|
Mor "ser ikke barnas følelsesmessige behov"
LB-2004-56180
INSTANS: Borgarting lagmannsrett - Dom.
DATO: 2005-05-10
PUBLISERT: LB-2004-56180
STIKKORD: Barnevern, omsorgsovertakelse og samvær. Barnevernloven § 4-12 første ledd litra a, § 4-1 og § 4-19.
SAMMENDRAG: Fylkesnemnda i Oslo og Akershus vedtok 15.10.03 å overta omsorgen for to gutter på h.h.v. 5 og 2 1/2 år, fordi det var alvorlige mangler ved mors omsorgsevne i forhold til den personlige kontakt og trygghet de trengte etter sin alder og utvikling. Lagmannsretten var enig i dette, som også var den oppnevnte sakkyndiges vurdering. Selv om mor verken hadde sykdomsdiagnose eller var belastet med rusmisbruk eller annen kriminalitet, manglet hun evne til å forstå - og møte - barna på deres nivå. De hadde nå vært over ett år i fosterhjem og viste betydelig fremgang, slik at det fremsto som meget uheldig å bryte dem opp fra det som nå var etablert. Både far og mor ønsket mer samvær enn 6 ganger årlig, og det var også etablert besøkshjem for guttene. Lagmannsretten fant at 4 årlige samvær for hver av foreldrene måtte være tilstrekkelig, hvis totalbildet ikke skulle bli for anmasende.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl § 4-1), lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl § 4-12). lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl § 4-19).
SAKSGANG: Fylkesnemnda - Oslo tingrett - Borgarting lagmannsrett LB-2004-56180. Anker til Høyesterett nektet fremmet, HR-2005-1232-U.
PARTER: A (Advokat Bente Oftedal Roli), B (Advokat Unni Byrø) mot Oslo kommune v/ Ordføreren (Advokat Ingolf Skaflem).
FORFATTER: Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Dag A. Minsaas. Ekstraordinær lagdommer Kjell Gundelsby Meddommere: Adjunkt Ingrid Marie Dale Thelle. Anders Petter Bakke. Psykolog Fritz Johannessen. Psykolog Anne Dalen.
Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§213 (Tvml § 213), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl § 4-4), lov-1992-07-17-100-§4-10 (Bvl § 4-10), lov-1992-07-17-100-§4-11 (Bvl § 4-11), lov-1992-07-17-100-§4-14a (Bvl § 4-14a), lov-1992-07-17-100-§4-15 (Bvl § 4-15)
Avgjørelser
Saken gjelder overprøving av Fylkesnemnda i Oslo og Akershus' vedtak om omsorgsovertakelse.
B er født *.*.1965. Etter grunnskole gikk hun tre år på X videregående skole i Y, som er en spesialskole med internat og jobbutplassering. B hadde da flere kortvarige utplasseringer, bl.a. i ryggsekkfabrikk, kafe og aldershjem. Hun har også ett års husmorskole og har arbeidet en tid i Z. Etter søknad fra Arbeidsmarkeds institutt ble hun imidlertid i februar 1987 innvilget 60 % uførepensjon. Fra 1989 til 1993 bodde hun i Frankrike, der hun hadde leilighetsjobber som mannekeng.
I 1996 kom B i kontakt med barneverntjenesten, idet hun var blitt gravid og trengte sosial hjelp. Hun fødte datteren C, og mor og barn bodde først noen måneder på Alines spedbarnsenter og deretter på Rachel Grepp. Barnevernet bekymret seg for C og fikk B utredet av psykolog Knut Ragnar Knudsen, som avga sakkyndigrapport 7 april 1997. Han kunne ikke tilrå hjelpetiltak, idet han mente at mor ikke var i stand til å motta råd og veiledning i omsorgsrollen. Med bakgrunn bl.a. i dette overtok barneverntjenesten i bydel -- 1 oktober 1997 omsorgen for C og plasserte henne i fosterhjem.
B fikk kommunal leilighet på .... og etablerte seg i parforhold med A, født *.*.1962. Den 27 juli 1998 fødte hun deres første fellesbarn, D, og --- (bydel) barneverntjeneste iverksatte omfattende hjelpetiltak for familien. Det ble satt inn « Family First » - tiltak, som er et tilbud om to terapeuter tilgjengelig for råd og veiledning 24 timer i døgnet. Da familien høsten 1999 flyttet til Å kommune, ble saken overført barneverntjenesten der. D fikk barnehageplass, og det ble ordnet med hjemmekonsulent og miljøarbeider. Fra 1999 ble B innvilget 100 % uføretrygd.
