Ingen vet hva morgendagen vil bringe, slik har jeg tenkt nesten bestandig, i alle fall på den måten at jeg syns hver dag er ny, en gave. Hva kan jeg gjøre konkret i dag av godt for meg selv og andre mennesker jeg møter. Og når kvelden kommer tenker jeg, ennå en dag er lagt til livet. Gjorde jeg noe verdifullt i dag? Dette lærte jeg av min far, som var sjømann og mye borte, savnet familien sin men klarte likevel å skape hver dag om til noe godt. Fred være med hans minne. Han var borte pga. valg han selv hadde gjort, han var voksen, og visste at han kunne komme hjem til sin familie når han ville.
I år vil julen og førjulstiden i mye sterkere grad preges av, at vi alle føler hver dag som en uendelig mye større gave enn før. Vi skal feire vår tredje år i utlandet, dog vår andre jul som fastboende og ikke bare på ferie.
Hva er det jeg har så mye å være takknemlig for? Jo. På søndag ordnet vi adventslysestaken, og tente det første lyset. To par tindrene barneøyne, og sang med dypt alvor og stor glede. Deretter nedtelling av dagene til jul. Når jeg ser lyset brenne, og gleden hos ungene, triller noen tårer nedover kinnet.
Når en står slik på kanten av stupet og ser ned i en avgrunn av smerte, død, fortvilelse og avmakt, når jeg tenker på hva Hege Syversen og Mariann Klovning ønsket for våre barn, ja da er det ikke rart at det triller en tåre i takknemlighet over at ungene får lov til å oppleve dette, hjemme hos oss, sammen med de de elsker.
Vi har hatt flere besøk fra venner denne høsten. Storebror som studerer i Norge har nettopp kommet for å være en måned. På søndag kommer mormor og skal bo i leilighet vi har leid til henne, for hele vinteren. På nyåret kommer mine gamle tanter som barna elsker, og etter det igjen barnas tanter, onkler og søskenbarn. Alle sammen mennesker de er dypt knyttet til gjennom biologiske bånd og kjærlighetsbånd.
Julaften skal vi vel feire på "spansk" som i fjor: Med venner, venners familie, familie, og våre venner. Alt godt blandet, gjerne folk som ikke kjenner hverandre fra før blir blandet når mange invitererer. Likedan blir "vår" julemat tatt med, og settes på bordet blant alle de andre rettene.
Men viktigst av alt: Barna er sammen med oss. Det er ingenting som betyr noe lenger utenom dette ene: De er sammen med oss. . Vi har ingen råd til store, flotte, fine julepresanger. Det er enda godt, så slipper vi denne tingliggjøringen av julen. Hvem trenger dyre gaver her? Ingen har råd til dyre gaver.
Vår største gave i år som i fjor, er at barna får lov til å feire julen sammen med alle de de elsker. Mennesker som elsker dem, og vil dem bare godt. Nå har jeg gleden av å sitte hver kveld og være med å pynte jomfru Maria-er, Jesusbarn, Josef, julekrybber, Hellige Tre Konger i hele førjulstiden. Alt til skolens store julefest. Tenk så heldige våre barn er, som får sitte sammen med mammaen sin og glede seg. Hva ville de følt, hvis de satt der Hege Syversen ville de skulle sitte?
Ingen førjulstid, ingen julekveld vil noensinne bli den samme. Ingen bursdag, ingen 17.mai, ingen st.hansaften. Alle merkedager blir preget av en uendelig takk. Takk for at barna er hos oss. Jeg ser på barna mine hver dag. Når jeg henter de på skolen bruser det av glede. - Tenk! - I dag får jeg hente ungene mine på skolen, så ufattelig heldig jeg er, så ufattelig mye jeg har å takke for...
Krangel, mas, rampestreker og kjeks som har forsvunnet i skapet. Hvilken glede! Det kunne så meget vel gått galt, at det aldri var noen sjokoladekjeks som manglet i kjøkkenskapet. Ingen som forstyrret når jeg så nyheter på TV.
Mitt ønske for julen i år, er helt urealistisk, men jeg velger å ønske det allikevel: At alle barn som savner, skal få lov å komme hjem. At alle foreldre skulle fått lov å takke for at de får ha sine elskede barn hos seg. At 2008 skal bli et bedre år med fokus på det over 7.000 barn i Norge trenger: Å få lov til å komme hjem.
Vi er som jeg sikkert har sagt før, fullstendig klar over hvor heldige våre barn og vi, er. I år vil jeg som i fjor, kun ha julegavene som ungene har laget selv. Ingen ting betyr noe lenger. Kun den ufattelig store gaven, at barna er sammen med oss.
|