LF-2007-32568

--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Frostating lagmannsrett - Dom.
DATO: 2007-07-09
PUBLISERT: LF-2007-32568
STIKKORD: Barnevern. Omsorgsovertakelse.
SAMMENDRAG: Lagmannsrettens opprettholdt fylkesnemnda og tingrettens omsorgsovertakelse og innskrenket samværsomfanget.
SAKSGANG: Romsdal tingrett TROMS-2006-128276 - Frostating lagmannsrett LF-2007-32568. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2007-01587-U.
PARTER: A (Advokat Tove Alfarnes Melsæter) (Advokat Morten A. Lunde), B (Advokat Tove Alfarnes Melsæter) (Advokat Morten A. Lunde) mot X kommune (Advokat Sverre Larhammer).
FORFATTER: Lagdommer Arve Rosvold Alver. Lagdommer Mats Stensrud. kst. lagdommer Sven-Jørgen Lindsetmo. Fagkyndige meddommere: Psykologspesialist Laila Eriksen Østbø. Adjunkt Bente Mosbakk.

Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6 (Tvml), lov-1991-12-13-81-§9-10a (Sosialtjenestelov §9-10a), lov-1992-07-17-100-§4-10 (Bvl §4-10), lov-1992-07-17-100-§4-11 (Bvl §4-11), lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-12a (Bvl §4-12a), lov-1992-07-17-100-§4-14a (Bvl §4-14a), lov-1992-07-17-100-§4-15 (Bvl §4-15), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4)


--------------------------------------------------------------------------------


Avgjørelser


Saken gjelder rettslig overprøving av vedtak i Fylkesnemnda for sosiale saker Møre og Romsdal om omsorgsovertakelse, jf. tvistemålsloven kapittel 33.

B er født i Norge 14. oktober 1969. Hun er imidlertid oppvokst i ---, --- og flyttet tilbake til Norge sammen med sin andre ektemann, A, 17. mai 2000. Ektemannen er født *.*.1978 på --- og kom som fosterbarn til --- etter at begge hans foreldre var døde.

Fra sitt første ekteskap har B to sønner, C, født *.*.1988 og D, født *.*.1991. Begge bor for tiden hjemme hos B og stefar A.

B og A har sammen tre barn. Det er E, født *.*.1996, F, født *.*.2001 og G, født *.*.2003, de to yngste født i Norge.

Da barneverntjenesten i X reiste sak etter barnevernloven om omsorgsovertakelse, omfattet dette også sønnen D, men det kravet ble ikke tatt til følge av fylkesnemnda. Denne del av saken ble heller ikke anket av kommunen og har ikke vært en del av tvistetemaet for tingrett og lagmannsrett. Sønnen C var en tid gjenstand for frivillig omsorgsovertakelse.

Etter flyttingen til Norge i 2000 bodde familien først en kort tid i Y, deretter i Z og endelig på to forskjellige adresser i Æ i X kommune.

Fylkesnemda for sosiale saker Møre og Romsdal traff 10. juli 2006 vedtak med slik slutning:

1. X kommune v/ barneverntjenesten overtar omsorgen for E, født *.*.96, F, født *.*.01 og G, født *.*.03, jfr. lov om barneverntjenester §4-12 a, jfr. §4-12, andre ledd.
2. E, F og G plasseres i fosterhjem, jfr. lovens §4-14 a, jfr. §4-15.
3. X kommunes begjæring om omsorgsovertakelse med hensyn til D, født *.*.91, tas ikke til følge.
4. I henhold til lovens §4-19 fastsettes slik samværsordning mellom foreldrene og E, F og G:
- B og A skal ha rett til samvær med E, F og G i form av dagssamvær a 4 timer annenhver måned, som minimum.
- Barneverntjenesten skal ha adgang til å utøver tilsyn i forbindelse med samværene.
- Spørsmål i tilknytning til samværsordningens innhold og praktiske gjennomføring overlates til barneverntjenesten i X.

Etter anke fra foreldrene ble saken behandlet av Romsdal tingrett, som den 21. desember 2006 avsa dom med slik domsslutning:

Fylkesnemdas vedtak punkt 1,2 og 4 stadfestes.

Foreldrene anket saken inn for Frostating lagmannsrett 26. januar 2007. X kommune tok til motmæle ved tilsvar av 14. februar 2007.

Ved Frostating lagmannsretts beslutning av 2. mars 2007 ble det gitt samtykke til å fremme anken i medhold av sosialtjenesteloven §9-10 a annet ledd bokstav c.

Ankeforhandling fant sted i Fylkeshuset i Y 19.- 22. juni 2007. De to foreldrene avga forklaring og to saksbehandlere fra X kommune gjorde det samme. Det ble i tillegg hørt åtte vitner og rettsoppnevnte sakkyndige, psykologspesialist Arvid Solli forklarte seg.



B og A har i hovedsak gjort gjeldende:

Foreldrene er uenige med fylkesnemnda og tingretten når begge er kommet til at vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 bokstav a annet alternativ er oppfylt.