I januar 2001 fikk paret sønn nr. 2, E, men A flyttet da ut av hjemmet og til sin mor i Oslo. Han har hatt psykiske plager fra oppveksten med opphold i psykiatrisk avdeling, Ullevål sykehus, i 1987 og i 1991, hvoretter han kom til Solbu ettervernshjem i Oslo. Han jobbet en kort tid som sjåfør til han fikk plass ved Æ.
I mai 2001 flyttet også B og guttene tilbake til Oslo, der hun fikk tildelt en kommunal treroms leilighet på Ø. Barnevernet i Nes sendte bekymringsmelding til barneverntjenesten på --- (bydel), som sørget for at D fikk barnehageplass også i Oslo. Det ble ordnet med hjemmebesøk og videreføring av et etablert besøkshjem. Høsten 2001 fremmet barnevernet likevel forslag om omsorgsovertakelse av D, og psykolog Katrin Koch ble engasjert for å gi en sakkyndig utredning av guttens omsorgssituasjon. I rapport av 16 november 2001 uttalte hun at mor syntes å ha utviklet seg betydelig, selv om endringsmulighetene likevel var forholdsvis begrenset. Koch var imidlertid i tvil om man på daværende tidspunkt hadde utprøvd hjelpetiltak i tilstrekkelig grad. I vedtak av 4 desember 2001 fra Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus fikk barnevernet således ikke medhold i forslaget om omsorgsovertakelse, idet nemnda ikke fant bevist at vilkårene i barnevernloven § 4-12 første ledd da var oppfylt. Den sluttet seg ellers til psykolog Kochs vurdering om at hjelpetiltak fortsatt kunne prøves ut.
I tiden som fulgte var fars kontakt med barna varierende, noe som skyldtes hans psykiske problemer. Det etablerte besøkshjemmet ble imidlertid opprettholdt, slik at begge guttene fikk komme dit hver tredje helg.
Den 15 oktober 2003 fremsatte -- (bydel) barneverntjeneste på ny forslag til Fylkesnemnda i Oslo og Akershus om omsorgsovertagelse, og denne gangen for begge guttene. Det ble vist til at D etter hvert hadde fått adferdsvansker og at også E var blitt mer urolig i barnehagen. Fylkesnemnda fattet 22 desember 2003 vedtak med slik slutning:
1. Oslo kommune, -- bydel, overtar i medhold av barnevernloven § 4-12, 1. ledd bokstav a) omsorgen for D, født 28.juli 1998 og E, født *.*.2001.
2. Guttene plasseres i egnet fosterhjem i medhold av barnevernloven § 4-14 a, jf § 4-15, første ledd.
3. B og sønnene D og E gis rett til samvær med hverandre seks - 6 - ganger i året av fire - 4 - timers varighet.
Barneverntjenesten kan bestemme at det skal være tilsyn under samværet med mor. Jf barnevernloven § 4-19,1. og 2.ledd.
4. A og sønnene D og E gis rett til samvær med hverandre seks - 6 - ganger i året av fire - 4 - timers varighet. Jf. barnevernloven § 4-19, 1. og 2. ledd.
Vedtaket ble fattet under dissens, idet et mindretall på ett av nemndas medlemmer fant at saken var for dårlig opplyst og at det burde foreligge en ny fagkyndig utredning.
I stevning av 15 januar 2004 brakte B v/ advokat E. B. Oksavik vedtaket inn for Oslo tingrett, og i stevning av 6 februar samme år brakte også A saken inn for tingretten gjennom advokat Bente Oftedal Roli. Tingretten forente sakene til felles behandling og oppnevnte psykolog Ragnhild Galtung Hodnekvam som ny sakkyndig. Hun avga sin sakkyndigerklæring 16 mai 2004, og Oslo tingrett avsa 18 juni 2004 dom med slik domsslutning:
Oslo kommune frifinnes.
Om det nærmere saksforholdet vises til tingrettens dom. Etter domsavsigelsen er det inntrådt den faktiske forandring at mor i oktober 2004 flyttet til XX og leiet annen etasje hos F, som bodde i første etasje med to barn.
