Jeg takker for deres oppklarende kommentarer. Min formulering bør leses som en polemikk, men jeg er enig i at setningen kan lett misforstås. En presisering er på sin plass: "Barnevern" er
ingen vitenskap. Jeg vil ikke engang omtale "barnevern" som et fag. Det lappeteppet av en utdanning som barnevernere får, kvalifiserer ikke som utdanning i noen forstand. At barnevernere likevel kan gi seg ut i media for å være fagfolk sier en god del om kunnskapsnivået til mediefolk.
Arild Holta har en viktig kommentar til den aktuelle saken. Det handler om hvorvidt jentens psykiske plager er reelle. Det er viktig at man retter et kritisk blikk på det stadig voksende antallet diagnoser som brukes for å sykeliggjøre mennesker. Men selv om man for øyeblikket, og for argumentets skyld, velger å se bort fra slike momenter, reiser denne saken som mange andre liknende saker flere spørsmål. I denne saken dreier det seg om tvangsfjerningens etikk, når man ser at en disponering for psykiske problemer var av større betydning enn oppvekstmiljøet.
De etiske problemene som en slik tvangsfjerning reiser er dermed nært forbundet med hvorvidt staten/barnevernet er klar over at deres vurderinger ikke kan forsvares fra et vitenskapelig ståsted. Når en vurdering ikke bygger på vitenskap; når man med vilje ser bort fra opplysninger/forskning/fakta som tyder på at en tvangsfjerning vil gjøre mer skade enn gagn, har man også lukket øynene for alle etiske vurderinger som følger av en slik ugjerning. Grov sagt, har etikk (i dette tilfelle, og etter mitt syn) med valg (
choice) å gjøre. Er man klar over at valget er vanskelig, og at kunnskapen kan være usikker, og konsekvensene av en slik drastisk handling som en tvangsfjerning enda mer usikre, da vil man står overfor et etisk dilemma. Hvis man derimot tror at man sitter på sikker kunnskap, da kan man også handle uten å føle seg brydd med etiske dilemmaer. Barnevernet
handler som om de har veldig gode kunnskaper om det de gjør - det kommer nok av at de ser på seg selv som fagfolk. Men det er verre enn så - det finnes også studier som tyder på at en tvangsfjerning vil ha skadevirkninger. Dette overser barnevernet
med vilje.
Man bør også alltid ha i bakhode at saksfremstillingen i de utlagte sakene ikke er nøytral. Det opplyses aldri hvilke forsøk det ble gjort fra barnevernets side for å involvere andre familiemedlemmer og slekt som ofte stiller opp for å hjelpe. Noen av de utlagte sakene viser tydelig at familie og slekt blir avvist.
Hvilket leder meg til det andre springende momentet i denne saken: La oss anta at problemene som moren til barna sliter med er reelle, og hun ikke makter å ta seg av sine barn. Det fremgår av saken at barnas far er klar til å overta fra moren. Vil det da ikke være naturlig å flytte barna til deres far? Men nei, barnas far må gå rettens vei for å få sine egne barn hjem! Barna skal bo i beredskapshjem imens - slikt gir arbeid til et titalls byråkrater og advokater. Det er attpåtil også en fare for at barnas far ikke får tilbake sine barn, slik man ser i denne saken:
FNV-2006-139-MRO.
En annen liknende sak hvor barnets far vil overta omsorgen fra moren, men blir avvist av barnevernet og rettsvesenet er denne:
LG-2008-45659.
I barnevernets ideologi er biologisk foreldreskap noe i retning av en sosial konstruksjon. Barnevernet ser ikke på foreldre som nødvendige, de tror at barnet like godt kunne vokse opp på en institusjon.