LA-1999-883

INSTANS: Agder lagmannsrett - Dom.
DATO: 2000-04-04
PUBLISERT: LA-1999-883
STIKKORD: Barnevern. Barneverntjenesteloven § 4-12 bokstav a og bokstav d jf. annet ledd.
SAMMENDRAG: Omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 bokstav a og d jf. annet ledd av gutt på 4 år. Moren hadde en IQ på 50-55, og hadde hatt problemer særlig med fornuftig grensesetting. Det måtte antas at problemene ville øke når gutten, som etter det opplyste var normalt utviklet, ble eldre. Samvær fastsatt til 2 timer pr. måned. Domstolsprøvelsen etter tvistemålsloven kap. 33 omfatter ikke vedtak om valg av fosterhjem, jf. Rt-1994-1162 og Rt-1999-843.
Henvisninger: lov-1915-08-13-6 (Tvml), lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl § 4-12).

SAKSGANG: Holmestrand herredsrett nr. 98-00428 A - Agder lagmannsrett LA-1999-883 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-800.
PARTER: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Lisbeth Bøhler). Ankemotpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Tom Urdahl).
FORFATTER: Førstelagmann Arne Christiansen, formann. Lagdommer Trude Sæbø. Lagdommer Erik Holth. 4 meddommere.

Henvisninger i teksten: lov-1981-04-08-7 (Barnelov), lov-1992-07-17-100-§4-15 (Bvl § 4-15), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl § 4-19)




Avgjørelser


I sak mellom A og X kommune avsa Holmestrand herredsrett den 15. mars 1999 dom med slik domsslutning:

« 1. X barneverntjeneste overtar omsorgen for B, født *.*.1995.
2. Barnet plasseres i godkjent fosterhjem etter eventuelt opphold i beredskapshjem.
3. A skal ha minimumssamvær med sin sønn slik:
- I et halvt år fra gjennomføringen av overtagelsen 2 timer pr uke.
- Etter et halvt år fra gjennomføringen av omsorgsovertagelsen 2 timer pr måned.
Barnevernet kan beslutte at det skal være tilsyn ved samværene. »



Sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.

A ved advokat Lisbeth Bøhler har påanket dommen til Agder lagmannsrett. X kommune ved advokat Tom L. Urdahl har imøtegått anken, og har påstått herredsrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 7., 8. og 9. mars 2000. Den ankende part møtte og forklarte seg. For X kommune møtte barnevernleder Sidsel Espeland og barnevernkurator Therese Holm. Begge avga forklaring. Det ble avhørt ytterligere ni vitner og to sakkyndige og dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.



A ved advokat Bøhler har i hovedsak anført:

Hjemmelen for omsorgsovertakelsen i dette tilfellet er barnevernloven § 4-12 bokstav a og bokstav d, jfr § 4-12 annet ledd.

Fylkesnemda fant ikke at vilkårene etter § 4-12 bokstav a var oppfylt. Det var altså på det tidspunkt ikke noen alvorlige mangler ved omsorgen for B. Herredsretten kom derimot til at vilkårene både etter bokstav a og bokstav d var oppfylt. Man må imidlertid her være klar over at etter fylkesnemdbehandlingen hadde A det svært vanskelig på grunn av det vedtak som var fattet. Hun ble også gjenstand for ny observasjon av psykolog. Det foreligger flere vitneforklaringer om hvordan hun i denne tiden var svært nervøs, skjelvende osv. Den ankende part vil hevde at når B på tidspunktet for herredsrettsbehandlingen ble karakterisert som et skadet barn, skyldes dette at A på dette tidspunkt hadde det så vanskelig. Hun fikk heller ikke noen hjelp og støtte fra barnevernstjenesten på dette tidspunkt. Dersom ikke barnevernsaken var blitt igangsatt, og A fortsatt hadde fått slik nyttig veiledning som den første familieveilederen Wulff ga henne, ville hun ikke ha hatt problemer med omsorgen for B.

Hun samarbeidet godt med Wulff i ca halvannet år og lærte mye av henne. Den nye veilederen fungerte bare et par måneder, og A likte ikke henne. Hun får problemer når hun misliker en person.

