Beklageligvis ser det ut til at utdannelse sikrer kvalitet i enkeltes øyne. Man forutsetter dermed at utdannelsen er god nok, men hva med erfaring? Bør ikke mennesker som skal jobbe med barn ha det?
En sakkyndig utalte at man burde i det minste ha opplevd å ha egne barn som hadde protestert mot en før man skulle gå inn og vurdere andres oppdragelsesmetoder.
I dag rekker man knapt å se hvordan foreldre oppfører seg overfor sine barn, fordi foreldrene knapt rekker å bli foreldre før barnevernet har tatt deres barn.
De baserer seg kun på foreldres fortid, og her er det intet rom for å se på dagens situasjon. Er det faktisk en trygghet for fylkesmannen og fylkeslegen at man har utdannet mennesker som kan bruke spåkule?
""i denne sak handler det ikke om barnets beste, men om hensiktsmessighet. Hvis barna ikke har tatt skade av sine foreldre, så er det hensiktsmessig å flytte dem. Hvis de derimot er tilknytning skadet, da har det ingen hensikt å flytte dem fra foreldrene. Men i herværende sak er tilknytningen mellom barn og foreldre, i hvert fall mellom barn og mor så god, at det er hensiktsmessig å flytte barna nå. Grunnet den trygge og gode oppvekst mor har gitt dem, vil det være forholdsvis enkelt å få til en vellykket plassering hos fremmede. Det vil være hjerteskjærende for barna å oppleve å bli flyttet fra foreldrene, men de kommer til å overleve og få til en god tilknytning til sine nye foreldre. Venter man og ser om omsorgssvikt oppstår i hjemmet vil det være for sent å få til en vellykket tilknytning til fosterhjemmet. Man frykter mulig fremtidig omsorgssvikt om 4-5 år"
http://tankefulljameki.blogspot.no/2015/01/spadomskunst-og-norsk-rettssystem.htmlI så fall lever norske barn et risikofylt liv