|
HR-2001-00649 - Rt-2002-327 (75-2002)
INSTANS: Høyesterett - Dom.
DATO: 2002-04-02
PUBLISERT: HR-2001-00649 - Rt-2002-327 (75-2002)
STIKKORD: Sivilprosess. Familierett. Barnevern. Omsorgsovertakelse.
SAMMENDRAG: Saken gjaldt overprøving, jf tvistemålsloven kap 33, av vedtak etter barnevernloven §4-12 om å overta omsorgen for et barn. Høyesterett la de sakkyndiges erklæring og deres vurdering av mors omsorgsevne til grunn og fant vilkåret i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a oppfylt. Retten anså også omsorgsovertakelsen som et nødvendig tiltak, jf barnevernloven §4-12 annet ledd.
Henvisninger: lov-1915-08-13-6 (Tvml), lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12).
SAKSGANG: Salten herredsrett nr. 00-142 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-624 - Høyesterett HR-2001-00649, sivil sak, anke.
PARTER: A (advokat Axel Heiberg) mot X kommune, B (Kommuneadvokaten v/ advokat Mona Negård - til prøve).
FORFATTER: Coward, Zimmer, Bruzelius, Gjølstad, Smith.
Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§477 (Tvml §477), lov-1915-08-13-6-§483 (Tvml §483)
--------------------------------------------------------------------------------
Avgjørelser
Dommer Coward: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak etter barnevernloven §4-12 om å overta omsorgen for et barn.
Barnet saken gjelder, C, er født *.*.1998 og er altså i dag omtrent tre og et halvt år gammelt. Foreldrene A og B er født i henholdsvis 1975 og 1977 og var samboere fra høsten 1997 til våren 1999. A har også fire andre barn. En sønn født i 1993 bor hos sin far, som A var gift med en kort periode. Et tvillingpar født i 1996 overtok Y kommune omsorgen for i 1997. Tvillingenes far var samboer med A fra høsten 1995 til februar 1997. As yngste barn er en sønn født i mai 2001 som hun har sammen med sin nåværende ektefelle D.
Barneverntjenesten i Y, som hadde hatt kontakt med A om omsorgen for tvillingene, fikk i februar 1998 opplysning om at hun var gravid. Barneverntjenesten i X, der A da bodde, ble underrettet. Hun bekreftet opplysningen, og sa at hun ønsket å samarbeide med hjelpeapparatet. Etter fødselen ble det avtalt at barneverntjenesten skulle komme på en rekke tilsynsbesøk, både anmeldte og uanmeldte. Avtalen ble i mars 1999 fulgt opp med et administrativt vedtak om tilsyn. Før dette var det i januar 1999 fattet et midlertidig vedtak om akuttplassering av C, begrunnet blant annet i at hun var gått ned i vekt. Vedtaket ble imidlertid ikke gjennomført, fordi familien ikke var til stede da barnet skulle hentes. Etter at C hadde begynt å legge på seg, var det ikke aktuelt å følge opp dette vedtaket.
I februar 1999 ga barneverntjenesten sjefspsykolog Even Myrbakk i oppdrag å foreta en sakkyndig utredning og vurdering av familien, og Myrbakks uttalelse forelå i mars 1999. I mai samme år forlot B samboeren og barnet og flyttet til Z. Kort etter fikk A et forhold til D, som er født i 1973. De ble etter hvert samboere, de giftet seg i september 1999 og flyttet i januar 2000 til Æ kommune, der de nå bor på Ø utenfor Å.
I juni 1999 foreslo kommuneadvokaten i X overfor fylkesnemnda for sosiale saker at X kommune skulle overta omsorgen for C og plassere henne i fosterhjem. Fylkesnemnda tok begjæringen til følge i vedtak 20. desember 1999. Slutningen i vedtaket lyder slik:
«1. X kommune overtar omsorgen for C født *.*.98, med hjemmel i bvl. §4-12.
2. C plasseres i godkjent fosterhjem.
3. Samvær mellom A og C finner sted ved at A besøker C 6 ganger pr. år, med en varighet av minimum 4 timer pr. gang.
4. Samvær mellom B og C finner sted ved at B besøker C 4 ganger pr. år. På grunn av reiseavstand fra Z legges besøk til helg med minimum 4 timers samvær lørdag og 4 timers samvær søndag.