De gjør gjeldende at det ikke har vært alvorlige mangler ved den daglige omsorgen de har gitt E, F og G. Det har ikke vært alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som de trenger etter sin alder og utvikling. De mener de kan gi barna tilstrekkelig omsorg.

De er videre av den oppfatning at det er det beste for barna at de bor hjemme hos sine foreldre og at de hjelpetiltak som tidligere var igangsatt/planlagt for barna nå blir satt inn, eventuelt utvidet med andre tiltak som er nødvendige ut fra en faglig vurdering.

De gjør gjeldende at tingrettens vurdering av « barnets beste » ikke er tilstrekkelig nyansert. Verken E eller F ble tilstrekkelig utredet forut for omsorgsoverta kelsen. G har ikke hatt spesielle omsorgsbehov.

Foreldrene gjør gjeldende at fylkesnemnda og tingretten har lagt til grunn forhold som ligger langt tilbake i tid. Barneverntjenesten vurderte forholdene i hjemmet som tilfredsstillende i 2004. Tingretten har lagt for stor vekt på mors tidligere helsetilstand i sin vurdering av mors omsorgsevne.

Under enhver omstendighet har far den nødvendige omsorgsevne, noe det i liten grad er lagt vekt på.

Barnevernloven bygger på det biologiske prinsipp, som går ut på at barn i utgangspunktet har best av å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Lovforarbeidene og rettspraksis viser at det skal mye til for å frata foreldrene omsorgen for egne barn.

Det er dagens situasjon og hva som vil være til beste for barnas fremtid som skal vektlegges.

Det samværet som er fastsatt av tingretten er altfor begrenset og må derfor utvides.



B og A har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:
Fylkesnemnda for sosiale saker i Møre og Romsdal sitt vedtak i sak nr. 06/57 oppheves.
Susidiært:
B og A skal ha rett til samvær med E, F og G fastsatt etter rettens skjønn.



X kommune har i hovedsak gjort gjeldende:

Det gjøres gjeldende at vilkårene for omsorgsovertakelse etter lov om barneverntjenester §4-12, litra a, er oppfylt.

Mors omsorgsevne lider under hennes psykiske vansker preget av angst og depresjon. Hun har i handling vist umodenhet, impulsivitet og begrenset vurderingsevne. Det vises til episoder i forhold til sønnen C som fant sted høsten 2004/våren 2005. Hun har manglende kontakt med sine slektninger i Norge. Hun har i liten grad vært innstilt på å kompensere sin manglende omsorgsevne ved å stille seg positiv til de tilbudte hjelpetiltak. Således har hun avvist barnas kontakt med barne- og ungdomspsykiatrien samt øvrige tiltak. Mors forhold til fosterforeldrene etter omsorgsovertakelsen viser hennes mangelfulle dømmekraft. Hun har i for liten grad evnet å integrere barna i det norske samfunn, noe som har gitt dem problemer i forbindelse med manglende norskkunnskaper. Hun har vist manglende vilje til å la barna gå i barnehage.

Fars omsorgsevne er preget av hans vanskelige bakgrunn og svært dårlige norskkunnskaper. Han har vist manglende evne og vilje til å bøte på manglene ved mors omsorgsevne.

Alle tre barna har spesielle omsorgsbehov.

For så vidt gjelder E vises til uttalelser for tingretten fra barnets talsperson. Must Hatlebakk og for lagmannsretten til psykolog Solli. Det vises til Es manglende fungering i skolesammenheng og generelle mangelfulle fungering. Han er nå under utredning hos psykolog tilknyttet PPT, som ser for seg en langvarig behandling.

Også F har spesielle omsorgsbehov, noe som ga seg utslag i hans situasjon da omsorgsovertakelsen startet. Rapporter fra barnehage og fostermor bekrefter dette, likeledes rapport fra PPT og uttalelsen fra den sakkyndige.

Selv om G er tilnærmet aldersadekvat for tiden, er det ting ved hennes væremåte, blant annet hennes behov for fysisk nærhet til fostermor, som tyder på latente problemer fra hennes første leveår, som gjør at hun trenger spesielle omsorgstiltak fremover. Det vises til den sakkyndiges uttalelse.

Det er relativt basale mangler ved foreldrenes omsorgsevne. Foreldrene har dessuten hatt en negativ holdning til barnevernet generelt sett og til foreslåtte hjelpetiltak spesielt. Selv om de nå gjør gjeldende at de er åpne for ethvert tiltak, må det på grunnlag av den erfaring som er vunnet stilles et stort spørsmålstegn ved deres vilje og evne til å nyttiggjøre seg hjelpetiltak.

Barneverntjenesten ser for seg at vi står overfor en langvarig plassering. Det har erfaringsmessig vist seg at det er spesiell risiko knyttet til samvær i dette tilfellet. Mor har i utpreget grad ikke evnet å skjerme barna for konflikter og problemer. Mors kritiske holdning til barnevernet, noe hun trekker barna inn i, er svært uheldig.

