.


Jeg er enig i at det er ondskap under dekke av "bekymring" som får nære familiemedlemmer til å angi foreldre til barnetraffickerne.

Angiverne risikerer ingenting, for det å melde ifra til barnetraffickingvirksomheten blir fremstilt som en heltedåd. At resultat blir traumer og lidelser for barna, bryr hverken myndighetene eller angiverne seg om. Traumene tilskrives den "alvorlig omsorgssvikten" som barna skal ha levd under, selv om barna beviselig har blitt traumatisert mens de har vært i barnetraffickernes varetekt.

Det holder at en barnetraffickingpsykolog hevder at barna var skadet på forhånd for at myndighetene skal legge til grunn at så var tilfelle.

athene wrote:
Angiversamfunnet Norge er nifst. Vårt lille "besøk" - som forøvrig er brudd på Grunnloven - da "husinkvisisjoner kun er tillatt ved kriminælde tilfelde".

Og så vidt jeg vet, er det ikke kriminelt å stelle barna for kvelden på badet, for så å gå inn i sengen for å lese Kardemommeby.


Barnetraffickingvakten er i realiteten et hemmelig politi som brukes til ulovlig overvåkning av norske barnefamilier. De kan dukke opp når som helst under hvilket som helst påskudd, som oftest en eller annen "bekymret" henvendelse fra enten barnetraffickerne selv eller angivere.

Norge har blitt et diktatur hvor foreldre og barn settes under offentlig administrasjon. Familielivet invaderes av nysgjerrige kontrollører som skriver subjektive rapporter om familien de er satt til å kontrollere. Dette er en overvåkning som ingen andre ville ha akseptert, men når det kalles b-ordet, så er alt tillatt.

Til slutt vil jeg spørre om hvorfor du i alle dager snakket med en psykiatrisk sykepleier? Sykepleiere har som følge av en årelang aggressiv profesjonkamp tilrevet seg betydelig makt og liker å late som om de besitter medisinsk kompetanse, noe de absolutt ikke gjør. Fra å være sykepleiere med oppgave å pleie syke mennesker har de blitt liksom-leger. Disse aggressive og oppblåste kvinnemenneskene har latt makten gå seg til hodet, samtidig som de mangler saklig vurderingsevne, slik ditt tilfelle viser. Hysteri og synsing kjennetegner denne pompøse yrkesgruppen som istedenfor å nøye seg med å gifte seg med leger (som i gamle dager) nå krever samme makt som (mannlige) leger.

Det er trist at norsk helsevesen flommer over at inkompetente sykepleiere og sosionomer som settes til å ta medisinske avgjørelser. Spark sosionomene ut av sykehusene, og la sykepleierne holde seg til å pleie syke. De er ikke leger og skal ikke vurdere medisinske behov. Det er blitt et dustesamfunn når de minst kvalifiserte sitter og skal ta avgjørelser som krever kompetanse. Hvis dette er likestilling så foretrekker jeg et samfunn hvor kvinner har forbud mot å kjøre bil og ikke kan bevege seg ut uten mannlig eskorte.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)


Top
 Profile  
 
 Post subject: Re: Ja, hvorfor ringer en mor en psykiatrisk sykepleier?
PostPosted: Sun Nov 04, 2007 11:36 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 9:13 am
Posts: 1063
agrippa wrote:
Til slutt vil jeg spørre om hvorfor du i alle dager snakket med en psykiatrisk sykepleier? Sykepleiere har som følge av en årelang aggressiv profesjonkamp tilrevet seg betydelig makt og liker å late som om de besitter medisinsk kompetanse, noe de absolutt ikke gjør. Fra å være sykepleiere med oppgave å pleie syke mennesker har de blitt liksom-leger. Disse aggressive og oppblåste kvinnemenneskene har latt makten gå seg til hodet, samtidig som de mangler saklig vurderingsevne, slik ditt tilfelle viser. Hysteri og synsing kjennetegner denne pompøse yrkesgruppen som istedenfor å nøye seg med å gifte seg med leger (som i gamle dager) nå krever samme makt som (mannlige) leger.

Det er trist at norsk helsevesen flommer over at inkompetente sykepleiere og sosionomer som settes til å ta medisinske avgjørelser. Spark sosionomene ut av sykehusene, og la sykepleierne holde seg til å pleie syke. De er ikke leger og skal ikke vurdere medisinske behov. Det er blitt et dustesamfunn når de minst kvalifiserte sitter og skal ta avgjørelser som krever kompetanse. Hvis dette er likestilling så foretrekker jeg et samfunn hvor kvinner har forbud mot å kjøre bil og ikke kan bevege seg ut uten mannlig eskorte.


