Myndigheter og barnevernere gir seg aldri med propaganda Det må stå klart for oss at de kretser som fremmer og deltar i nåværende barneverns-virksomhet, aldri kommer til å gi seg med det gode. De er utilgjengelige for rasjonell argumentasjon og innsikt bygget på sannhet. De støtter seg på et fundament som gir seg ut for å bygge på vitenskap, kunnskap og oppsamlet erfaring, men hvor ingen av disse er reelle. Denne konstruksjonen har imidlertid vært snekret på over flere tiår, har nå nær diktatorisk makt, og står dermed meget fast.
Jeg vet ikke om det allikevel kan sees som en strime av lys at myndighetene og barneverns-kretser øyensynlig finner det nødvendig å pøse på gjennom media, omtrent dagstøtt, med kronikker og innlegg og intervjuer som skjønnmaler virksomheten. Dette styrker nok barnevernets posisjon ytterligere hos troskyldige nordmenn, dessverre. Men man finner det altså nødvendig å bruke tid og krefter på det, og det foregår i takt med en økende kritikk. Stadig flere av barnevernets ofre lar høre fra seg offentlig, både her til lands og i utlandet, og befolkningen i andre land som lenge har stått utenfor den Vestlige propagandamaskin, er mere uberørt av forvridd barneverns-ideologi.
Se for eksempel på dette innsiktsfulle innlegget fra demonstrasjonen mot barnevernet som ble holdt i Oslo 30 mai i år:
Demonstrasjonen i Oslo mot barnevernet, 30/5-2015. Appell av Jelena Gulick.Youtube, 2 juni 2015
For tiden er det nye artikler i pressen til støtte for barnevernet hver eneste dag, kanskje fordi publiseringen av ofrenes fortvilelse har skutt fart. Her har vi et par kjente propagandister:
Jan Storø:
Norsk barnevern er i ferd med å bli «verdensberømt»Hvorfor er politikerne tause når barnevernet filleristes internasjonalt?Aftenposten, 8 juni 2015
Storø bagatelliserer "enkeltsaker", i kjent barnevernsstil:
"Vi må lytte, men husk: Det er få saker. ….. Det er likevel grunn til å minne om at det dreier seg om ytterst få saker, rent tallmessig." Det er tvert imot grunn til å minne om at barnevernets handlemåte i disse sakene er grotesk. Disse justismordene burde behandles ved at aktørene ble satt i fengsel og de rammede familiene ble gjenforenet og fikk politibeskyttelse.
Det faktum at det ikke skjer, er naturligvis det klareste bevis på hvordan systemet er. Man trekker på skuldrene, undertrykker opplysningene om at de helt fra starten
ikke hviler på saklig og ærlig bedømmelse av det som er relevant, man behandler sakene som luft, pådytter oss den oppfatning at "gjort er gjort" og at barna som er berøvet sin familie, derved er blitt sorgløse og har det meget bedre uten sine egne foreldre. Så hva vil Storø med å "lytte" til ofrene? Sannsynlig svar: Mot-propagandere, motvirke at de får gjennomslag.
Storø utdanner folk i barnevern. En ordentlig opprulling av det som brukes som lærestoff rundt om i landet, av undervisningen og eksamen, ville nok være belysende. Jeg har lest en del av det selv.
Solveig Horne:
Vi tar barns rettigheter på alvorAftenposten, 9 juni 2015
Statsråd Horne reklamerer selvfølgelig for alt man har gjort og vil gjøre. Det går alt sammen i én retning: videre på samme vei.
Hun besværer seg over pressen i utlandet:
"Norske myndigheter har ved flere anledninger stilt opp i utenlandske medier for å informere om norsk barnevern. Vi tilbakeviser grunnløse påstander, men det er begrenset hvilken effekt det har. Vi har opplevd at intervjuer blir kryssklippet og videreformidlet på en feilaktig måte."Vel, kryssklipping og feilaktig videreformidling er hva barnevernsofre
hele tiden opplever fra
norsk presse. Rutinemessig her til lands. Ofrenes lidelser blir naturligvis nedvurdert og mistenkeliggjort ved et kjent trick: man
forstår så godt at folk
føler noe, man "forstår" dem ihjel: "At det offentlige overtar omsorgen for et barn, er svært inngripende, og vekker ofte sterke følelser hos alle som blir berørt."
*
Begge artikkelforfattere anbefaler sterkt at utlandet kopierer norsk barnevern, og man er oppmuntret over at for eksempel Estland går den veien. I Estland har norsk barnevern vært på ferde allerede, og
har lært esterne opp. Stakkars Estland.
Ingen av de to forfatterne kan visst forstå at ikke utlandet henrykt hopper med når norske myndigheter "informerer" dem (jf den norske ambassadefunksjonæren i Moskva, nevnt
i avsnitt 8 her).
Begge artiklene har kommentarfelt. Til den første er det allerede kommet en god del bra kommentarer, pluss – selvsagt – en del som doserer den offentlige versjonen av barnevernet og av kritikerne.