5. B betaler oppfostringsbidrag til X kommune så lenge plasseringen varer med kr 700 pr. måned.»
A krevde i stevning 12. januar 2000 til Salten herredsrett rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Utover vinteren gjorde X kommune flere forsøk på å få iverksatt vedtaket, men uten at det lyktes. I februar 2000 kom det til en alvorlig konfrontasjon mellom A med familie og lokalbefolkningen i Å på den ene siden og barnevernet i X på den andre ved et av iverksettelsesforsøkene. Fristen for iverksettelse ble stadig utsatt, senest til etter at herredsrettens dom forelå. Herredsretten hadde oppnevnt psykolog Stig Trones som sakkyndig, og han konkluderte i sin muntlige redegjørelse for retten med at omsorgsovertakelse ville være riktig. Retten, som var satt med to meddommere fra det alminnelige utvalget, stadfestet fylkesnemndas vedtak i sin enstemmige dom 28. juni 2000.
A anket til Hålogaland lagmannsrett, og ba samtidig om at iverksetting av vedtaket ble utsatt etter tvistemålsloven §477. Dette førte ikke frem, og C ble i november 2000 plassert i fosterhjem i XX i Æ kommune. Fosterforeldrene var på forhånd faddere for C. Fosterfaren er en tremenning av A, og i likhet med D av samisk avstamning, mens A er av delvis samisk avstamning. Jeg nevner her at Æ kommune har to tettsteder - XX og Å - og at de fleste av samene bor i Å.
Under saksforberedelsen for lagmannsretten var det ikke oppnevnt sakkyndig, men det var forutsatt at den sakkyndige for herredsretten, psykolog Trones, skulle forklare seg som sakkyndig vitne. Under ankeforhandlingen ble han imidlertid oppnevnt som sakkyndig og ga muntlig forklaring, der han igjen konkluderte med at vedtaket om å overta omsorgen burde opprettholdes. Lagmannsretten, som var satt med fire meddommere - etter det jeg skjønner to fagkyndige meddommere og to fra det alminnelige utvalget - stadfestet i sin dom 2. mars 2001 herredsrettens dom. Dommen ble avsagt under dissens fra to av de juridiske dommerne, som mente at omsorgsovertakelsen måtte oppheves.
A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken retter seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen når det gjelder stadfestelse av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse. Vedtakets punkter om samvær mv. er ikke påanket. B - Cs far - er motpart sammen med X kommune, og har ved ankeforhandlingen for Høyesterett vært representert av samme prosessfullmektig som kommunen.
Til bruk for behandlingen i Høyesterett har foreldrene og en rekke vitner forklart seg ved bevisopptak. To av vitnene er nye for Høyesterett. Det er lagt frem et betydelig antall nye dokumenter. Saken står til dels i samme stilling som for lagmannsretten, men bevisene omfatter nå også forhold fra tiden etter lagmannsrettens dom, blant annet fikk A og D som nevnt tidligere en sønn i mai 2001.
Et viktig nytt dokument er en meget grundig og omfattende felles erklæring fra de to sakkyndige som har vært oppnevnt for Høyesterett, barne- og ungdomspsykiater Mikkel Oskal og spesialist i klinisk psykologi Anne Poulsson. Erklæringen, som støtter konklusjonen fra lagmannsrettens flertall, bygger blant annet på møter, samtaler og observasjoner ved en felles reise til Æ 7. til 11. januar 2002.
Den ankende part - A - har i hovedsak anført:
Erklæringen fra de sakkyndige for Høyesterett har generelt en påtakelig negativ vinkling mot henne, den er preget av forutinntatthet og tolker også nyere hendelser i hennes disfavør.
Hun har ikke noen slik lav intelligens eller noe slikt personlighetsavvik at det er til hinder for forsvarlig omsorgsevne i barnevernlovens forstand. En diagnose om personlighetsavvik er heller ikke tilstrekkelig til å begrunne omsorgsovertakelse; kommunen må godtgjøre konkrete alvorlige mangler ved barnets daglige omsorg, som ikke kan avbøtes ved hjelpetiltak. De faktiske opplysningene i en tilsynsrapport fra våren 1999, som i hovedtrekk har en negativ karakter, er nedtegnet uten hensyn til at A kan ha følt seg stresset under de hyppige besøkene i hjemmet.