Sykepleiefaget var før i tiden ikke et akademisk fag, og sånn burde det fortsatt. Nå derimot går sykepleiestudentene (og for så vidt mange andre som lærer seg et håndverk) på høgskule og jeg vet ikke hva, med det til følge at de kommer i maktposisjoner: de får adgang til å synse og mene og utøve skjønn og foreta selvstendige vurderinger og sanksjonere deretter. Det blir nok ikke bedre nå da flere høyskoler er blitt/skal bli universiteter...


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Sun Nov 04, 2007 12:07 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 9:13 am
Posts: 1063
Jeg skal ikke gi meg til å forsvare familiemedlemmer som melder fra om sin "bekymring" (min familie er jo også offer for bekymringsmelding fra nært familiemedlem). Men jeg anser ikke disse familie-uoverensstemmelsene til å være det egentlige problemet. Stort sett besitter ikke familiemedlemmer anledning til å utøve makt ved å anvende lovverket mot hverandre. De er avhengige av en instans for å få det til. Og her er problemet, slik jeg ser det: barnevernet koser seg over familiære konflikter, for det gir dem mat å tygge på. Eller som en venn av meg sier: det gir dem tråden slik at de kan begynne med å nøste...

Familier har alltid hatt sine feider og konflikter, til tider så alvorlig at de bryter all kontakt med hverandre eller det som verre er. Om noen er sinte og ønsker hevn over sine slektninger, så burde myndighetene forstått slik dynamikk og kontant avvist deres forsøk på å få dem (myndighetene) med på å "ta" objektene for deres raseri (uansett hva det er forkledd som). Men vi vet at den slags fornuft ikke har fått feste seg i offentlige kontorer.

Det kan også tenke seg at slektninger kan være oppriktig bekymret for hverandres helse og ve og vel. Det er ikke alltid ondskap og tørst etter hevn som driver folk til å melde: vi bekymrer oss jo i allminnelighet for dem vi er glade i. I noen familier er miljøet dertil usunt på den måten at foreldre mistror sine barns evne til å skjøtte sitt eget hjem og egne barn. Dette er verken sjeldent eller unaturlig. Problemet oppstår når myndighetene etablerer etater som skal ta hånd om "bekymringen" og innvaderer hjemmene til folk med trusler fordi den samme etat har makt til å sprenge familien. Det er - slik jeg ser det - staten som forgriper seg gjennom sitt diffuse lovverk og sine fiendtlige systemer; folks dumskap kan vi dessverre ikke gjøre så mye med, men staten har ingen rett til å handle slik den gjør.


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Sun Nov 04, 2007 7:00 pm 
Offline
Site Admin
User avatar

Joined: Sun Feb 05, 2006 7:18 pm
Posts: 7442
Location: Mosjøen, Vefsn kommune på Helgeland.
Er enig med Nina.

Vi kunne ignorert eller trukket på smilebåndet, når enkelte familiemedlemmer "kjekker" seg. I stedet boikotter jeg dem langt på vei, for at de ikke skal kunne hevde at de er vitne.

Maktpakket gjør dem regelrett farlige. Men i utgangspunktet er disse menneskene ganske ufarlige. All ødeleggelse de hadde lykkes med uten det såkalte barnevernet, er fantasifull baktalelse og ryktebelastning.

Uten et fordervet maktpakk så kunne vi konfrontert dem med løgner og slarv. Nå må man i stedet holde seg unna. Jeg har til og med truet dem med hva jeg vet om dem, og sagt omtrent at om de spekulerer i hop subjektive beskyldninger mot oss, så går jeg offentlig ut med hva jeg vet om dem. I veldig store familier vet man mye... Ikke minst når det er en del kriminelle.

Dermed er relasjonene knust, men maktbalansen opprettet.

Dette er tragisk, og det er barne"vernet" som gjør en slik kald krig nødvendig. Hadde ikke de gitt motparten angrepsmakt, så hadde det ikke vert en krig.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Mon Nov 05, 2007 1:53 am 
Offline
Rang: Storbruker
User avatar

Joined: Sun Mar 11, 2007 12:06 am
Posts: 478
Nina skrev:

Og her er problemet, slik jeg ser det: barnevernet koser seg over familiære konflikter, for det gir dem mat å tygge på. Eller som en venn av meg sier: det gir dem tråden slik at de kan begynne med å nøste..

