Arild Holta wrote:
Refser lojaliteten til taushetsplikten
- Det er ubehagelig og smertefullt å blande seg inn i andres liv, men hensynet til barna må gå foran. Noen må stoppe opp og si at voksne mennesker ikke kan la bitterheten og sinnet etter et samlivsbrudd gå ut over barna.
Mange av de som blander seg inn i andres liv, har selv vært utsatt for samlivsbrudd. Kanskje de lar sitt eget sinne og sin egen bitterhet over bruddet gå ut over andre ved å melde dem til "barnevernet"?
Det er unaturlig å blande seg inn i andres liv. Det er aller mest smertefullt for dem som får livene sine invadert. Det er krenkende å få livet sitt invadert av utenforstående. Alle bør ikke har rett til å blande seg inn i andres privatliv og sette makt bak inngripenen ved å true med "barnevernet", som igjen har makt til å tvangsfjerne barna.
Jeg synes det er feil at det oppmuntres til å blande seg inn i andre liv. Man skal være temmelig perfekt før man har rett til å kritisere andre. Det er et ordsprog som heter at man skal feie for egen dør, før man feier for andres. Hvilket belegg har man for å tro at barna får det så mye bedre dersom det sendes "bekymringsmelding" til "barnevernet"? Barna står i fare for å bli fratatt sine foreldre og få livet drastisk endret kun fordi en utenforstående påberoper seg såkalt "bekymring".
Det er bekymringsfullt at det nøres opp under angiverkulturen i samfunnet. Mange svake individer kan bli fristet til å sende melding om "bekymring" til "barnevernet" med de katastrofale følger det kan få for familien.
De som ivrer mest for at andre skal blande seg inn i familiens indre anliggender, er også de som ivrer mest for at menn og kvinner skal kunne skille seg når de ønsker. Lystprinsippet skal følges. Ekteskapets forpliktelser skal sees bort ifra.
Derfor er jeg enig med advokat Rikke Larssen når hun sier:
- Det er nesten ikke lov å si i norsk offentlighet at barn knytter seg sterkere til en forelder og bør ha base én plass. Mange oppegående fagfolk vet at det er slik, men de tør ikke fremheve dokumentasjonen. Det er sterke pressgrupper som ivrer for at delt omsorg skal være idealet.
Tenker advokat Rikke Larssen noen gang over at det også er sterke pressgrupper som ivrer for at den såkalte meldeplikten til "barnevernet" skal brukes i stor utstrekning? Dette er ikke nødvendigvis til barnets beste, snarere tvertimot, men de som har glede av det er de ansatte i "barnevernet", som får stadig flere saker å gripe fatt i. Skaden på familiene som utsettes for "barnevernets" terroriserende inngrep er imidlertid enorme.
Kanskje det hadde vært en idé å børste støvet av det sjette budet: Du skal ikke drive hor? Istedenfor å benytte seg av meldeplikten til "barnevernet"? Det siste er selvfølgelig adskillig lettere enn det første. Man kjøper seg god samvittighet for en slikk og ingenting, og kan attpåtil fryde seg over den smerte man utsetter de meldte for. Men er det godt for samfunnet at det oppmuntres til slik ondskap, som melding til "barnevernet" i bunn og grunn er?
Jeg tror ikke et sekund på at de som melder ifra til "barnevernet" har gode hensikter. Hensikten er å fremheve seg selv og føle seg stor på bekostning av de ulykkelige som blir meldt. Barna blir utsatt for største fare som følge av uvettige personers meldinger til "barnevernet". Hva kan vel være verre for et barn enn å bli trukket ut av hjemmet og fratatt kontakt med sin familie resten av barndommen?
Kvinner (og menn) som melder bekymring til "barnevernet" burde settes i offentlig gapestokk. De bør ikke føle seg altfor trygge på at deres avskyelige handlinger ikke skal bli kjent utover en snever krets. De som meldes er nemlig ikke bundet av taushetsplikt. Det å forsøke å ta fra andre mennesker deres barn, står for meg, som en like stor forbrytelse som drapsforsøk.