Lagmannsrettens mindretall har korrekt lagt til grunn at hennes livsførsel er stabilisert i atskillig grad etter at hun med mann og barn flyttet til Æ. Hun er blitt mer moden ettersom hun er blitt eldre. Det må legges til grunn at hun nå lever i et stabilt familieforhold med ektefellen D og deres fellesbarn, og det kan ikke legges vesentlig vekt på hennes tidligere kortvarige parforhold. D er et godt korrektiv; det er uriktig at han ikke kan se negative sider ved henne. I den grad det var problemer etter flyttingen til Æ, skyldtes det at familien var i en « unntakstilstand » på grunn av vedtaket om omsorgsovertakelse. En god støtte ligger også i det nettverket som lokalbefolkningen i området ved Å har etablert omkring familien. Dette er mennesker som i stor utstrekning er av samisk opprinnelse, slik også D og A er. Hos fosterforeldrene tilhører C ikke på samme måte et samisk miljø.
Hvis omsorgsovertakelsen oppheves, er det barnevernet i Æ - ikke i X - som vil ha ansvaret for hjelpetiltak. Det er barnevernet i X som A har et tilspisset forhold til, og denne konflikten skyldes ikke bare henne. Hun har tillit til barnevernet i Æ og helsetjenesten i Å og vil ta imot hjelpetiltak fra dem.
A vil ikke motsette seg at C har samvær med sin far, B.
Rettslig sett skal saken vurderes etter barnevernloven §4-12, som første gangs omsorgsovertakelse.
Barnevernloven bygger - slik lagmannsrettens mindretall presiserer - på at barn normalt skal vokse opp hos foreldrene. Dette biologiske prinsippet kommer til uttrykk gjennom lovens strenge vilkår for omsorgsovertakelse og den lovbestemte adgangen til tilbakeføring. Det er ingen adgang til skjønn med hensyn til prinsippet, og rettsanvenderen kan ikke legge vekt på sine egne verdinormer.
Etter at D kom inn i bildet, og i hvert fall etter at familien flyttet til Æ, er den faktiske situasjonen ikke så bekymringsfull at lovens vilkår om « alvorlige mangler » er oppfylt. Det er ingen konkrete holdepunkter for at det er skjedd eller vil skje omsorgssvikt fra As side.
A har nedlagt slik påstand:
« Fylkesnemndas vedtak av 20.12.1999 om omsorgsovertakelse oppheves. »
Ankemotpartene - X kommune og B - har i hovedsak anført:
Bevisbedømmelsen hos lagmannsrettens flertall er fullt ut riktig.
A har fem barn. Foruten C er tvillingene under barnevernets omsorg, og ett barn bor hos sin far. A har kommet til kort overfor alle de fire eldste når det gjelder omsorgen. Når det spesielt gjelder C, er alle de sakkyndige som har vært inne i saken, enige om at A har store begrensninger i sin omsorgsevne. Selv om en del problemer er dempet, består hennes psykiske problemer, som blant annet gir seg utslag i manglende evne til å se Cs behov og sette egne behov til side. C er skadet på grunn av den mangelfulle psykiske omsorgen, og har et særlig omsorgsbehov.
De sakkyndige er enige om at A ikke kan ha omsorgen for C alene. D har nok skapt bedre struktur på noen områder, men kan ikke kompensere tilstrekkelig for manglene i omsorgen, blant annet fordi han benekter feil hos A. Det er tvilsomt hvilken støtte som ligger i det lokale nettverket som det er vist til.
Fosterhjemmet er godt, fosterforeldrene er Cs faddere og føler et særlig ansvar. C har vist en entydig positiv utvikling siden hun kom i fosterhjemmet. Fosterfaren er samisk, og det er ikke riktig at C i fosterhjemmet ikke vil ha kontakt med et samisk miljø.