..............................................

Det er jeg enig i. Bv ikke bare koser seg over familiære uenigheter. De forsøker også å skape splittelse, der ingen splid er. Og gjennom sine metoder greier de det ofte også.

De gjorde mange forsøk, både i vår familie, og mellom oss og andre som også var glade i barna. De forsøkte å få barnehagen mot oss, med inkvisitoriske spørsmål, ved Mariann Klovning, en fortreffelig saksbehandler ved bv Sola.

Når Mariann Klovning ikke får noenting fra barnehagehagen som tyder på "omsorgssvikt" å skrive om i journalen, spør hun: til slutt: Men blir de levert i barnehagen til samme tid hver morgen?

Så dum går det an å bli. En må le, var ikke saken så alvorlig. Hva hvis ungene leveres halv ni den ene morgenen, og ni den neste? Dette er så tåpelig at jeg finner ikke ord, men det får stå som eksempel på Mariann Klovnings "barnevern" i et nøtteskall.

Så kunne hun kanskje ha fått notert en forbrytelse i journalen. "Barnehagen opplyser at barna blir levert uregelmessig om morgenen". Ergo: Hun ville fått barnehagen snudd "mot oss" - alle fall i journalen som fungerer som bevis i bv`ets straffesaker.

Men tilfeldigvis hadde vi den (for mange foreldre sjeldne) vanen å levere dem til samme tidspunkt hver morgen... Dog hadde vi aldri tenkt på, at leveringstider kunne brukes mot oss, eller for å splid.

Likedan forsøkte bv å skape splid og splittelse mellom oss to foreldre. De begynte å kalle far inn til møter alene - for å diskutere meg...

Jeg ringte og spurte etter den faglige begrunnelsen for å gjøre dette. Mariann Klovning svarer "nei, det er bare slik vi bruker å gjøre det av og til".

-Men hvorfor gjør dere det i akkurat dette tilfellet, hva er det som gjør at dere velger å gjøre det slik"? Det visste hun øyensynlig ikke, hun gav ikke noen begrunnelse i hvert fall. Hun pratet seg unna ved at "neste gang kommer vi til å kalle inn begge to".

Jasså, tenkte jeg. Så å gripe inn i et parforhold for å forsøke å splitte, ved å devaluere den ene parten til å være den som må "drøftes", vurderes og snakkes om. Hvor den andre parten skal være den som sammen med bv sitter og forteller sine tanker og meninger om sin livspartner?

- Det er bare slik vi bruker å gjøre det av og til...

"Bare å gjøre det slik av og til", har Mariann Klovning lært på barnevernspedagogutdanningen. Men hva det de gjør, gjør, står det ingenting om i bøkene, og det drøftes heller ikke. For kritisk syn på teorier og egne metoder eksisterer ikke ved sosial/bv-høgskolene. Bare tilsynelatende, som et pliktløp, for skal en ha "metoder" må en også ha et kritisk syn på metodene.

Og når noe de gjør skader andre alvorlig, har det sin grunn i at "hensynet til barnets beste må gå foran". At barna blir de aller mest skadelidende i dette betyr ingenting, så lenge de har "saker" (barn) nok til å skrike og hyle etter "flere penger, stillinger og ressurser".

Bv er meget dyktige i splitt-og-hersk strategier. Derfor bør ingen ha noe med dem å gjøre, og er man tvunget til det, still med et uavhengig vitne, en dyktig advokat som har avslørt systemet, og båndopptaker. Fra første stund.

Til slutt en vennlig hilsen og takk til min gode venninne som hjalp oss å beholde vettet:

Jeg: (Desperat) - men hvorfor gjør de dette??!!!

Hun: De gjør det for å ødelegge deg! Forstår du ikke det?! De vil at du skal bryte sammen, da kan de ta ungene...

Jeg: (Vantro) - nei det gjør de ikke, de driver da ikke og prøver å ødelegge mennesker med vitende vilje?!!!!

Hun: [b]JO DET GJØR DE; DET ER DET DE VIL! De vil at du skal bryte sammen, de vil at dere skal bli fiender og begynne å krangle, for da får de den grunnen de ikke har, til å komme og ta ungene.

Jeg: (Med fasthet i stemmen). Nei, det gjør de ikke, de er bare fullstendig på jordet.

Hun: De gjorde det med meg. Vi hadde det bra, men de knekte meg fullstendig med alle møtene og miljøarbeiderne og meningene sine. Det var et psykokjør uten like.