Ut fra barnas beste bør samværet reduseres fra 6 til 4 ganger årlig, 4 timer hver gang. Det vises til den sakkyndiges uttalelse om dette. Av hensyn til skjerming av barna må samværene finne sted under tilsyn. Det nærmere innhold og gjennomføring av samværene bør overlates barneverntjenesten på grunnlag av de erfaringer som er høstet siden omsorgsovertakelsen ble gjennomført.



X kommune har lagt ned slik påstand:

1. Tingrettens dom av 21.12.06 i sak 06-128276 TVI-ROMS, stadfestes for så vidt gjelder omsorgsovertakelsen av E, født *.*.96, F, født *.*.01 og G, født *.*.03.
2. I henhold til barnevernlovens §4-19 fastsettes slik samværsordning mellom foreldrene og E, F og G:
- B og A skal ha rett til samvær med E, F og G i form av dagsamvær à 4 timer hver 3. måned som minimum.
- Barneverntjenesten skal ha adgang til å utøver tilsyn i forbindelse med samværene.
- Spørsmål i tilknytning til samværsordningens innhold og praktiske gjennomføring overlates til barneverntjenesten i X.



Lagmannsretten skal bemerke:

Overprøving av tvangsvedtak behandles etter tvistemålsloven kapittel 33. Retten er ubundet av partenes anførsler og påstander. Det er situasjonen på domstidspunktet som er avgjørende for rettens avgjørelse. I motsetning til situasjonen ved prøving av gyldigheten av forvaltningsvedtak generelt, antas domstolene å ha full prøvelsesrett i forbindelse med tvangsvedtak etter barnevernloven.

Etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a kan barnevernet vedta å overta omsorgen for et barn

dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.

Det er det annet alternativ i denne bestemmelse som er påberopt av kommunen. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er alvorlige mangler ved den praktiske omsorg som barna ville fått om de bodde hjemme hos sine foreldre. Spørsmålet for retten er hvorvidt det er « alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet » som barna trenger « etter sin alder og utvikling ».

Etter barnevernloven §4-12 annet ledd kan omsorgen likevel bare overtas:

når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11.

Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse ble gjennomført ved flytting til fosterhjem 12. juli 2006. Ordningen har dermed vært praktisert i bortimot ett år. Lagmannsretten bygger på de uttalelser som er fremkommet på basis av oppholdet i fosterhjemmet, samt de rapporter som er innhentet fra skole og barnehage samt PPT i denne perioden, foruten det materialet som allerede forelå for fylkesnemnd og tingrett. Det er dessuten oppnevnt ny sakkyndig for lagmannsretten, som har avgitt skriftlig rapport 28. mai 2007.

Familien B/ A kom flyttende til Norge - etter det de selv forklarer - for å gi barna en tryggere oppvekst, samt for å være nærmere Bs foreldre, som begge flyttet tilbake til Norge, riktignok hver for seg. Familien B/ A kom først i kontakt med barnevernet i mars 2001. Det gjaldt Es manglende norskkunnskaper som gjorde at helsesøster, med foreldrenes samtykke, sendte inn en bekymringsmelding. Det ble i den forbindelse ytet støtte til barnehageplass for E.

I august 2004 kontaktet Bs sønn C barneverntjenesten på eget initiativ da han var kastet ut fra hjemmet. Barneverntjenestens undersøkelser resulterte i flere hjelpetiltak, både råd og veiledning, støtteperson for C, SFO og leksehjelp for E og barnehageplass for G og F.

C var på nytt i kontakt med barnevernet før og etter julen 2004. Dette resulterte i at C ble plassert i et fosterhjem i Æ, noe moren aksepterte ved erklæring av 13. januar 2005. C har senere flyttet tilbake og etablert et godt forhold til sin mor og stefar.

Blant annet på grunnlag av disse hendelser ble det iverksatt en grundig undersøkelse av forholdene i familien som resulterte i en rapport av 14. oktober 2005. Rapporten ble gjennomgått med foreldrene og deres daværende advokat. Konklusjonen var at det måtte settes inn ytterligere hjelpetiltak i familien. Blant annet skulle familien få hjelp til å etablere hensiktsmessige rutiner i hjemmet ved at de fikk oppnevnt en hjemmekonsulent. Dessuten ble det etablert fulltids barnehageplasser for G og F, assistent for F i barnehagen, besøkshjem for barna som bodde hjemme, assistent for E på SFO til lekselesning samt støttekontakt for han.

I første omgang ble alle hjelpetiltak akseptert, blant annet fremgår det av brev av 27. oktober 2005 fra daværende advokat for paret, advokat Sørflaten, at foreldrene « setter pris på den hjelp de får ved alle tiltakene som er angitt i rapporten av 14.10.2005. »

Ved telefonhenvendelse til barnevernet av 14. desember 2005 meddelte imidlertid mor at hun ikke lenger ville ta i mot de hjelpetiltak som barneverntjenesten hadde satt i gang.