Samvær med Cs far, B, vil finne sted hvis omsorgsovertakelsen består, men ikke ellers.
Lagmannsrettens flertall har anvendt loven riktig når flertallet er kommet til at vilkårene i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a er oppfylt, og da særlig kriteriet om at det er alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling. Det er påvist at As manglende omsorgsevne både har ført til og vil medføre skjevutvikling hos C. For å sikre en normal personlighetsutvikling er det derfor nødvendig å overta omsorgen. Både A og D benekter problemer, og andre hjelpetiltak vil ikke kunne avhjelpe omsorgssvikten. Samtlige sakkyndige er kommet til samme konklusjon, og ikke minst den meget grundige sakkyndigerklæringen for Høyesterett må veie tungt.
X kommune og B har nedlagt slik påstand:
« Lagmannsrettens dom stadfestes. »
Mitt syn på saken:
Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.
Saken gjelder som nevnt prøving av fylkesnemndas vedtak om å overta omsorgen for C etter barnevernloven §4-12. Jeg nevner at selv om C nå har bodd i fosterhjemmet siden november 2000, skal saken fortsatt prinsipielt sett vurderes etter §4-12, ikke som en tilbakeføringssak etter §4-21. Om det nærmere forholdet mellom disse to bestemmelsene viser jeg til Rt-1996-1203 på side 1207 med videre henvisning til uttalelser i Rt-1993-671 og Rt-1986-1189. I disse dommene er det også presisert at Høyesteretts avgjørelse skal skje på grunnlag av situasjonen i dag.
Mens det går frem av fylkesnemndas begrunnelse at nemnda bygde sitt vedtak på bokstav d i §4-12 første ledd, la herredsretten til grunn at vilkårene for omsorgsovertakelse etter både bokstav a og bokstav d var oppfylt. Lagmannsrettens flertall bygde sin avgjørelse på bokstav a, og fant det ikke nødvendig å ta stilling til om også vilkårene etter andre av
bestemmelsene var oppfylt. Også rettens mindretall mente at en omsorgsovertakelse i tilfelle måtte forankres i bokstav a, men kom til at vilkårene der ikke var oppfylt.
Det avgjørende etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a er om det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling. Om dette vilkåret heter det i lovforarbeidene - Ot.prp.nr.44 (1991-1992) side 110:
« Det er forutsatt at situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar - ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse. »
Etter annet ledd i §4-12 kreves det videre at omsorgsovertakelse er nødvendig ut fra den situasjonen som barnet befinner seg i. Dette innebærer at det bare kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse ut fra barnets aktuelle situasjon; det skal ses bort fra fortidige hendelser som neppe vil gjenta seg, jf. Ofstad og Skars kommentarutgave til barnevernloven, 2. utgave side 103.I annet ledd er det også presisert at omsorgen ikke skal overtas hvis problemene kan avhjelpes med mindre inngripende tiltak etter barnevernloven.
Når lagmannsrettens flertall kom til at vilkårene for å overta omsorgen var oppfylt, la flertallet til grunn at opplysningene fra den tiden C bodde hos moren, viser at A ikke hadde innsikt i hva hun trengte bistand med, og ikke reagerte riktig på signaler fra barnet. Selv om situasjonen ble endret ved ekteskapet med D og flyttingen til Æ, mente flertallet at trekk ved As personlighet innebærer en stor risiko for at verken D eller det lokale nettverket i Å kan fungere som et nødvendig korrektiv. Flertallet viste til vedvarende og tydelige tegn på mangelfull utvikling hos C, og mente at frivillige hjelpetiltak fra barnevernet vil strande på manglende samarbeidsvilje fra As side.
Mindretallet i lagmannsretten, som kom til at lovens vilkår om « alvorlige mangler » ikke var oppfylt, begrunnet det med at visse mangler ved As omsorgsevne et godt stykke på vei blir kompensert ved hjelp og støtte fra D og til dels også fra det lokale nettverket i Å. Mindretallet uttalte også at hvis den faktiske situasjon som mindretallet la til grunn, skulle innebære « alvorlige mangler », ville vilkårene for omsorgsovertakelse være til stede i et meget stort antall tilfeller.