Ved årskiftet 2004/ 2005 ble B og F enige om å flytte sammen i parforhold, og fra begynnelsen av april d.å. har de leiet et småbruk i --- på vestsiden av ***. Hvis mor får tilbake omsorgen, vil det således være til dette småbruket guttene skal flytte.
B har rettidig påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, og saksøkte har tatt til gjenmæle i tilsvar av 2 september 2004 fra kommuneadvokaten i Oslo v/ advokat Ingolf Skaflem. A har sluttet seg til B anke både i omsorgsspørsmålet og samværsspørsmålet. Lagmannsretten oppnevnte psykolog Hodnekvam som sakkyndig også for ankeinstansen, og hun avga en oppdatert sakkyndiguttalelse 4 april 2005. Ankeforhandling ble holdt 12 -15 april 2005, der B og A møtte med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. For kommunen fikk barnevernkonsulent Grete Kjærnsmo følge forhandlingen i medhold av tvistemålsloven § 213, likesom psykolog Hodnekvam også fulgte forhandlingen frem til avsluttet bevisførsel. Retten ble satt med fire legdommere, hvorav to fra det alminnelige utvalg og to med særlig innsikt (psykologer). Det ble avhørt 12 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part B har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Fylkesnemnda i Oslo og Akershus' vedtak i sak 03-00516 oppheves.
Subsidiært:
B skal ha samvær med sønnene D, født *.*.98, og E, født *.*.01, fastsatt etter rettens skjønn.
Til støtte for påstanden er i det vesentlige anført:
Tingretten har tatt feil både ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Den har lagt for liten vekt på mors meget gode utvikling, jfr at hun etter Family first- tiltakene fikk attest som en god spedbarnsmor. Retten har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at de hjelpetiltak som ble satt inn etter nemndas behandling i 2001 ikke var godt nok tilpasset. Og endelig har tingretten ikke tatt hensyn til den helt spesielle og vanskelige situasjonen mor og barn var i da psykolog Hodnekvam utarbeidet sin sakkyndigerklæring.
Eventuelle mangler ved mors personlighet har verken vært utredet eller gjort til gjenstand for hjelpetiltak, og tingretten tar feil når den er kommet til at de tiltak som er forsøkt er tilstrekkelige til å fastslå at ytterligere tiltak ikke vil kunne avhjelpe omsorgsituasjonen. Den ankende part er således sterkt uenig i at kravene etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a om at omsorgsituasjonen må være « forholdsvis klart uholdbar », er oppfylt Det er ikke noe nødsfall en står overfor i denne saken, idet mor tvert om kan tilby et pent hjem med god plass. Det hefter heller ingen alvorlige personlighetsforstyrrelser ved henne. Hun har ingen sykdomsdiagnose, og vitnet Høyersten fant det rett og slett uhørt å snakke om retardatio mentis for hennes vedkommende. En persons omsorgsferdighet har ellers lite å gjøre med vedkommendes generelle evnenivå. Barn klarer seg utmerket selv under forhold som ikke kan anses å være optimale, og mange mødre er som mor i denne saken uten at man derfor kan tale om omsorgsvikt i barnevernlovens forstand.
Mor har aldri vegret seg for å ta i mot hjelpetiltak, men har tvert imot samarbeidet villig. Hjemmekonsulenttiltaket har imidlertid vært for beskjedent og kunne ikke på noen måte nå opp i hva Fylkesnemnda forutsatte i vedtaket av 2001. Mor burde fått hjemmekonsulent også på Ø, allerede fra hun kom tilbake fra Å. Konsulenten skulle også ha hjulpet mer med de rent praktiske oppgavene i huset, slik at B kunne fått frigjort mer tid til å imøtekomme barnas emosjonelle behov.
Barnevernloven setter barnas beste i forgrunnen, og det er i utgangspunktet antatt at det er best for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Det må derfor påvises et betydelig kvalitetssprang før andre løsninger skal kunne velges. Det er også viktig for barn å få bekreftet at deres biologiske foreldre ikke har avvist dem. Hvis D viser ukontrollert sinne etc, kan det nettopp være utslag av en ubearbeidet sorg hos ham over å være atskilt fra sin mor.