F ble holdt hjemme fra barnehagen da foreldrene følte seg utrygge på hans sikkerhet i forhold til bl.a. trafikk. Også barnehagen fant forholdene uholdbare fordi F ville hjem med en gang han kom i barnehagen, stakk ofte av, tok seg gjennom porten og krysset den trafikkerte veien. Barnehagen søkte barnevernet om midler til en person til å følge opp F, noe som ble innvilget. På tross av dette møtte F nesten ikke opp i barnehagen.



Om dette har styreren for barnehagen skrevet i brev av 1. desember 2005:

Assistenten byrja, og det gjekk ganske bra, heilt til guten ikkje dukka opp meir. Underteikna ringde heim til dei etterkvart, og vi var einige om at han skulle kome att, men han har faktisk ikkje vore her etter september.
Foreldra var her ein ettermiddag, og hadde mange orsakingar fordi guten ikkje kom. Eg snakka med dei og forklarte at dei må prøve på nytt. No har vi ressursar til å ta oss av han på ein god måte. Vi vart einige om at dei kom med han, og heller ha korte dagar i starten, men dei har ikkje vist seg.

G begynte aldri i barnehagen, fordi mor mente hun var for liten. Hun ble hjemme og dette hindret i stor grad far fra å delta på norskundervisning, da mor på grunn av sine helsemessige plager ikke kunne ta seg av G alene.

Dette var noe av bakgrunnen for at barneverntjenesten iverksatte arbeid med å fremme sak for fylkesnemnda om overtakelse av omsorgen for barna. Begjæringen om omsorgsoverta kelse ble sendt fylkesnemnda 30. mars 2006.

Lagmannsretten finner å ville omtale de to foreldrenes omsorgsevne hver for seg og dernest de tre barnas hjelpebehov.

Mor som omsorgsperson.

Mor har både fysiske og psykiske plager.

Fysisk er hun overvektig, veier ca. 150 kg og plages med vond rygg og benskjørhet. Hun beveger seg delvis ved hjelp av elektrisk rullestol.

Den psykiske helsesituasjonen er mindre oversiktlig. Hun har beskrevet en angstfylt og vanskelig barndom; hennes mor har flere ganger forsøkt å begå selvmord. Fra tiden i USA har B etter det opplyste flere diagnoser. B har i denne perioden fått bl.a. diagnosen posttraumatisk stressyndrom som har gitt seg utslag i visuelle og auditive gjenopplevninger, mistenksomhet, søvnvansker, angst, depresjon og periodevise hallusinasjoner. Det er for øvrig opplyst at B var utsatt for et overfall med kniv på T-banen i New York mens hun var gravid. A måtte slåss med overfallsmannen. Dessuten ga det første ekteskapet henne flere traumer fordi hun ble mishandlet over lengre tid.

I juni 2002 ble hun henvist til psykiatrisk poliklinikk ved Y sjukehus. I skriftlig uttalelse av 30. mai 2005 fra hennes behandler, psykologspesialist Jorunn Hjelle heter det:

Her ved Psykiatrisk poliklinikk har berre vore brukt diagnosene Uspesifisert ikkjeorganisk psykose og Posttraumatisk stressliding.

Under sin forklaring for lagmannsretten har Jorunn Hjelle redegjort for sin kontakt med B i perioden juni 2004 til mars 2005. Hun var da plaget av angst og depresjon knyttet til en nabo som trakasserte familien i den tiden de bodde på Z og noe i ettertid. Hun var også plaget av konflikter med sin mor og bror, samt sin eldste sønn.

Under sin forklaring har Jorunn Hjelle uttalt at diagnosen for tiden er tilpasningsforstyrrelse, depressiv reaksjon. Den vesentlige årsak til depresjonen skyldes savnet av barna.

Jorunn Hjelle har uttrykt at det har vært stor endring i situasjonen det siste året. B kan nå være alene hjemme, noe hun er mens A er på jobbtrening. Hun steller huset og hagen og situasjonen er betydelig normalisert. Sommeren 2006 seponerte hun medisinen Seroquel etter avtale med fastlegen. Denne medisinen hadde hun fått forskrevet på grunn av hallusinasjoner. Hun ble ikke verre, derimot følte hun seg mye mer opplagt etter å ha sluttet med denne medisineringen. Jorunn Hjelle ga uttrykk for at B etter hennes mening ble stående for lenge på denne medisinen. Hun er nå falt mer til ro.

Jorunn Hjelle mener at Bs diagnose ikke er til hinder for at hun har omsorgen for barna. Det samme gjelder psykiatrisk sykepleier Hanne Hatlebakk, som har vært i kontakt med B siden 2002.

Lagmannsretten legger til grunn at B har hatt et alkoholproblem, noe hun skal ha erkjent overfor sosialtjenesten, i hvert fall inntil hun ble gravid med G. Det skal ha vært et tilbakefall vinteren 2004/2005 i forbindelse med konfliktene med C. Siden sommeren 2006 benekter B at hun har hatt et alkoholproblem. Hun gikk på antabus en periode.