De sakkyndige for Høyesterett gir i sin omfattende erklæring uttrykk for vurderinger som støtter konklusjonene hos lagmannsrettens flertall. De sakkyndiges vurderinger bygger på dokumenter i saken, direkte kontakt med de berørte personene i januar i år, foruten på de sakkyndiges faglige innsikt og erfaring. Konklusjonene virker godt underbygd, og de er klare. Jeg mener at de sakkyndiges vurderinger må veie tungt i denne saken, slik det også er gitt uttrykk for blant annet i sakene i Rt-1982-764 og Rt-1987-805.
Jeg nevner først at de sakkyndige i sin erklæring foretar en omfattende gjennomgang av forskjellige psykologiske tester som er foretatt av A, og konkluderer med at hun har svakheter både evnemessig og i sin personlighet, og at disse svakhetene forsterker hverandre. Blant annet beskrives en stor grad av impulsivitet, ustabilitet og manglende forståelse
av barns grunnleggende behov. Det pekes på at selv om A verbalt gir inntrykk av å forstå hva som er riktig og nødvendig å gjøre overfor barn, viser hun noe annet i praksis når hennes behov og interesser går en annen vei. I en sammenfatning uttaler de sakkyndige:
« Vår vurdering av A er at hun har en kombinasjon av svake evner og en personlighetstype som er overlappende, eller nokså like i sine utslag. Det kan derfor være vanskelig eller lite meningsfullt å skulle bestemme om en svikt overfor barnet kommer fra svake evner eller en personlighetsforstyrrelse, fordi disse samvarierer hos henne.
Hennes svakheter forsterker hverandre gjensidig. Hun har vansker med empati og innlevelse i andre og deres forståelse av henne. ...
...
A vil fort frustreres fordi hun ikke forstår og mestrer det som forventes av henne og av andre. Hun har vist at hun fort reagerer med sinne og utagering, selv om det er mindre av det nå. ...
A tar intet ansvar for problemer som oppstår. Hvis problemer påpekes av andre, projiserer [hun] straks ansvaret over på de som påpeker problemet. Problemet oppfattes å bli skapt av den som påpeker det. Dette blir straks oppfattet som en ondsinnet handling rettet mot henne. Hvis hun da blir sint, kan hun gå til motangrep, hovedsakelig verbalt.
Samarbeid, veiledning og bistand som ikke bygger på fullstendig enighet med henne, vil være vanskelig eller umulig. Både de evnemessige og personlige problemene ligger bak en slik fungering. »
De sakkyndige legger til grunn at disse svakhetene innebar at As omsorg for C i de første seks månedene, spesielt den psykiske omsorgen, var helt utilstrekkelig. Det heter i erklæringen:
« Vår vurdering er at C første halve leveår fikk helt utilstrekkelig trygghet, kontakt, nærhet og utviklingsstøttende samspill med moren sin. Hun var i en periode i en psykologisk sett alarmerende situasjon med blant annet for lite næringstilførsel som spebarn. Miljøet var preget av mye støy og turbulens. Det er mulig at barnets naturlige kontakt og tilknytningskapasitet ikke ble skikkelig igangsatt eller videreutviklet. Barnet utvikler da usikker eller svak tilknytning til omsorgspersonen. Barnets fysiske og psykiske vekstgrunnlag gis ikke støtte, eller blir utilstrekkelig for god nok videre utvikling.