Hvis mor ikke får omsorgen tilbake, ønsker hun i alle fall så mye samvær som mulig med guttene. Og hun vil ikke akseptere at det legges til grunn at fosterhjemplasseringen skal være varig. Mor er heller ikke enig i at guttene viser økende uro etc i forbindelse med samværene, jfr at besøksfar G slett ikke kunne bekrefte noen slik utvikling. Siste samvær gikk etter mors oppfatning svært godt, og hun kan ikke se at tilsyn er nødvendig. Tilsynet virker bare distraherende på hennes utfoldelse sammen med barna og er en ordning, som i utgangspunktet tar sikte på situasjoner der det er fare for overgrep etc. Det er det i dette tilfellet ikke snakk om.
A har nedlagt slik påstand:
1. Fylkesnemnda i Oslo og Akershus' vedtak i sak nr. 03-00516 oppheves.
2. A skal ha samvær med sønnene D, født *.*.98 og E, født *.*.01 fastsatt etter rettens skjønn.
A gjør selv ikke krav på å få den daglige omsorgen over barna, men mener det vil være best for dem å vokse opp hos sin mor. Han slutter seg for så vidt fullt ut til Bs anførsler i omsorgsspørsmålet.
For egen del ønsker far hyppigere samvær med guttene enn de 6 ganger pr. år som han foreløpig er tilkjent. Han ser imidlertid at spørsmålet må løses ut fra hva som er best for barna og vil forholde seg etter det. Far mener ellers at han har mye å tilføre barna, og han tror ikke at øket samvær vil hindre deres tilknytning til fosterforeldrene eller vanskeliggjøre forholdet i fosterhjemmet. Far er en rolig person, som bare vil virke stabiliserende og bety kontinuitet for barna. Han ville vært en helt utmerket omsorgsperson hvis han hadde vært frisk. Han blir dessverre fra tid til annen innhentet av sin latente lidelse. Han vil likevel konstatere i forkant når dette kommer til å skje, slik at han kan varsle B og/eller barneverntjenesten på forhånd og på den måten unngå uheldige episoder overfor barna.
Oslo kommune v/ ordføreren har nedlagt slik påstand:
Tingrettens dom stadfestes.
Til støtte for påstanden er i det vesentlige anført:
Kommunen mener tingrettens dom er riktig og kan i det vesentlige slutte seg til dens premisser. Retten har ikke lagt for liten vekt på at B ble vurdert å være en god spedbarnsmor, men det er helt andre krav til oppfølging og emosjonell forståelse som stilles når guttene vokser til. Den ene gutten er allerede begynt på skolen høsten 2004.
Det bestrides ikke at Hodnekvam i forbindelse med sin første sakkyndigerklæring observerte mor i en vanskelig situasjon. Men dette er et generelt problem som enhver sakkyndig er oppmerksom på, og som også Hodnekvam utvilsomt har tatt med i betraktningen. Både hun og tingretten har imidlertid funnet alvorlige mangler i mors evne til emosjonell innlevelse i barnas situasjon, lav frustrasjonsterskel og en tendens til å la egne problemer gå ut over sønnene. Disse personlighetstrekk kan verken oppveies eller unnskyldes ved mors egen vanskelige livssituasjon.
B har mottatt en rekke hjelpetiltak både før og etter Fylkesnemndsvedtaket høsten 2001. Det er sjelden man opplever at det har vært satt inn så massive hjelpetiltak som i denne saken. Men her er det mors emosjonelle omsorgsevne som er problemet. Hun vil ha begrensede muligheter til å hjelpe guttene på skolen, og vil heller ikke se deres behov. Det har stadig fremkommet under observasjoner at mor synes mer opptatt av seg selv og sine egne problemer enn av barnas. Nå i det siste er hun fortrinnsvis opptatt av sin nye kjæreste og hans barn, og ser ikke at D synes det er tungt å høre om dem når mor heller burde være opptatt av ham. Hun snakker også for mye til barna om sykdommene sine, og barna reagerer på krangling og konflikter foreldrene i mellom.
Guttene har nå vært i fosterhjem i ca ett år, og vitnene bekrefter at de har profittert betydelig på det. Statusquoprinsippet må tillegges stor vekt, og et oppbrudd nå vil være svært uheldig. Barna har fortsatt store problemer, og Ds skolevansker vil antakelig vedvare i mange år. Barna trenger stabilitet, og det er noe som ikke kan påregnes hos mor. Hun har flyttet to ganger det siste året og har foreløpig bare bodd noen uker i det nye hjemmet på ---. Forholdet til den nye samboeren er også temmelig nytt, og man vet ikke hvor lenge det kan vare.