Men jeg skjønte for sent, at det var det de ville, at jeg skulle bryte sammen. Så uansett hva de gjør mot deg, la dem aldri greie å knekke deg, slik de greide det med meg fordi jeg skjønte det for sent. Og hold sammen. Om dere så holder på å kverke hverandre hjemme, vis at dere står sammen utad. Så skjønner de kanskje at de ikke greier å splitte dere.

Hun var den som gav meg en forståelig forklaring på hva vi ble utsatt for, dvs. hvorfor bv ved Hege Syversen, Mariann Klovning og Reidun Ims, utsatte oss for det vanvittige råkjøret de gjorde...

Og når en først forstår den grelle sannheten, kan en finne de rette våpen, og de skjold en må verne seg og barna sine med.

Etter å ha kjempet i mange år, fikk hun endelig tilbake de to glade, velfungerende barna bv en gang tok. For å unngå "skader på lang sikt".

Nå har alle en lang jobb foran seg, med å forsøke å reparere seg fra skadene bv påførte dem: Rotløshet, utrygghet, rastløshet, fortvilelse for det de har opplevd, barnas sorg over savnet de følte i så mange år. 365 dager og netter i over tre år...

Her var det også en melder som var bekymret, dog hadde hun misforstått fullstendig - men hva hjalp det når bv kom inn i familien og begynte å grave?

Melderen har sitt ansvar, sin del, i det barna har gjennomlevd. Uten systemet, ville vedkommende ikke hatt noe sted å melde. Så konklusjonen igjen - står under....


Top
 Profile  
 
 Post subject: Huh! Det er visst noe feil på min pc.
PostPosted: Mon Nov 05, 2007 1:54 am 
Offline
Rang: Storbruker
User avatar

Joined: Sun Mar 11, 2007 12:06 am
Posts: 478
Sletter her, det er innlegget over sendt to ganger.


Top
 Profile  
 
 Post subject: Barnetraffickkonsulent Mariann Klovning
PostPosted: Mon Nov 05, 2007 9:46 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 9:48 am
Posts: 3965
Location: Sosialdiktaturet Norge
athene wrote:
Når Mariann Klovning ikke får noenting fra barnehagehagen som tyder på "omsorgssvikt" å skrive om i journalen, spør hun: til slutt: Men blir de levert i barnehagen til samme tid hver morgen?


Barnevernskonsulenten Mariann Klovning vil "samle usynlig gruppe". Sammen med Stine Svardal, Fredrik Sylvester Jensen og Anny Øvrebø (helsesøster ved Sola ungdomsskole og videregående) vil hun invitere til en samtalegruppe for ungdomsskoleelever som har psykisk syke foreldre.

Klovnen Mariann Klovning står til venstre på bildet.

Klovnen John Wayne Gacytil høyre.

To everyone who met him, John Wayne Gacy seemed a likable and affable man. He was widely respected in the community, charming and easy to get along with.

Det samme kan nok sies om Mariann Klovning, men hun er en empatiløs barnetrafficker uten skrupler. Hvor mange barn har du stjålet fra foreldrene, Mariann Klovning? Unnskyld, "omsorgsovertatt", akkurat som om det gjør noen stor forskjell.

Hvorfor får disse kriminelle barnekidnapperne gå løs i samfunnet? (sorry, jeg glemte at barnekidnapping er legalisert i Norge når det utføres av den kommunale barnetraffickingetaten).

Noen burde sperre dem inne bak murene. Mariann Klovning har idømt foreldre og barn opp mot livstidsstraff, men selv vandrer hun fritt rundt i samfunnet. Når skal det bli satt en stopper for den groteske offentlige barnetrafikkvirksomheten, som knuser livene til tusenvis av barn og foreldre?

Barnetraffickkonsulentem Mariann Klovning er sympolet på den følelseskalde og leende barnekidnapperen som normaliserer en grotesk forbrytelse. Kledd i jeans sitter hun og smiler mens hun planlegger nye overgrep mot barnefamiliene. Under dekke av å skulle hjelpe begår hun stadig nye overgrep. Denne smilende kvinnen som ingen vet noe om, rent bortsett fra at hun har terrorisert en innsender på r-b-v.no , vil fortsette å få betalt for sine avskyelige handlinger. Våre skattepenger går med til å avlønne dette krapylet, som har som yrke å røve våre barn.