A har nå fått diagnosen høyt stoffskifte, og får medisin for dette. Før dette kan også sykdommen ha bevirket at hun var nervøs, og det kan ha gått ut over omsorgsevnen.

Det bestrides også at vilkårene for omsorgsovertagelse etter § 4-12 bokstav d er til stede. Denne vurderingen bygger i stor grad på rapporten fra de sakkyndige. A vil ikke bestride resultatet av intelligenstesten som fremgår av psykolog Herambs første rapport. Hun reagerer imidlertid på at hun har et modenhetsnivå som en 7 - 8-åring. Dette stemmer ganske enkelt ikke med alt A har greid å oppnå. Hun har eget hus og en velordnet økonomi og førerkort for bil. Dette er ikke noe en 7 - 8-åring ville ha kunnet oppnå. På den annen side har en 7 - 8-åring empatisk evne, noe de sakkyndige har kritisert A for ikke å ha i tilstrekkelig grad.

Når det gjelder de sakkyndiges beskrivelse av samspillet mellom mor og B, hennes angivelige problemer med grensesetting osv., må det tas i betraktning at A er nervøs når fremmede kommer inn i bildet, og hun var derfor svært påvirket av situasjonen med sakkyndige til stede. Det må antas at situasjonen er en annen når hun er alene med gutten.

Det bestrides ikke at A trenger hjelp og støtte for å ha omsorgen for B. Slik støtte viste seg å være nyttig og verdifull da Wulff var familieveileder.

A kan lære når hun får ting forklart på en måte hun skjønner. Wulff lærte henne også å ta hånd om barn ved å vise hvordan hun gjorde det med sin egen sønn, som var på noenlunde samme alder som B. I tillegg til veiledning på denne måten vil også etterhvert skole og skolefritidsordning osv komme inn og være nyttig for B. Hun kan også få støtte og avlastning av broren C og hans kone.

Subsidiært anføres at det fastsatte samvær har et altfor lite omfang. Kommunen har for såvel fylkesnemda som herredsretten påstått et samvær av lite omfang. Psykolog Heramb understreket i sin rapport før fylkesnemdbehandlingen betydningen av et omfattende samvær. Fylkesnemda ga også et mer omfattende samvær enn herredsretten.

Etter at B kom i fosterhjemmet, har man gjennomført herredsrettens minimumssamvær. Reisetiden mellom fosterhjemmet og As hjem kommer imidlertid i tillegg.

Når det gjelder kvaliteten av samværet, vises til at barnevernet ikke har iverksatt noen tiltak for å undersøke dette. Man bygger bare på det A selv sier. Barnevernet burde ha hatt tilsynspersoner til stede som kunne ha vurdert kvaliteten av samværet og om det kan være mer samvær.

Kommunen anfører at det samvær som er fastsatt av herredsretten, er vanlig i saker av denne type. Spørsmålet er imidlertid om B kunne ha hatt noe mer samvær. Man må se på barnets behov. Det vises til Rt-1996-1684, hvor det fremgår at man i disse saker ikke skal ta utgangspunkt i barnelovens regler om samvær. Videre vises til Trude Hauglis bok om samvær i barnevernsaker. På side 252 i denne boken er det en oppsummering av de avveininger som må foretas når man fastsetter samværet. Det skal legges vekt på formålet med omsorgsovertakelsen, om det er langvarig eller kortvarig plassering osv. Videre må man se på hva som er best for B. A har forklart at hun synes et samvær på to timer blir hektisk. Både hun og broren C sier at B ikke vil tilbake til fosterforeldrene når han har samvær.

A har ikke fått noen bistand etter omsorgsovertakelsen. Likevel har hun lojalt innrettet seg etter herredsrettens dom.

Konklusjonen blir at det fastsatte samvær er for kort. Ved noe hjelp, for eksempel fra familie, kan også samværene bli mer positive.