Ankemotparten kan verken se at de forsøkte hjelpetiltak har vært dårlig tilpasset eller at nye tiltak vil kunne avhjelpe mors omsorgsmangler. Det har vært brukt hjemmekonsulent fra 1 september 2001 og ut januar 2003, og det har vært holdt samarbeidsmøter mellom barnevernet og barnehagen frem til august 2003. Selv om hjemmekonsulenten var blitt satt inn tidligere, ville det antakelig ikke hatt noen virkning, for mor ønsket ikke mer hjelp. Og hun insisterte på å finne psykolog selv, slik at det av den grunn ikke ble noe av.
Ved fastsettelse av samværsfrekvensen vil det være av betydning om fosterhjems- plasseringen er ment å være langvarig eller bare midlertidig, og mye tilsier at den her blir langvarig. De ulike besøksordninger må da ses i sammenheng - ut fra barnas beste og hvor mange ordninger de kan greie uten at totalvirkningen blir uheldig.
Kommunen mener for øvrig at samværet med mor fortsatt bør skje under tilsyn.
Lagmannsretten bemerker:
Ad omsorgsovertakelsen:
Vilkårene for omsorgsovertakelse finner vi i barnevernloven § 4-12, som i første ledd bokstav a) åpner for slik overtakelse « dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling ». Lagmannsretten legger til grunn at det i dette tilfellet ikke hefter alvorlige mangler ved mors daglige praktiske omsorg. Både hun og barna har hele tiden fremstått som velstelte og velkledde. Det er således alternativet om emosjonell omsorg som ligger til grunn for overtakelsen og også er temaet for lagmannsretten. I den forbindelse bør det også ses noe hen til vilkåret under § 4-12 bokstav d) om overtakelse « dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet ». Lagmannsretten skal prøve alle sider ved saken og legge situasjonen i dag til grunn. Og endelig er det hensynet til barnas beste som skal være avgjørende, jfr samme lovs § 4-1. Det er altså mors nåværende egenskaper som omsorgsperson i de nye omgivelsene i --- som skal holdes opp mot guttenes aktuelle behov og de vilkår de i dag lever under i fosterhjemmet.
Mor har vært utredet en rekke ganger, først i 1997 av psykolog Knut Ragnar Knudsen, deretter i 2001 av psykolog Katrin Koch og så i 2004 av psykolog Ragnhild Galtung Hodnekvam. Høsten 1996 ble hun evnemessig testet av psykolog Jan Høyersten, som fant at hun ikke var « retardatio mentis », men befant seg i nedre del av normalt variasjonsområde. Hun ble også våren 2004 utredet ved Ullevål universitetssykehus med sikte på å finne ut om hun led av Aspergers syndrom. Utredningen konkluderte med at dette ikke var sannsynliggjort. Det er likevel på det rene at mor har fungert meget svakt i skolesammenheng, og at hennes tidlige uførepensjonering henger sammen med at man antok hun hadde for svake evnemessige forutsetninger til å mestre de ulike krav som stilles på en arbeidsplass. Selv om det intellektuelle evnenivå ikke er avgjørende for en persons omsorgsevne, vil det likevel være en viss sammenheng her, idet omsorgsevne også forutsetter forståelse for barnas ulike reaksjoner og behov. Og det er nettopp denne forståelse B synes å mangle. Hun har problemer med å formidle til barna på et nivå som de kan forstå ut fra sin alder og greier ikke å få til noen dialog med dem. Hun ser ikke deres følelsesmessige behov, men blir i stedet fanget i sine egne planer og prosjekter og holder lange enetaler, som passiviserer barna.
De sakkyndige synes samstemte om at mor har vokst opp med store relasjonelle og emosjonelle belastninger, slik at hun som resultat av dette fremstår som psykisk umoden og med begrenset selvinnsikt. Hun legger skyld og ansvar over på omgivelsene og har lav frustrasjonsterskel uten å forstå hvordan dette påvirker barna. Lagmannsretten legger til grunn at mor er glad i barna sine og ivrig etter å gjøre det bra for dem. Men hun evner ikke i tilstrekkelig grad å møte dem i deres emosjoner, trøste dem eller ivareta dem følelsesmessig. Det virker som hun kan glemme barna og deres reaksjoner og i stedet kan overveldes av sin egen opplevelse. Hun kan også bare i liten grad se at barna blir utrygge og redde når hun blir følelsesmessig opprørt, virker sint eller lite lyttende. Mor sjekker ikke hvordan de opplever situasjonen. Guttene har derfor tidlig måttet lære å tilpasse seg mors reaksjonsmønster, og det kan virke som de har lært at deres egne følelser og behov ikke har noen legitimitet.