Om mors omsorgsevne har den sakkyndige, psykologspesialist Arvid Solli uttalt:

Som omtalt innledningsvis i rapporten er foreldre, og verbalisert primært av mor, forholdsvis ensidig opptatt av de feil barnevernet og fosterforeldrene har gjort. ..
Mor er den klart dominerende i forholdet til far. Under fellessamtalene kan hun være bare lyttende i en kort periode da jeg understreker jeg vil ha svar av far. Hun sier flere ganger til far: « La meg snakke ferdig ». Mor er fysisk stor, tar stor plass i samspillet med høy stemme og understreker med sitt kroppsspråk. I perioder har hun nærmest monologer. Hun verbaliserer kjærlighet, bekymringer og savn, men de sterke ordene følges unntaksvis av følelser eller tårer. Mors kommunikasjonsmønster er primært verbal enveiskommunikasjon der hun i liten grad lytter.
... Kommunikasjonsmønsteret vurder til å være infantiliserende og lite utviklende for barn. Fokus er i stor grad på egne behov. Dette synes å være en grunnleggende væremåte hos mor, og vil i liten grad kunne endres gjennom rådgiving eller andre hjelpetiltak.
Familien har i stor grad isolert seg, foreldre snakker dårlig norsk selv etter syv år i Norge. De er dårlig integret i det norske samfunn. De har ikke benyttet seg av, eller de har trukket barna og seg selv ut av en rekke hjelpetiltak.
... Under individualsamtalen med mor refererer jeg fra flere steder i saksdokumentene, - bl.a. om hennes oppvekst, fra politi, helsestasjon, lege, bruk av alkohol og medikamenter, skole, barnepsykiatri, hjemmekonsulent, og barnevernets vurderinger. Mor sier at alt er feil framstilt, noe pga misforståelser, men det meste bevisste overdrivelser og fordreininger - særlig fra barnevernet, - som alltid har vært nærmest umulig å få tak i. ... Hun mangeler også innsikt i sin egen rolle ved konflikter. Men det meste av avvisingen vurderer jeg til at hun ikke vil innrømme vanskelige forhold som kan være av betydning for denne barnevernsaken. En slik omfattende mangel på innsikt og innrømmelser av vansker, gir en dårlig prognose for forbedringer i barnas omsorgsituasjon hos foreldre.
... Jeg vurderer at mor har manglende innsikt i barnas problemer og hjelpebehov, men sier seg villig til noen hjelpetiltak som angår barna direkte. Men vil ikke kunne godta hjelp fra noen som kan korrigere henne.

Lagmannsretten vurderer det slik at det er alvorlige mangler ved mors evne til å fungere som omsorgsperson. Riktignok synes det å være en positiv utvikling på gang alle forhold tatt i betraktning. Lagmannsretten finner å måtte legge mer på vekt på den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering av mors psykiske helse enn hennes behandlere. Behandlerne gir støtteterapi, baserer seg i stor grad på mors egne opplysninger og har ikke i samme grad vurdert situasjonen ut fra barnas behov.

For lagmannsretten har den sakkyndige forklart at han har sett personlighetstrekk hos mor i form av uforutsigbarhet med manglende impulskontroll og sinne.

Far som omsorgsperson.

Far er 11 år yngre enn mor og det er ikke opplyst at han har somatiske plager. Han har bare i svært beskjeden grad vært i arbeid siden han kom til Norge, noe som skyldes hans begrensede norskkunnskaper. Han er for tiden på jobbtrening ved Bergmoprodukter AS i tiden fra 5. mars til 13. juli 2007. Det er opplyst at dette « Amokurs i samfunnsorientering og jobbsøk for fremmedspråklige » er forlenget med 3 måneder.

Også A har vært henvist til psykiatrisk poliklinikk. Henvisningen skyldtes depresjon, søvnvansker og psykisk labilitet på grunn av den belastende familiesituasjonen. Han ble innlagt på et fem dagers opphold ved Lundavang. I erklæring fra psykologspesialist Jorunn Hjelle datert 30. mai 2005 heter det:

Under det korte opphaldet ved Psyk. enhet Lundavang, vart A tilstand oppfatta som reaksjon på påkjenningar. Ytterlegare diagnostisering er ikkje gjort. Symptombildet med mareritt, flashbacks, store søvnvanskar, angst og uro minner jo om ei posttraumatisk stressliding, men eg veit ikkje om han fullt ut fyller krava.

Det fremgår for øvrig at A ikke siden har møtt til oppsatt time til oppfølgning ved psykiatrisk poliklinikk, og han har siden ikke tatt kontakt. Det heter videre i uttalelsen:

Behandlinga har berre så vidt byrja. Han fekk psykofarmaka for å avhjelpe den akutte krisa i midten av mars. Avdelingsopphaldet gjorde han godt; han følte seg mykje rolegare ved utskrivning.
Men det har til no ikkje vore høve til å gå djupare inn i den traumatiske historia hans. Den kompliserte aktuelle livssituasjonen har teke det som er av tid og krefter. Han føler stort behov for å snakke. Han har vore redd for å belaste B med meir problem og har sagt minst mogleg til henne om det han sjølv slit med.