Subsidiært anføres også at B bør plasseres i fosterhjem hos C og D, As bror og svigerinne. Det vises til barnevernloven § 4-15 annet ledd. Det heter her at fylkesnemda kan stille vilkår når det gjelder plasseringssted, og også vilkår om et bestemt fosterhjem. Det anføres at retten har kompetanse til å prøve skjønnet ved alle vedtak som fylkesnemda fatter. Riktignok fremgår det av Rt-1999-843 at retten ikke kan prøve fosterhjemsplasseringen med mindre fylkesnemda har truffet vedtak om fosterhjem. Dette kan ikke være avgjørende. Det anføres at man også må ta hensyn til fylkesnemdas premisser for sitt vedtak. Det heter her at barneverntjenesten bør undersøke muligheten av å plassere B i et fosterhjem i familien. I dette konkrete tilfelle bør derfor retten prøve hvilket fosterhjem B skal være i.

C og D har hele tiden ønsket å være fosterforeldre for B. Etter fylkesnemdas vedtak meldte de seg imidlertid ikke som fosterforeldre. B var fortsatt hos sin mor. De regnet med at de ville bli kontaktet når det eventuelt ble aktuelt med fosterhjem. Det skjedde imidlertid ikke. Barneverntjenesten fant et annet fosterhjem. Når så C og D ble vurdert som fosterforeldre, var konklusjonen i første omgang at B ikke burde plasseres der. Dette bygget imidlertid på en for kortvarig undersøkelse av forholdene i deres hjem. Nå foreligger det en ny rapport som viser at de er godkjent som fosterhjem for B.

Det anføres at det vil være best for B å være hos C og D. Han har vært forholdsvis kort tid i det fosterhjem han er. Han kjenner C og D og deres hjem godt, og vil neppe ta skade av å bli overflyttet.



Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Prinsipalt:
Fylkesnemdas vedtak om omsorgsovertakelse av B, født *.*.1995, oppheves.
2. Subsidiært:
a) B, født *.*.1995, plasseres i fosterhjem hos D og C.
b) A tilkjennes mest mulig samvær.



X kommune ved advokat Urdahl har i hovedtrekk anført:

Herredsrettens dom er riktig både i resultat og begrunnelse.

Hjemmelen for omsorgsovertakelse i dette tilfellet er barnevernloven § 4-12 bokstav a og bokstav d. Videre følger det av § 4-12 annet ledd at vedtak om omsorgsovertakelse bare skal fattes når det er nødvendig, altså ikke dersom hjelpetiltak vil være tilstrekkelig. Hovedregelen er således at barn skal vokse opp hos sin biologiske foreldre.

Det skal vurderes ut fra situasjonen i dag om vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede. § 4-12 bokstav d forutsetter en vurdering av forholdene fremover - om det er sannsynlig at barnets utvikling vil bli skadet. Faktum i saken er at A en gang tidligere var gravid med sin samboer. Da tok hun abort, sannsynligvis fordi hun følte at hun ikke ville makte omsorgen for et barn. B ble født uten at A hadde erkjent at hun var gravid. På sykehuset ga hun uttrykk for at hun var i tvil om hun kunne ha barnet. Det ble da sendt melding til barnevernet. Senere endret hun standpunkt, og barnevernet respekterte dette. Det ble satt inn hjelpetiltak i form av utvidet assistanse fra helsesøster samt en familieveileder. Da den første familieveilederen, Wulff, sluttet, ga hun visse faresignaler til barnevernet. Den nye famileiveilederen fikk derfor et noe annet mandat. Hun meldte fra til barnevernet at hun var bekymret for B. Da hun ble nødt til å trappe ned, ville A ikke motta annen hjelp. Barnevernet iverksatte så utredning av en psykolog. Da rapporten fra psykologen forelå, var det ut fra hans konklusjon klart at det var nødvendig å overta omsorgen.

Fylkesnemda anvendte bare barnevernloven § 4-12 bokstav d, og ikke bokstav a. Dette førte til at vedtaket ikke ble gjennomført da det ble anket. I ettertid kan man se at dette var galt, fordi A fikk store problemer etter fylkesnemdvedtaket.

B er nå et skadet barn, men man kan håpe at sårene vil leges når han får være i et godt fosterhjem. Retten bør ikke overprøve de sakkyndiges vurdering. Den ankende part har akseptert at hun har en IQ på 50 - 55. Det er da ikke til å forstå at det kan hevdes at hun vil greie å oppdra et barn til voksen alder.