Lagmannsretten viser til tingrettens mer detaljerte gjennomgang av mors væremåte i ulike situasjoner, og er enig i at det hefter alvorlige mangler ved Bs emosjonelle omsorgsevne. Manglene vil forsterkes i forhold til barn med spesielle problemer og behov. Etter det som er fremkommet legger lagmannsretten til grunn at både D og E i dag har betydelige problemer å stri med, og de trenger omsorgspersoner med spesielle kvalifikasjoner til å imøtekomme nettopp dette.
Allerede da mor og guttene flyttet fra Å i 1999, meldte barneverntjenesten bekymring for Ds språklige og sosiale utvikling. Han ble vurdert som en vaktsom og trist gutt med mye sinne i seg, og dette tiltok etter hvert som han ble større. Mor hadde tendens til å plassere ansvar for uheldige episoder hos gutten, som dermed utviklet skyldfølelse og lav selvtillit. Når han søkte kontakt med mor, opplevde hun det som klenging og ga beskjed om at han ikke måtte forstyrre. Hun ble høyrøstet og oppfarende, mens D ble redd og vaktsom. I stedet for nærhet opplevde han å bli avvist.
Fra begynnelsen av 2002 har barneverntjenesten også bekymret seg for E, og også han har derfor dratt nytte av det nye besøkshjemmet. Ifølge rapport av 28 april 2003 var han svært urolig i barnehagen og slo og dyttet hvis han ble frustrert. Mor hadde da store problemer med å roe ham, og var egentlig mer opptatt av å snakke med personalet enn av å ivareta E. I 2003 ble også BUP koblet inn, og D ble etter hvert tryggere, mens E ble mer urolig og frustrert når han ble avvist. Mor ga uttrykk for at det til tider var tøft og slitsomt å ha begge barna, og at det var mange konflikter mellom dem.
Den 17 september 2003 fremmet barneverntjenesten i bydel -- forslag om omsorgsovertagele både av D og E. D ble fortsatt beskrevet som en trist/alvorlig og tankefull gutt med dårlig impulskontroll. Han hadde riktignok utviklet seg språklig innenfor det normale, men var fortsatt verbalt lite meddelsom. Forholdet mellom brødrene var preget av konflikter i større omfang enn normalt.
Psykolog Ragnhild Galtung Hodnekvam utferdiget sin første sakkyndigerklæring 16 mai 2004 til bruk for tingrettens avgjørelse. E ble beskrevet som en gutt med liten konsentrasjonsevne og stor grad av uro, noe som kan henge sammen med mangelfull erfaring med konsentrert voksenoppmerksomhet. D fremstod med betydelige språkforståelsesproblemer og stort behov for tålmodig og tilrettelagt ivaretagelse. Fra sakkyndigerklæringen hitsettes nedenstående « Oppsummerende vurdering av omsorgsevnen »:
På bakgrunn av drøftingene over vil jeg i en samlet vurdering være tilbøyelig til å mene at mor slik hun fremstår i dag, slik hun beskrives av andre og slik hun forholder seg til barna sine mest sannsynlig må vurderes til å streve så med å ivareta barnas emosjonelle og intellektuelle behov at ivaretagelsen samlet ikke synes å ha en kvalitet som fungerer tilstrekkelig ivaretagende og utviklingsfremmende for barna.
Dette til tross for mors svært gode intensjoner og betydelige innsats for å klare dette, og til tross for at hun på det praktiske planet og også i situasjoner hvor hennes agenda og barnas behov matcher kan skape gode opplevelser og samspillssekvenser.
Mor har i faser av barnas utvikling, som da D var spedbarn, og på områder av deres utvikling, som det å strukturere hverdagen og forberede dem verbalt på det som skal skje, vist at hun kan nyttiggjøre seg veiledning i hjemmet. Spesielt når dette har vært utført av personer hun kjenner seg trygg på.