Då det auka på med truslar og aggressive utspell frå Bs familie i perioden før påske, syntest det aktivere hans tidlegare traumatiske opplevingar frå Puerto Rico.

Jorunn Hjelle har gitt uttrykk for i sin forklaring for lagmannsretten at ektefellene mente at alt ble brukt mot dem etter hvert, og det er bakgrunnen for at A/nvn> har valgt ikke å opprettholde kontakten med poliklinikken. Hun har oppfattet det slik at foreldrene var redde for at videre kontakt satte et stempel på dem.

Den sakkyndige, psykologspesialist Arvid Solli har i sin erklæring blant annet skrevet om far:

Far er mer tilbaketrukket, forsiktig, høflig og virker ærlig i sine uttalelser. Gir god blikkontakt. Er avventende lyttende og gir god toveis verbal kommunikasjon både med voksne og barna. Er ofte sterkt følelsesmessig berørt, ofte på gråten, når barna omtales og ved samvær med barna. Han holder mor i hånden, klapper når hun viser følelser. Far virker empatisk og omsorgsfull overfor både mor og barna.
... Mens mor gjentar at hun vil ha barna hjemme på samvær, formulerer far seg om at barna må få komme til hjemmet og treffe sine foreldre og søsken. Sier, med gråten i halsen, at han blir trist når kontakten ikke blir som forventet/avtalt. Generelt er far mye opptatt av å forstå barnas behov og problemer, slik at de kan gis adekvat hjelp. Han har innlevelsesevne, der barnas behov settes mer i fokus, fremfor egne behov.

Lagmannsretten utelukker ikke at A fortsatt trenger behandling for sin psykiske helse ut fra det som psykologspesialist Hjelle har skrevet i sin erklæring av 30. mai 2005. Om hans omsorgsevne for øvrig vises til samlet vurdering nedenfor.

E og hans omsorgsbehov.

E er nå vel 10 år og går i 5. klasse på XA skole i XB. Fra adjunkt H fikk lagmannsretten forklart at E ligger ca. 2 år bak de andre i utvikling. Av totalt 27 ukentlige timer har han 9 enetimer med hjelpelærer m.v . Han er avhengig av faste rammer da han er lett å lede. Han trekker seg unna når det blir bråk og har store vanskeligheter i forbindelse med « åpne oppgaver ». Det beskrives en positiv utvikling, særlig er han blitt tryggere under dette året i fosterfamilien.

E er innmeldt til PPT av fosterforeldrene i samarbeid med barneverntjenesten i X kommune. I følge « Sakkunnig tilråding om spesialundervisning » fra PPT av 15. januar 2007 er årsaken til kontakten med PPT:

at E slit i alle teoretiske fag. Han har tidlegare skuleår hatt mykje fråver, og han har store faglege hol. I tillegg er han tospråkleg, der norsk er 2. språk.

Det heter videre i uttalelsen:

Samtalen med E syner ein usikker gut, som har låg sjølvoppfatning. Han seier om seg sjølv at han er dum, og ikkje får til noko. Han har ei gje opp haldning og lita eller inga tru på seg sjølv....
På CBCL melder både fosterforeldra og lærar at han ligg innanfor normalområdet når det gjeld åtferd. Det er likevel viktig å understreke at dei kryssar av på at guten er anspent og nervøs og bekymrer seg lett. Han kan virke fjern og dagdrøyme. Han er uroleg og engsteleg, og redd for visse dyr og situasjonar. Dette bekrefta E sjølv i samtalen med PPT. Han er redd for mørke, og må fortsatt sove med lyset på, i tillegg har han fobi mot ulike insekt. Han ynskjer sjølv å snakke med nokon om desse vanskane. PPT har derfor vist E til psykolog Peter Zehentbauer.

Fostermor, I, har snakket med psykolog Zehentbauer, som skal ha opplyst at han ser for seg et langvarig behandlingsforhold.

Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykologspesialist Arvid Solli, har i sin erklæring skrevet om E:

Ut i fra hans tilbakemeldinger på en rekke spørsmål, tolker jeg han til å ønske å fortsatt bo i fosterhjemmet.
.. Ut fra den informasjon jeg samlet sett har fått, og mine obervasjoner av E, vurderer jeg Es omsorgsbehov til å være betydelig større enn hva hans alder og modenhet skulle tilsi. Han har gode evner, men har manglet mye stimulering og opplæring som har gjort at han fungerer langt under sitt potensiale. Spesielt gjelder dette språk. Han trenger spesialopplegg i skolen, med tett oppfølgning av hjemmet. Han virker usikker, utrygg og med særs dårlig selvbilde. Trenger mye ros for mestringer og bekreftelser på sin væremåte. Han er omtenksom, hensyntagen og uselvisk generelt sett. Spesielt i forhold til biologiske foreldre tar han ansvar, vil ikke såre og skuffe de. Ønsker å please omgivelsene generelt. Er under sterkt press fra biologiske foreldre, er i loyalitetskonflikt og flykter fra dette ved å minimalisere kontakten med biologiske foreldre...

