Beklageligvis  ser det ut til at  utdannelse  sikrer  kvalitet i enkeltes øyne.  Man forutsetter dermed  at  utdannelsen er god nok, men hva med  erfaring?  Bør ikke mennesker som skal jobbe med  barn ha  det? 
En sakkyndig  utalte at  man burde  i det minste ha opplevd å ha  egne barn som hadde  protestert  mot  en før man  skulle gå inn og  vurdere andres oppdragelsesmetoder. 
I dag  rekker man knapt å se hvordan foreldre  oppfører  seg overfor sine barn, fordi  foreldrene knapt rekker å bli  foreldre før barnevernet  har tatt  deres barn. 
De baserer seg kun på foreldres  fortid, og her er  det intet  rom for å se  på dagens situasjon.  Er det  faktisk en trygghet  for  fylkesmannen og fylkeslegen at man har utdannet  mennesker som kan bruke  spåkule? 
""i denne sak handler det ikke om barnets beste, men om hensiktsmessighet. Hvis barna ikke har tatt skade av sine foreldre, så er det hensiktsmessig å flytte dem. Hvis de derimot er tilknytning skadet, da har det ingen hensikt å flytte dem fra foreldrene. Men i herværende sak er tilknytningen mellom barn og foreldre, i hvert fall mellom barn og mor så god, at det er hensiktsmessig å flytte barna nå. Grunnet den trygge og gode oppvekst mor har gitt dem, vil det være forholdsvis enkelt å få til en vellykket plassering hos fremmede. Det vil være hjerteskjærende for barna å oppleve å bli flyttet fra foreldrene, men de kommer til å overleve og få til en god tilknytning til sine nye foreldre. Venter man og ser om omsorgssvikt oppstår i hjemmet vil det være for sent å få til en vellykket tilknytning til fosterhjemmet. Man frykter mulig fremtidig omsorgssvikt om 4-5 år"
http://tankefulljameki.blogspot.no/2015/01/spadomskunst-og-norsk-rettssystem.htmlI så fall  lever norske barn  et  risikofylt liv