Mariann Klovning, slutt å stjele våre barn. Det er ikke dine barn, din grusomme kvinne. Vi vil ikke ha din "hjelp". Det er heller ikke noe yrke å stjele andres barn, ikke mer enn det er noe yrke å selge kroppen sin. Jeg skulle ønske Mariann Klovning kunne holde seg til sistnevnte slik at uskyldige ikke måtte lide for hennes iboende ondskap.

Eller hva med å leve et skikkelig, decent liv uten å skade andre, Mariann Klovning? Det er ikke noe yrke å leve av barnetrafikk, det er legalisert menneskehandel.

Kanskje det burde opprettes et rehabiliteringstilbud til tidligere traffickingkonsulenter slik at de på sikt kunne vende tilbake til samfunnet uten å utgjøre en trussel mot barn og foreldre?

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)


Top
 Profile  
 
 Post subject: Ha-ha. Dette blir mer og mer morsomt!
PostPosted: Tue Nov 06, 2007 3:23 am 
Offline
Rang: Storbruker
User avatar

Joined: Sun Mar 11, 2007 12:06 am
Posts: 478
Mariann Klovning skal være med i en gruppe hvor hun skal snakke med barn.

Men jeg kjenner henne godt (og det gjør flere jeg kjenner også), og er det noe hun ikke kan etter min mening, så er det nettopp det å "snakke" med barn. Hun kan ikke snakke med voksne heller. Folk har krevd en annen saksbehandler etter å ha møtt henne.

Hun har etter min mening en ekkel måte å forsøke å "ete" seg innpå barn på. En måte friske barn umiddelbart reagerer på og tar avstand fra.

Vi fikk plutselig se i mandatet til sakkyndig, at bv som de eneste, endelig hadde funnet en "feil" på barna våre. Selv om uker og måneder hadde gått, hadde Mariann Klovning selvsagt ikke informert oss foreldre om sin "vurdering".

Og noe så utpå jordet skal en lete langt og lenge etter:

Det står i mandatet til sakkyndig: Barnevernstjenesten opplever barna som kontaktsøkende.

Legg merke til hvordan hun kaller seg selv "barnevernstjenesten".

Mariann Klovning hadde da sett barna våre ved tre tilfeller. Siden hun er den eneste som har "sett på" barna, er det også hennes vurdering, ene og alene, så dette blir morsomt.

1) Når vi er i ferd med å gå fra et ansvarsgruppemøte i barnehagen sier hun plutselig bestemt: Og så vil jeg gjerne se på barna.

- Se på barna, spør jeg?

-Ja... (i en krevende, litt irritert tone).

- Men hvorfor, skal du se på barna, de kommer jo til å oppleve det merkelig, at det kommer en fremmed for å "se" på de, og hvorfor skal du se på de? De venter på å bli hentet?

Dette skjer en tid etter at Mariann Klovning fra å være ny, usikker og fnisende, har blitt bevisst sin makt. Hun har begynt å opptre som om hun innehar spesielle rettigheter overfor våre barn.

Selvsagt svarer hun ikke på mine høyst betimelige sprørsmål. Jeg mener at i det minste må det gå an å oppføre seg normalt. En har da vel ikke fullstendig mistet all rimelig sunn fornuft, selv om en er ung, uerfaren, og har barnevernspedagodutdanning?

Jeg sier så at det er greit at hun hilser på de, så lenge de ikke opplever dette som en merkelig situasjon, men hensikten forstår jeg ikke (forstod jeg ikke da). (Mariann Klovnings problem er jo at hun har ingen omsorgssviktsak - og for å få det, må hun selv få se barna - for deretter å få skrive noen av disse "tegnene" på omsorgssvikt i journalen).

Vel nede i avdelingen kommer barna springene mot oss og ut i garderoben, hvor det er fullt av foreldre og barn fra før, som skal kles på for å reise hjem. I denne situasjonen er det altså at hun har valgt å "se" på barna. Noe jeg omdefinerte til å hilse på de.

Så må jeg da forsøke å stoppe ungene mens de har begynt å kle seg, og si "det er en dame her som har lyst å hilse på dere". Og vinker med hånden mot henne, "her er hun". Dette er for meg komplett idiotisk. En verre "timing", er det knapt mulig å velge.

Jeg mener at dersom det er tvingende nødvendig for henne å "se" på barna, så får hun komme med en begrunnelse som holder faglig mål først, dernest samarbeide med oss foreldre om en situasjon som ikke virker idiotisk på barna. Det passer simpelthen ikke barn, at noen kommer og forstyrrer dem som kikkere, når de er opptatt med å kle på seg for å komme hjem.

