Barnevernet har ikke akkurat tunge argumenter - -I mange år har barnevernet brukt som innvending mot kritikk at kritikerne ikke ordlegger seg slik barnevernet vil, eller ikke oppfører seg slik barnevernet vil, at de skriver og forteller folk om sakene sine, protesterer på gale steder, er uhøflige, overdriver, ikke er "nyanserte", osv osv.
Disse "argumentene" kan mange av oss utenat. Hvilken tyngde har de?
Når du er blitt ranet, er det akseptabelt at godtfolks kritikk vendes fra raneren mot deg hvis du er fortvilet, opphisset, hvis du gråter, hvis du med sterke ord forteller at raneren har tatt dine dyrebareste familieminner og all den kapital du møysommelig hadde arbeidet for å spare opp? Er det hederlig at avisen som skulle intervjue deg om ranssaken, vender om og legger skylden på deg fordi du ikke høflig og sukkersøtt sier at raneren selvfølgelig hadde mye rett og at du har gjort galt i ikke å ha gitt ham tingene han bad om?
Når du er blitt feilbehandlet på sykehus og klager til pasientombudet, og legene på sykehuset "forsvarer" seg med at du isteden skulle ha gjort ditt og datt og skulle vært høflig og sagt takk når du lå hjelpeløs og sykehusetpersonalet ikke gav deg mat på en uke, skal da din klageadgang være betinget av at du finner deg i ytterligere herjing fra sykehusets side? Skal
de få definere hva du kan klage over og hvordan klagen skal fremføres
og behandles?
Horne vil granske enkeltsaker i barnevernet for å øke tillitenAftenposten, 5 desember 2015
"Barnevernsdirektør Mari Trommald mener kritikerne av barnevernet har brukt "utestemme", og at man ikke kan regne med at barnevernet lytter til den type kritikk.""- Selv om temperaturen på konferansen til tider ble høy, er det bedre å møtes ansikt til ansikt og utveksle erfaringer enn å skrive sinte innlegg i avisen, sier Horne."Solveig Horne er som vanlig svak. Her mener hun visst at hvis bare alle godsnakker sammen, så blir alt så bra, så.
Direktør Mari Trommald mener altså at kritikerne av barnevernet snakker for høyt. Hun er for tiden den mektige representanten for myndighetene som best viser hva barnevernets "faglighet" egentlig er (den består i at det alltid surves over familier som klager). Og Aftenposten er nærmest inne i en av sine raptuser som vedholdende propagandakvern for barnevern- og fosterindustrien.
Argumentet om at man må være lavmælt hvis barnevernet skal ta en alvorlig er så falsk som det går an å bli. Barnevernet er ikke interessert i dialog, uansett innvendingers form, de bare later som, og fortsetter sitt maktmisbruk. Men bare det at Trommald kommer med dette urgamle argumentet, bør fortelle barnevernsofre at de må holde opp med den måten å slite seg ut på. De må sørge for at Mari Trommald tar feil hvis hun tror at barnevernsofrene stadig henvender seg til
barnevernet og venter å bli møtt med vett og anstendighet der. Det er formålsløst å diskutere med barnevernet. Det er verden utenfor barnevernet (og politikerne) man må opplyse.
Barnevernets argumenter er sandelig ikke sterke når de stadig vekk består i at man må være med på at de gjør så uhyre mye godt og at det ikke skal nevnes – og slett ikke behøver å ordnes opp med – det som IKKE er godt. Hvor er arbeidet med
å rette opp feilene? Å omhyggelig sørge for at de barna som vil hjem til foreldrene, umiddelbart får komme hjem, og at det blir utbetalt erstatninger til dem og familien for den gale adskillelsen, erstatning og oppreisning som
minst er på linje med de klekkelige fosterhjemsbetalingene myndighetene deler ut?
Det holder ikke å kreve rolig "dialog" av ofrene som får sine familier rasert. Det holder ikke å avfeie "feilene" som bagateller og hevde at i helt andre saker har barnevernet gitt storartet hjelp. Det er feilene som skal snakkes om. Og de skal snakkes om i nøyaktig den tone ofrene finner for godt. Det er
ofrene som vet hva dette dreier seg om.
Jan Simonsen om seminaret:
Måtte sitte i salen