Lagmannsretten er av den klare oppfatning at E har spesielle omsorgsbehov og viser til det som er inntatt ovenfor.

F og hans omsorgsbehov.

F er nå snart 6 år og går i XA barnehage.

Da han kom dit for ca. ett år siden, lå han ifølge førskolelærer J langt tilbake både språklig og sosialt. Han brukte bare i beskjeden grad norsk språk. Han var avhengig av voksne for å komme inn i leken og forbli der. Hans manglende sosiale kompetanse ga seg blant annet utslag i at han ikke kunne dele med andre. Han begikk negative handlinger for å få oppmerksomhet og brukte sin fysikk som kompensasjon for manglende språk.

I barnehagen har det vært brukt ekstra ressurser (85 % stilling) på F og søsteren G, som er på samme avdeling.

I dag fremstår han som ikke fullt aldersadekvat. Han skriver navnet sitt, fungerer bedre sosialt og har to venner i barnehagen. Han er vitebegjærlig og glad i bøker. Han ligger særlig tilbake språklig sett og har ½ time med logoped hver 14. dag. Det tas sikte på at hans skal begynne på skolen høsten 2007.

Også F er tilmeldt til PPT, og med begrunnelse:

..har vanskar med ulike sosiale ferdigheiter. Han slit med å tileigne seg ei god leikekompetanse, og han har vanskar med å lære seg norskspråket. Også på morsmålet som er engelsk manglar mange lydar, og desse vert erstatta av andre lydar...

I « Sakkunning tilråding om spesialundervisning » for F datert 6. mars 2007 har PPT blant annet skrevet:

F slit fortsatt med den sosiale kompetansen, og er noko umoden. Han har vore understimulert heile livet sitt, og har mykje å ta igjen. Han er sårbar, og treng tryggleik og tett oppfylging i frå dei vaksne. Han vert lett frustrert, og har vanskar med å fylgje rettleiing, og få med seg felles beskjedar i ei gruppe.

I den sakkyndige, psykologspesialist Arvid Sollis erklæring heter det blant annet:

Fosterforeldrene forteller at F var innesluttet, lå nærmest i fosterstilling da han kom. Hadde nærmest autistiske trekk. Var sammenknytt og klarte nesten ikke gå eller løpe. Skreik for alt. Ikke daglige rutine mhp. lek, mat, toalett, tannpuss mv. Han hadde dårlige norskkunnskaper. Fosterforeldrene sier at F har hatt en fantastisk utvikling. Han løper nå lett. Kan leke utholdende alene med bl.a. to rollefigurer. Han tar den tiden han trenger. Er blitt rolig i matsituasjoner, spiser alt. Stor språklig framgang, har logoped for artikulasjonsvansker. Deltar i håndball og litt hest.
... F sine omsorgsbehov vurderes til å være store også i framtiden. Ut fra den informasjon jeg har fått og mine egne observasjoner, vurderes F til å ha hatt en rask og god utvikling etter fosterhjemsplasseringen. Han manglet nærmest språk; har fortsatt språkproblemer, og trenger generell språkstimulering både i og utenfor et hjem. Vurderes også til å være i behov av logoped, spesielt med tanke på artikulasjonstrening. Han har i dag også tendenser til å falle bort. Regrederer lett og blir selvstimulerende. Trenger egen støtteperson både i skole fra høsten, og i SFO om han begynner der. Spesielt i omsorgssituasjonen i hjemmet er det viktig at en aktivt innhenter hans oppmerksomhet, aktiviserer han, gir han veiledning og setter grenser for hans atferd. Struktur, ofte på detaljnivå, er nødvendig. Dette gir trygghet, og sikrer en fortsatt positiv utvikling.

For lagmannsretten står det som klart at også F har spesielle omsorgsbehov i årene fremover.

G og hennes omsorgsbehov.

G er nå vel 3 ½ år og går i XA barnehage. Som nevnt har hun del i en 85 % ekstra assistentstilling sammen med F.

Som førskolelærer J har forklart for lagmannsretten har G profitert av at hun i sin alder ikke i samme grad har behov for språk. Da hun kom til XA barnehage for ett år siden var hun helt avhengig av å ha assistenten i nærheten av seg hele tiden. Nå er hun i godt samspill med de øvrige barna.

Hun beskrives som tilnærmet aldersadekvat i barnehagen.