Men Mariann Klovning hadde kanskje ikke dette som pensum på skolen? Og når man ikke lenger kan tenke normale tanker selv, kan slike ting skje, når feil menneske havner i farlige maktposisjoner.

Begge barna kaster et raskt blikk på henne, for dem er det nok, og de snur seg vekk. - Hils fint da, og si hva dere heter, sier jeg. Det er en grusomt pinlig situasjon. Barna ser på henne, de vil jo ikke, men er høflige og godt oppdratt, og sier hva de heter. Jeg legger imidlertid merke til at de ikke tar i den utstrakte hånden, altså en meget tydelig avvisning - for den som selv merker at man blir avvist da...

Mariann Klovning prøver innsmigrende å få kontakt med dem, ved å bøye seg ned, smile, og si noe. De snur seg begge vekk, og fortsetter å kle seg, tuller litt med de andre barna. Takk at vi har sunne barn. Umiddelbart tar de avstand, på en høflig og tydelig måte, når de ikke vil ha noe å gjøre med nye mennesker de møter. Og umiddelbart ikke liker.

Alle ser på henne der hun står og bøyer seg ned og innsmigrende smiler til dem. Etter at de har snudd seg vekk. Stadig kaver hun for å få kontakt med dem igjen.

Hvis noen var "kontaktsøkende" i situasjon 1, var det kanskje ikke våre barn, men Mariann Klovning? Etter mine begreper om det å være "kontaktsøkende", opptrådte Mariann Klovning slik overfor våre barn, til det krenkende. Med det mener jeg å krenke barns naturlige grenser, når de tydelig har gitt uttrykk for at de ikke er interessert i kontakt.

Jeg registrerte også at andre foreldre reagerte på hennes adferd.

Tenk å velge en slik situasjon, for å "kikke" på to barn en aldri har sett før.

Var det i denne situasjonen du "vurderte" våre barn som "kontaktsøkende" Mariann Klovning?

2) Neste gang Mariann Klovning "hilste" på barna, skulle hun være med første gang vi alle møtte det nye besøkshjemmet. Der satt hun også og vred seg på stolen, fniste, sa knapt ett ord.

Nå hadde jo barna møtt henne en gang før, og de overså henne fullstendig. Og vi foreldre gjorde ingen fremstøt for å få dem til å virke veloppdragne overfor henne. Når en driter seg så til grader ut overfor barn, og de tar avstand, ja da skal de jammen få vår støtte på å holde den avstanden også.

Det er ikke alle mennesker i verden som er gode, og fanger barn det intuitivt opp - da har de vår støtte på å velge å holde en sunn avstand. Slik må en handle senere i livet også. En trenger ikke like alle en møter. Og de en intuitivt ikke liker, er det lov å holde en høflig avstand til.

Ellers var ungene våre under besøket som unger flest, og slik de forskjellige er. Vi foreldre tok iniativ og fortalte om ungene våre, besøksfamilien var åpne, fortalte om sitt liv og koblet ungene på ved å spørre hva de var vant til. De var nysgjerrige, innimellom betenke, interesserte i hvor de skulle sove hen, og lo litt over at besøkshjemmet hadde lørdagssnop om morningen i stedet for kvelden.

Etter at vi hadde spist vafler rundt bordet med Mariann Klovning som kikker, nei unnskyld, observatør heter det visst, eller "tilskuer", eller "støtte"? - Så ble vi alle vist rundt i huset. Barna våre begynte å leke med besøksfamiliens barn, og vi voksne (unntatt Klovning) snakket delvis "smalltalk", samt vaner og rutiner og våre familiers situasjon.

Var det denne gangen du fant ut at våre barn var "kontaktsøkende", Mariann Klovning.

3) Tredje og siste gang hun så de, er interessant: De skulle møte støttekontakten for første gang. Det var i min interesse å bidra til en mest mulig positiv start på kontakten. Fordi barna i utgangspunktet er mest innstilte på å være sammen med meg etter en lang barnehagedag, få være hjemme, tegne, male, leke, lese etc.

På forhånd hadde jeg sagt at hun skulle ta de med ut på kjekke ting, ting de kunne planlegge sammen. Noe de hadde savnet etter at jeg ble syk, var oftere turer på svømming. Begge elsker å bade. De hadde store forventinger.