Når det gjelder samværet, er dette regulert i barnevernloven § 4-19. Reglene om samvær etter barneloven har ingen betydning her.

Utgangspunktet i denne saken er at B skal vokse opp med fosterhjemmet som sitt sosiale hjem, helt til han blir voksen. Formålet med samværet blir da at han skal beholde kjennskapet til sin biologiske mor, slik at han selv kan avgjøre hvor nær kontakten skal være når han blir større. For et slikt formål vil ofte et samvær på to timer to ganger i året være tilstrekkelig. I dette tilfellet er det fastsatt et mer omfattende samvær, og kommunen vil ikke be om noen begrensning i forhold til herredsrettens dom.

Den ankende part har kritisert at barnevernet ikke har hatt tilsyn under samværene. Man har imidlertid prøvd å unngå dette. Inntrykket er at A helst ikke vil ha fremmede til stede under samvær, da hun lett blir nervøs i forhold til fremmede mennesker.

Psykolog Heramb har for lagmannsretten rådet til at herredsrettens beslutning vedrørende samvær blir opprettholdt som et minimumssamvær. At det er et minimumssamvær, innebærer at det kan økes hvis barnevernstjenesten finner dette heldig for B.

Når det gjelder valg av fosterhjem for B, vises til Rt-1994-1162 hvor det ble avgjort at domstolenes prøvelsesrett etter tvistemålsloven kapittel 33 ikke omfatter vedtak om valg av fosterforeldre for et barn som barnevernsmyndighetene skal plassere.

Uansett er det i denne saken ikke grunn til å fatte vedtak om at B skal flyttes til C og D. Det må være et klart krav til en familie som skal være fosterhjem at det aksepteres at omsorgsovertakelse er nødvendig. Dette kravet var ikke oppfylt da den første vurdering av C og D ble foretatt. Selv om de nå er godkjent som fosterhjem, kan man ikke flytte B dit bare fordi det er en god familie, og B ikke vil bli skadet. For å flytte B fra det fosterhjemmet han nå er, må det foretas en faglig vurdering. Det vises til Lindboe: « Barnevernrett » s 102.



Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Holmestrand herredsretts dom av 16. mars 1999 stadfestes.



Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten finner således, i likhet med herredsretten, at vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede både etter barnevernloven § 4-12 bokstav a og bokstav d. Dette synes enda klarere nå enn da herredsretten behandlet saken. Forholdet er at på det tidspunkt var de sakkyndige meget bekymret for B, og karakteriserte ham som et skadet barn. Også barnehagen var bekymret over hans oppførsel. Siden mai 1999 har B vært i det fosterhjemmet hvor han fortsatt er, og han har hatt en meget god utvikling. De problemer man tidligere kunne se at han hadde, er nå stort sett borte. Lagmannsretten er klar over at A i tiden etter fylkesnemdbehandlingen var nervøs og hadde problemer selv på grunn av saken. Retten er imidlertid enig i det den sakkyndige psykolog Heramb ga uttrykk for, nemlig at alle foreldre må regne med å møte vanskeligheter i livet som kan tenkes å få innflytelse på den måten de behandler sine barn på. Poenget er imidlertid at foreldrene i slike tilfelle må ha evne og vilje til å begrense den betydning egne problemer får for barna.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at A gjør så godt hun kan, og at hun er i stand til å lære enklere, rutinepregede ting som å stelle huset på en god måte og sørge for at et barn har hva det trenger av mat, klær og leker. Problemene oppstår når situasjonene blir mer uventede og kompliserte, slik at løsningen av dem stiller større krav til intellektuell kapasitet. Etter rettens syn er det klart at dersom B skulle bo hos moren, ville hennes problemer med å oppdra ham og takle de utfordringer eldre barn gir sine foreldre, bli mer og mer tydelige.

Lagmannsretten er også enig med herredsretten i at det ikke er realistisk å anta at hjelpetiltak vil kunne avhjelpe problemene, slik at omsorgsovertakelse ikke er nødvendig, jfr barnevernloven § 4-12 annet ledd. Ifølge herredsretten hadde de sakkyndige der uttalt at man i tilfelle måtte sette inn « en ny mor », og det er åpenbart ikke realistisk.