Det ser samtidig ut til at hennes personlighetsmessige og evnemessige/ kognitive forutsetninger preger hennes fungering på en slik måtte at det på tross av et visst kunnskapsnivå når det gjelder barns behov og på tross av praktiske ferdigheter, er svært vanskelig for mor å handle i forhold til denne kunnskap når hun følelsesmessig utfordres, når forholdene blir kompliserte og det vil handle om en intuitiv og fleksibel tilretteleggelse basert på innlevelse og forståelse av barnas signaler og behov.
Med to barn med økende alder vil dette være en situasjon som øker i utfordringsgrad i et omfang som jeg dessverre vurderer vil gå ut over mors mestringsmuligheter.
Noe av problemet vil også være at mor i slike situasjoner legger forklaringen til andre forhold enn henne selv og sitt eget reaksjonsmønster. Hun vil slik i en rekke situasjoner heller ikke evne å se hva hun trenger hjelp til og å be om denne hjelpen.
Galtung Hodnekvam har også uttalt seg om fars rolle i den totale omsorgssituasjonen. Hun har mye godt å si om ham, men mener at han på grunn av sin sykdom ikke vil kunne gi et tilstrekkelig supplement til mors ivaretagelse av guttene. Endelig har den sakkyndige utferdiget en oppdatert tilleggsuttalelse av 4 april 2005. B ønsket imidlertid da ikke å samtale med henne, og tilleggsvurderingen baserer seg for mors vedkommende på samtaler med saksbehandlere, fosterforeldre og andre som har kunnet beskrive mor.
I tilleggserklæringen har den sakkyndige fremholdt at D nå fremtrer tiltagende trygg, slik at han bedre kan konsentrere seg om læring, og at dette henger sammen med fosterhjemmets samspills- og omsorgskvaliteter. Han er blitt en mer synlig gutt som deltar i aktiviteter og er langt mindre ukritisk. Han viser en klar preferanse for fosterforeldrene, som han er i ferd med å utvikle en trygg relasjon til. Men han har fortsatt store lærevansker og trenger betydelig støtte fra det pedagogiske personalet på skolen og fra omsorgspersoner i det daglige. Når det gjelder E, har det ikke skjedd vesentlige endringer, men også han virker langt mindre ukritisk enn før og er på samme måte som broren i ferd med å utvikle en trygg relasjon til fosterforeldrene. Den sakkyndige holdt i lagmannsretten fast ved sin opprinnelige konklusjon om at mor ikke antas å kunne klare å ivareta barnas utvikling på en tilfredsstillende måte etter en eventuell tilbakeføring.
Lagmannsretten slutter seg til Galtung Hodnekvams oppfatning og legger til grunn at det pr. i dag fortsatt er alvorlige mangler ved mors omsorgsevne i forhold til den personlige kontakt og trygghet som D og E trenger etter sin alder og utvikling. Vilkåret etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a) annet alternativ er for så vidt oppfylt. Lagmannsretten finner også at omsorgsovertagelse er nødvendig for begge guttenes vedkommende, jfr samme bestemmelses annet ledd, og kan ikke se at det kan skapes tilfredsstillende forhold for dem ved ytterligere hjelpetiltak, jfr samme lov § 4-4, § 4-10 og § 4-11. Lagmannsretten er således ikke enig i at de anvendte hjelpetiltak har vært dårlig tilpasset eller utilstrekkelige. Det har vært satt inn følgende tiltak:
- dekning av barnehageutgifter,
- faste samarbeidsmøter mellom barneverntjenesten og barnehagen,
- miljøarbeider
- besøkshjem for begge guttene,
- hjemmekonsulent en ettermiddag i uka i fem måneder
- samt oppfølging fra barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk Grorud
Lagmannsretten er enig med kommunen i at barnevernstjenesten med dette må anses å ha satt inn de tiltak som med rimelighet kan kreves. Det har heller ikke lykkes den ankende part å påvise hva som har vært utilstrekkelig eller dårlig tilpasset, og lagmannsretten legger til grunn at de begrensninger som har vært aktuelle skyldes at mor selv ikke har ønsket mer hjelp. Det vises i den forbindelse til konklusjonen i psykolog Knut Ragnar Knudsens sakkyndigerklæring av 7 april 1997 om at han ikke kunne tilrå hjelpetiltak fordi mors «personlighetsbetingede rigiditet og defensivitet vurderes å være et stort hinder i kapasiteten og muligheten til å motta råd og veiledning i omsorgsrollen».