Og som ellers når vi får sjeldent besøk, dekket vi bordet med kaffe, brus, og sjokoladekjeks. De hoppet og spratt av iver, og kunne nesten ikke vente til .... skulle komme.

Da det endelig ringer på døren, ser de Mariann Klovning, og de slår skuffet blikket ned, og trekker seg mot meg. -Her er hun som skal være med dere en gang i uken, sier jeg. Og presenterer dem for støttekontakten. Og der er det full klaff fra første sekund. De nærmest kaster seg over henne. Og hun er da også veldig søt, umiddelbar, bøyer seg ned og sier at hun har gledet seg til å treffe dem. Hun møter dem der de er.

Lettelsen farer nedover fra hodet først, for å ende ut i minstetåen. Endelig! Ei jente som snakker med barna, ikke til de, og ei jente som har presis samme kommunikasjonsstil som de er vant med i familien og omgangskretsen: Rett frem, uten dikkedarier, direkte, med kjærlighet, oppriktig interesse og genuin glede.

Hun liker barn jo, tenker jeg. Hun elsker barn! Bare så synd, at hun av alle, får nesten ingen lønn for jobben hun gjør. Lønnen er så dårlig at det blir mer å regne som veldedighet. Jeg skulle ønske å doble timelønnen hennes, for jeg skjønner at hun gjør dette, fordi hun er glad i barn!

(Jeg gidder ikke be dem hilse på Mariann Klovning, hun får seile sin egen sjø, hun har allerede forspilt sine kort overfor barna. De har vært høflige nok).

Begge barna liker ..... umiddelbart og er overbegeistret over å treffe henne. Ikke rart, for dem må det føles som om de kjenner henne fra før, for hun har eksakt samme måte å forholde seg til dem på, som de er vant med fra alle de kjenner og er glad, i barnehagen og i vår vennekrets.

De nærmest slåss om å få vise henne hva vi har dekket på bordet, brus og kjeks! Og det er langt fra dagligdags hos oss. Fortellingene ramler utav dem, som perler på en snor. Hele tiden henvender de seg til .... og meg.

Hva føler Mariann Klovning, som antakelig anser seg å være en meget viktig person oppi dette?

Hun presterer å knerte utav seg hvorfor hun er der: Jeg er med for å gjøre det lettere for ... å hilse på dere første gangen. Jeg vet ikke om ... trengte Mariann Klovning for å "gjøre det lettere"?

Men jeg vet at si å si slikt i påhør av barn som vet at "det er ei jente som skal ta dere med ut på kjekke ting" - er helt ufattelig malplassert.
De hører jo hva hun sier, de også!

Nei, gud hjelpe meg. Det var unødvendig sagt. Dersom hun hadde et slikt voldsomt behov for å plassere seg i sammenhengen - hvor hun ble helt til overs, kunne hun holdt sin munn lukket inntil ungene ikke hørte det.

De snudde seg og kikket rart på henne. De forstod selvfølgelig ikke hva hun sa.

Jeg får nesten latterkrampe, men det er tragisk, å høre at Mariann Klovning skal drive en gruppe hvor hun skal snakke med barn. Hun, er ettter min mening overhodet ikke kvalifisert for noe i nærheten av å forholde seg til barn. Særlig ikke barn som kanskje trenger å ha et sted å lufte tankene sine.

Så igjen: Foreldre i Sola, som får dette tilbudet til deres barn: Hold dere milevis unna Mariann klovning og denne "gruppen". Gi rom for at barna kan får snakke andre steder hvis de ønsker det: Familie, venner, naboer, hvem som helst. Bare ikke et sted hvor bv, helsesøster mv er involvert.

Tilbake til Mariann Klovning. Barna overser henne fullstendig, under hele kaffeselskapet. Ungene vil gjerne vise .... rommet, for hun spør hvilke leker de har.

De inviterer henne med. Mariann Klovning og jeg blir sittende alene ved bordet. Vi har ingenting å snakke om. Det går ikke an å snakke med en rolle.

Da skjer det: Den eldste snur, kommer tilbake og sier til Mariann Klovning: Du kan også få være med.

Jeg kjenner barnet mitt. I alle sin ivrighet, har hun likevel omtanke for ivaretakelse av gjester i huset. Som hun har lært skal behandles bra.
Hun snur på halvveien, kommer tilbake og sier altså, "du kan også få være med".

Som en gest, som en høflig invitasjon, ikke utfra egne ønsker, men utfra verdier hun har integrert.