Cs tilknytningskapasitet ble i den tiden imidlertid ikke fullstendig svekket (det forekommer nesten aldri), da det vurderes at hennes tilknytningskapasitet ble rettet mot D da han kom inn som omsorgsperson sommeren -99. Gjennom hans tilstedeværelse er hennes tilværelse trolig blitt mindre turbulent. Tilknytningen til D vurderes som opprettholdt gjennom tiden, men også den vurderes som utilstrekkelig for en god nok utvikling. Tilknytningen til A vurderes fortsatt som svak og/eller usikker, eventuelt lite tilstede. C forholdt og forholder seg gjennomgående til D og lite eller mye mindre til moren sin. Hun kan synes å unngå kontakt med moren og aktivt velge andre voksne, periodevis fortrinnsvis menn. Cs tilknytnings/kontaktevne vurderes som dårlig utviklet og alvorlig skadet. »
Et hovedpunkt i saken har vært hvilken betydning særlig forholdet til ektemannen D, men i noen grad også lokalmiljøet i Å, har for As omsorgsevne. Støtten fra lokalmiljøet er det lite konkrete opplysninger om, bortsett fra aksjonen for å hindre iverksettelsen av omsorgsovertakelsen, som jeg har omtalt innledningsvis. Opplysninger om D gir inntrykk av ham som en rolig og stabil person, og jeg legger til grunn at den ytre situasjonen i hjemmet ble klart bedre for C etter at han kom inn i bildet. Opplysningene i saken gir heller ikke grunnlag for noen spesiell usikkerhet om stabiliteten i ekteskapet. Når det gjelder ektefellenes fellesbarn, som nå er omtrent 10 måneder gammelt, har barnevernet i Æ foreløpig konkludert med at det ikke er grunn til bekymring.
De sakkyndiges syn - som jeg her legger til grunn - er imidlertid at den sviktende omsorgen som C fikk i sin første levetid, var meget skadelig for henne - spesielt når det gjelder hennes evne til å knytte seg til andre. Hun har derfor helt spesielle omsorgsbehov. Hvorvidt A med støtte fra D og lokalmiljøet har tilstrekkelig omsorgsevne for C, må vurderes i lys av dette. Jeg peker her på at da fosterhjemsplasseringen ble satt i verk i november 2000, og C var blitt vel to år gammel, hadde D levd sammen med A og C i halvannet år, og en vesentlig del av denne tiden i Æ. Men de sakkyndige vurderer Cs tilstand også på dette tidspunktet som å ha vært meget alvorlig og bekymringsfull. De sakkyndige vurderer videre de psykologiske forutsetningene for tilknytning og kontakt hos både A og D som fortsatt å være utilstrekkelige. De sakkyndige uttaler blant annet:
« Det er vår vurdering ... at C var i en meget alvorlig og bekymringsfull tilstand da hun ble plassert, selv om situasjonen i det ytre for A og D da var mer stabil og bedre enn på tidspunktet for vedtaket om omsorgsovertakelsen.
Selv om forholdene i det ytre og det hverdagslige nå er mer forsvarlig enn det var, representerer tilbakeføring av barn en betydelig utfordring på det psykologiske plan, både for foreldre og barn. De psykologiske forutsetninger for tilknytning og kontakt hos A og også D vurderes som utilstrekkelig og ikke eller lite endret siden plasseringen. Problemene som reises ved tilbakeføring vil være alvorlige og betydelige. C vil føres tilbake i en omsorgssituasjon der hennes behov ikke ble ivaretatt tidligere. »
De sakkyndiges vurdering er at C i fosterhjemmet er i en langsom positiv utvikling, og hun vil bli alvorlig skadelidende hvis omsorgsovertakelsen blir opphevet. Det heter i erklæringen:
« Vår vurdering er at C vil bli alvorlig skadelidende ved en opphevelse av omsorgsvedtaket, både på kort og på lang sikt.
C, som er i langsom positiv utvikling, vil ved en tilbakeføring miste kontakten med sine fosterforeldre brått og over natten. Hun vil oppleve fortsatt konflikt gjennom negativ omtale av disse, hvis hun skulle referere til dem.
Hennes tilknytningsforhold og gryende utvikling av tillit til andre, vil bli stoppet og atskillelsen fra de som har hjulpet henne og overføringen tilbake til de forhold hun ble plassert fra, er egnet til å reaktivere gamle mønstre for tilknytning (mangel på) og uhensiktsmessige atferds og samspillmønstre.
Hennes tilknytnings og kontakt forhold til fosterforeldrene er fortsatt sårbare og det hun måtte vise av reaksjoner på flyttingen, vil neppe bli forstått eller bearbeidet med noen grad av hjelpsom innsikt. Hennes reaksjoner kan også utløse stress i familien.