Guttene har nå vært over ett år i fosterhjem og ser ut til å finne seg vel til rette der. Det synes forbundet med stor risiko om de nå skulle bryte opp fra sine vante omgivelser både hjemme, i barnehage og på skole. D mottar 15 støttetimer i uken på ORDET BRUKES MEST AV SPAMMERE. MELDINGEN ER MENT Å HINDRE DEM. BEKLAGER OM ANDRE BERØRES! skole, og det ville være lite hensiktsmessig om en så betydelig satsing fra skolens side nå skulle avbrytes. Alt i alt antar lagmannsretten at det er til beste for guttene at omsorgsovertagelsen opprettholdes.
Etter dette blir kommunen å frifinne i spørsmålet om omsorgsovertagelse, og tingrettens dom blir for så vidt å stadfeste.
Ad samvær:
Etter barnevernloven § 4-19 har barn og foreldre rett til samvær med hverandre hvis ikke annet er bestemt. Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær. Avgjørelsen må således tilpasses de konkrete tilfeller, og det skal også i relasjon til samværet legges avgjørende vekt på hva som er til beste for barnet, jfr § 4-1. Det vil i den forbindelse være av stor betydning om omsorgsovertakelsen er ment å være langvarig eller bare midlertidig. I siste fall vil en måtte legge til rette for tilbakeføring gjennom opprettholdelse av en hyppig og nær kontakt med de biologiske foreldrene. Hvis omsorgsovertakelsen derimot er ment å være langvarig, vil siktemålet i hovedsak være bare å gi barnet tilstrekkelig kunnskap om foreldrene, idet den daglige tilknytning i stedet bør konsentreres om fosterforeldrene.
Lagmannsretten legger til grunn at omsorgsovertakelsen her kan bli av lang varighet. Det er videre to biologiske foreldre i bildet, som begge ønsker mer samvær enn de hittil har hatt. I tillegg kommer besøkshjemmet, som også ønsker jevnlig samvær Det blir således mange personer for barna å forholde seg til, og spørsmålet er hvor mye samvær de makter før totalvirkningen kan bli uheldig. Hittil har far og mor hatt 6 årlige samvær hver, hvilket innebærer at fosterforeldrene hver eneste måned har måttet forberede en eller annen form for samvær med andre. Lagmannsretten viser til opplysninger om at guttene har begynt å utvise tiltagende uro før og etter samværene med mor. For fars vedkommende kommer hans helsetilstand inn som et særlig usikkerhetsmoment.
Kommunen har vurdert om det samlede samværs- og besøksbildet bør reduseres noe, men har ikke fremmet forslag om dette. Lagmannsretten har likevel tatt opp spørsmålet, og et flertall bestående av dommerne Minsaas, Johannessen, Thelle og Dalen er kommet til at 6 årlige samvær med hver av foreldrene vil være for mye for guttene. Så hyppige samvær kan etter flertallets mening ikke være til barnas beste, og flertallet finner at 4 årlige samvær med hver av foreldrene vil være mer passende. Det samme flertall mener ellers at det fortsatt bør være tilsyn under samværene med mor. Et mindretall bestående av dommerne Wiesener Haga, Gundelsby og Bakke finner å burde holde fast ved samme antall årlige samvær som hittil, og kan forøvrig ikke se at det da skulle være nødvendig med tilsyn under samværene med mor.
Samværsspørsmålet blir å avgjøre i samsvar med flertallets syn, slik at B gis fire årlige samtidige samvær med D og E av fire timers varighet, og A gis fire årlige samtidige samvær med guttene av fire timers varighet. Barneverntjenesten gis anledning til å bestemme at samværene med mor skal skje under tilsyn.
Dommen er avsagt under de foran refererte dissenser vedrørende samværspørsmålet.
Domsslutning:
1. Tingrettens dom stadfestes for så vidt angår omsorgsovertakelsen.
2. B og sønnene D, født *.*.1998, og E, født *.*.2001, gis rett til samtidig samvær med hverandre 4 - fire - ganger i året av 4 -fire -timers varighet. Barneverntjenesten kan bestemme at det skal være tilsyn under samværene med mor.
3. A og sønnene D, født *.*.1998, og E, født *.*.2001, gis rett til samtidig samvær med hverandre 4 -fire - ganger i året av 4 - fire - timers varighet.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