Var det denne gangen du opplevde barna som "kontaktsøkende" Mariann Klovning? Eller fikk du ikke med deg, at det var en inkludering fra et barn, som har en grunnverdi om å ikke såre andre unødvendig.

Hun tenkte på deg. Tenkte du noensinne på henne?


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Tue Nov 06, 2007 5:35 am 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 8:48 am
Posts: 6583
Location: Oslo
 
Naturligvis må hun finne på "kontaktsøkende", for det er et kraftig kriterium de bruker i sin spekulative diagnostisering av barn som har vært utsatt for "omsorgssvikt" fra sine foreldre. Hvis et barn er "kontaktsøkende" overfor naboer, venner av foreldrene, især ukjente voksne, så er det fordi barna er ensomme fordi foreldrene ikke "ser barnets behov". Og så videre.

Men like galt er det hvis barnet trekker seg unna fremmede og/eller nærmest klenger seg på foreldrene. Det betyr "angstfylt tilknytning". At et barn omfavner sin mor eller far og heller vil holde seg nær dem enn løpe og leke med andre barn eller voksne, betyr altså at det er noe i veien med foreldrene.

Jeg skjønner egentlig godt hvorfor disse "barneekspertene" driver på sånn. Hvis de var normale, reagerte normalt, tolket livet normalt, konstaterte at livet varierer og at unger kan ha perioder hvor de er sure, grinete, misfornøyde, andre perioder hvor det er motsatt, hvis de oppfattet at barn fra tid til annen har mange problemer å stri med i en farlig verden og prøver å klare seg igjennom dem ved å søke til mor og far - - hvis "ekspertene" forsto dette selvsagte og reagerte normalt, da ville de jo ikke ha noen jobb.

Det jeg ikke helt forstår – jeg må innrømme denne svakhet i min fatteevne – det er at den almindelige befolkning et eneste øyeblikk tror på dette sludderet, tror det har noe for seg SELV NÅR de ser det rive liv i stykker, ser galningene ljuge så det står etter.
  
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net


Top
 Profile  
 
 Post subject:
PostPosted: Tue Nov 06, 2007 8:43 am 
Offline
Superposter

Joined: Thu Oct 26, 2006 9:47 am
Posts: 1293
Location: Stjørdal
Marianne skrev:

Quote:
Det jeg ikke helt forstår – jeg må innrømme denne svakhet i min fatteevne – det er at den almindelige befolkning et eneste øyeblikk tror på dette sludderet, tror det har noe for seg SELV NÅR de ser det rive liv i stykker, ser galningene ljuge så det står etter.


You can't fool all the people all the time, but if you fool the right ones, the rest will fall behind

immortal technique

_________________
Don't hate the media, become the media!


Top
 Profile  
 
 Post subject: Re: Ha-ha. Dette blir mer og mer morsomt!
PostPosted: Wed Nov 07, 2007 9:46 pm 
Offline
Superposter
User avatar

Joined: Wed Feb 08, 2006 9:48 am
Posts: 3965
Location: Sosialdiktaturet Norge
athene wrote:
Dette skjer en tid etter at Mariann Klovning fra å være ny, usikker og fnisende, har blitt bevisst sin makt. Hun har begynt å opptre som om hun innehar spesielle rettigheter overfor våre barn.


Det er jo barnetrafficingkonsulentene som ivaretar "barnas beste" imotsetning til foreldrene som bare tenker på sine egne egoistiske interesser.

Denne løgnen er så grunnfestet i vårt samfunn at det er nesten nytteløst å kjempe mot den.

Makten går barnetraffickingkonsulentene til hodet. Beruset av makt begår de grove overgrep mot barna. Mariann Klovning er intet unntak fra regelen.

Det er fullkomment tragisk at fremmede mennesker er gitt i oppdrag å ivareta barnas beste. Hadde barnas foreldre enda vært døde, så kunne man forstått det, men barna blir jo tatt med tvang fra foreldrene, som kjemper en innbitt (og ofte håpløs) kamp for å få dem tilbake.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)


Top
 Profile  
 
Display posts from previous:  Sort by  
Post new topic Reply to topic  [ 14 posts ] 

Who is online

Users browsing this forum: No registered users and 1 guest


You cannot post new topics in this forum
You cannot reply to topics in this forum
You cannot edit your posts in this forum
You cannot delete your posts in this forum

Search for:
Jump to:  
Theme designed by stylerbb.net © 2008
Powered by phpBB © 2000, 2002, 2005, 2007 phpBB Group
All times are UTC [ DST ]