Hun vil mest sannsynlig få problemer i sin emosjonelle utvikling, selvbilde, selvtillit, samt tillit til omsorgspersonene og andre voksne. Hun vil reaktivere og videreutvikle negative og mangelfulle samspills og samhandlingsrelasjoner til andre. Hun vil risikere mangelfull oppfølging av skolegangen og eventuell ekstra oppfølging og stimulering. »
Jeg er kommet til at de sakkyndiges vurderinger av As omsorgsevne må legges til grunn. Det innebærer etter mitt syn at vilkåret i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a - at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg eller i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger - er oppfylt.
Jeg ser videre omsorgsovertakelsen som et nødvendig tiltak, jf. barnevernloven §4-12 annet ledd. Jeg slutter meg også her til de sakkyndige når de konkluderer med at manglene ved As omsorgsevne ikke vil kunne avhjelpes ved andre tiltak. Dette har sammenheng med at det generelt er vanskelig å avhjelpe slike vansker i samspillet som preger As forhold til C. Og spesielt blir det vanskelig å nå frem fordi problemene her ikke blir erkjent. I erklæringen heter det om dette:
« Når det gjelder de gjenværende begrensninger i hennes evne til omsorg for barn og særlig i møtet med C ved en eventuell opphevelse av omsorgsvedtaket, er vår vurdering at hjelpetiltak etter barnevernloven eller eventuelle andre hjelpetiltak, ikke vil kunne bidra med noe vesentlig pga. As begrensninger.
Den svikt i omsorgsevne som er mest fremtredende hos A nå (samspillsvansker) er også generelt vanskelig å avhjelpe, særlig når den ikke erkjennes tilstede. Det blir vanskelig å finne felles fokus for hva som skal arbeides med. Det blir ikke lettere av at de forhold hun ville trenge veiledning for er forhold de fleste har automatiserte og at det handler om innebygget sensitivitet for barns signaler og reaksjoner som voksne justerer seg etter uten å tenke på det. Det er derfor vanskelig å finne gode ord for å beskrive en god fremgangsmåte. Når hun tidligere har vært åpen for hjelp, har det vist seg at hun har hatt vansker med å nyttiggjøre seg selv enkel praktisk bistand (flaske og grøtblandinger). Selv om hun sier hun forstår, så viser det seg at hun ikke makter å omsette rådene i praksis eller ta konsekvensene av sine verbale uttalelser om at hun forstår eller skal følge opp.
Familien vurderes heller ikke å ønske å henvende seg for hjelp med problemer i forhold til C eller mor/barn-forholdet. Det vurderes at familien og nettverket samlet har fått nok av barnevernet. Helsesøster og lege vil kunne konsulteres i fremtiden og som tidligere.
Hvis problemene her eller senere i skolen skulle bli oppfattet og vurdert som mangler i familiens samspill, oppdragelse og håndtering av C, vurderes det slik at foreldrene sammen raskt kunne føle seg kritisert og trekke seg tilbake, eventuelt gå i konflikt med aggresjon. Familien vil raskt kunne legge årsaken for problemene på barnehage, skole eller andre. Ikke minst kan problemer bli tilskrevet barneverntjenesten og fosterforeldrenes tidligere befatning med C og sider ved C som kan komme i negativt fokus for foreldrene.
A og Ds problemforståelse er ikke slik at det vurderes som særlig mulig å komme gjennom for et godt samarbeid, hvis det skulle innebære at de også følte seg kritisert eller utilstrekkelig, hvilket det lett vil bli oppfattet som. »
Jeg nevner at A har anført at fosterhjemsplasseringen fjerner C fra det samiske lokalmiljøet. Slik saken ligger an, kan jeg imidlertid ikke se at dette er noe moment av vekt - også fosterfaren er av samisk opprinnelse og behersker samisk, og A er selv - til tross for sin delvis samiske opprinnelse - ikke samisktalende.
Jeg peker samtidig på at det etter min mening er en reell fare for at samvær for C med faren, B, blir vanskelig å gjennomføre hvis hun blir flyttet tilbake til sin mor.
Min konklusjon er etter dette at fylkesnemndas vedtak må opprettholdes, slik at anken ikke fører frem. Saksomkostninger er ikke påstått, jf. tvistemålsloven §483.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
Kst. dommer Zimmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Bruzelius: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