Når det gjelder samværet, er lagmannsretten også enig med herredsretten. Lagmannsretten har forståelse for at A synes det er lite med to timer samvær en gang i måneden. Ved fastsettelsen av samværet er det imidlertid barnets beste som er det viktigste. Formålet med samværet i et tilfelle som dette, hvor det er tale om en langsiktig fosterhjemsplassering frem til voksen alder, er at barnet skal ha kjennskap til sine biologiske foreldre, og selv avgjøre hvor mye kontakt det vil ha når det blir eldre. For dette formål er to timer i måneden tilstrekkelig.

Hvorvidt det vil være til det beste for B å ha mer samvær, vil til en viss grad avhenge av innholdet i samværene -hvorvidt de får en egenverdi for B ut over å opprettholde kjennskap til moren. Etter rettens syn er det best at barneverntjensten avgjør dette ut fra den kontakt den har med B og moren. Det samvær retten fastsetter, er et minimumssamvær, som A har rett til å kreve. Barneverntjensten kan ikke innsnevre det, men det er på den annen side ikke noe i veien for at barneverntjenesten gir et utvidet samvær, enten slik at barneverntjenesten finner at samværet hver gang kan være noe lenger, eller slik at samværet forlenges ved enkelte anledninger hvor det er planlagt særlige aktiviteter som B må antas å ha glede av. Retten vil i denne forbindelse bemerke at det muligens vil kunne være en positiv form for samvær dersom samværet foregår sammen med morens bror C og hans familie. B er for tiden en gang i måneden hos C og D som besøkshjem, og lagmannsretten oppfatter det slik at dette har en positiv betydning for B, idet han både opprettholder kontakt med familie og har det fint når han er på besøk. Lagmannsretten går ut fra at ordningen med besøkshjem vil fortsette dersom C og D ikke blir fosterforeldre. Retten ser ikke bort fra at dersom B er sammen med sin mor samtidig som han er sammen med C og/eller D og eventuelt deres barn, vil samværet med moren kunne bli mer naturlig. C og D vil også kunne foreta den grensesetting som er nødvendig i forhold til B, og som moren har problemer med å utføre på en fornuftig måte. Lagmannsretten ser således ikke bort fra at samværet vil kunne utvides dersom det foregår når B er hos C og D. Dette må likevel være opp til barnevernstjenesten å vurdere.

Når det gjelder hvilket fosterhjem B skal plasseres i, finner lagmannsretten det helt klart at domstolsprøvelsen etter tvistemålsloven kap. 33 ikke omfatter vedtak om valget av fosterforeldre for et barn som barnevernsmyndighetene skal plassere. Det vises til Rt-1994-1162. For de tilfelle hvor fylkesnemda ikke har truffet noe vedtak om valg av fosterforeldre, er dette syn også opprettholdt i avgjørelse i Rt-1999-843. Lagmannsretten er også enig i det som er anført i Høyesteretts avgjørelse fra 1994 om at reelle grunner taler mot at vedtak som ikke har karakter av tvangsinngrep og som først og fremst beror på faglige vurderinger, skal være gjenstand for domstolsprøvelse uten noen begrensning. Valg av fostehjem bør ikke være en domstolsoppgave.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Dommen er enstemmig.



Domsslutning:



Herredsrettens dom stadfestes.

Etter at media fattet interesse for den berkytede Svanhild-saken, var barnevernet og tilknytede "fagfolk" snare med å påpeke at morens IQ ikke var, og aldri kunne bli, det sentrale punktet i saken.

I denne saken, som er noen år eldre enn Svanhild-saken, kan man se tydelig at IQ står så sentralt i spørsmålet om morens evner, at det nevnes i sammendraget:



Til tross for at gutten er normalt utviklet, blir han tatt fra sin mor. I begrunnelsen for dette står IQ sentralt.

IQ-tester blir den dag i dag rutinemessig brukt for krenke foreldre, men barnevernet, fylkesnemda og domstolene er blitt litt varsommere med å omtale IQ-tester i sine avgjørelser, slik man ser i en nyere avgjørelse fra fylkesnemda FNV-2007-300-HSF , flere år etter den beryktede Svanhild-saken.