Den sakkyndige, psykologspesialist Arvid Solli har i sin sakkyndige erklæring uttalt bl.a:

Under samværsobervasjonen med familien forholder G seg mest til mor. Hun tar i mot kyss og klem fra foreldre med et smil. Da det i enkelte perioder blir mange kyss og klem fra mor, reagerer hun lite; nærmest bare finner seg i det. G gjør flere henvendelser direkte til alle, men primært til mor. G ler og koser seg når mor husker med henne, men får lite respons fra mor da hun er mer opptatt av å fortelle meg om en rekke forhold hun er misfornøyd med i fosterhjemmet. Da far « herjer » litt med G, ler hun og synes å kose seg. G har også godt samspill med alle søsken, ler mye. Totalt sett observeres mye glede hos G under samværet.
I følge fosterforeldrene var G knapt tre år da hun kom. De beskriver henne som enormt oppmerksomhetskrevende. Hun er svært utprøvende i mange situasjoner, og tar lite veiledning og korreksjoner. Hun har spilt mye på sjarmen. « Hun har vært som en brannfakkel i aggresjon », og kan være grenseløs. Hun er blitt tørr. Søker ofte svært nær kroppskontakt med fostermor, og blir som en baby innimellom. Hun må hele tiden følge med fostermor, går i helene, roper etter fostermor om hun ikke har sett henne på noen minutter. G forsto noe engelsk da hun kom, men snakket ikke. Hun har hatt en enorm språklig utvikling i norsk, og har nå et stort ordforråde.
... Ut fra ulik informasjon og egne observasjoner har G hatt en rask utvikling, og fungerer i dag nær aldersadekvat. Trenger nå primært aktivisering og støtte for sin alder. Hun har likevel noen omsorgsbehov ut over hva hennes alder og modenhet skulle tilsi. Er spesielt pågående, trenger mer rettledning og grensesetting enn de fleste andre barn. Kontaktsøkende, kanskje noe udiskriminerende. Utrygg når alene, trenger stor trygghet for at hun ikke blir forlatt.

Lagmannsretten finner at også G har spesielle hjelpebehov, selv om hun er mer aldersadekvat enn sine to brødre.

Samlet vurdering av omsorgsspørsmålet.

Lagmannsretten er ut fra en vurdering av alle tilgjengelig momenter og ut fra en helhetsvurdering kommet til at omsorgsovertakelsen bør opprettholdes for alle tre barna i årene fremover.

Lagmannsretten vurderer det slik at foreldrenes personlighetstrekk og væremåte, samt deres psykiske problemer, samlet sett gir seg utslag i alvorlige mangler ved den omsorg, personlige kontakt og trygghet som barna trenger ut fra sin alder og utvikling, jf. barnevernloven §4-12 første ledd litra a. Det vises til de respektive avsnitt foran om foreldrenes omsorgsevne, og særlig til uttalelsene fra psykologspesialist Arvid Solli.

Det er særlig mors omsorgsevne som synes mangelfull, mens far i større grad synes i stand til å vise empati og omsorg for barna. Disse positive trekk hos far svekkes imidlertid etter lagmannsrettens syn av mors svært dominerende rolle i familielivet.

Det er den samlede negative effekt dette har på foreldrenes evne til å ha omsorgen for sine barn som er avgjørende. Foreldrene vil i stor grad ha nok med å hanskes med sine egne problemer og vil ikke, slik lagmannsretten ser det, i tilstrekkelig grad evne å ta seg av de tre fellesbarna. Det er i den forbindelse lagt vekt på at alle tre barna står tilbake for sine jevnaldrende både språklig, sosialt og faglig, selv om G synes tilnærmet på stadiet for sin alder.

Foreldrene må klandres for at de ikke har gjort mer for å integrere seg selv og sine barn i det norske samfunnet, herunder lære norsk. Derved har de påført sine barn en ekstra tung belastning med å skulle møte hverdagen i barnehage og skole. Det må legges til grunn at det har vært tilbud om ressursforsterket barnehageplass for både F og G, som foreldrene har valgt å takke nei til.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det har vært flere episoder som har gjort det naturlig å stille spørsmål ved mors dømmekraft. Det er fremlagt et brev som mor skrev etter en røykeepisode med C og oversendte barneverntjenesten med beskjed om å videreformidle til sønnen, da han var knapt 17 år. Her skrev hun blant annet at C ikke lenger var ønsket i hjemmet og at hun ikke ville se ham igjen. C fikk aldri brevet og forholdet mellom dem har for lengst gått seg til. Likeledes er det grunn til å påpeke episoden da foreldrene regelrett kom i slåsskamp med C utenfor X videregående skole foran de fleste elevene og med de to yngste barna som vitner i bilen.

Episodene viser manglende evne til å løse familiære konflikter. Like betenkelig fremstår det at C i sin forklaring for lagmannsretten synes å påta seg ansvaret for episodene og omsorgsovertakelsen og den situasjon familien er havnet i.

Lagmannsretten tviler ikke på at begge foreldre er svært glade i sine barn og har et genuint ønske om å gjøre sitt beste for dem. Det er grunn til å tro at foreldrene med sitt voldsomme engasjement for barna er psykisk nedbrutt etter omsorgsovertakelsen, som ble gjennomført plutselig og dramatisk ved hjelp av politiet. Foreldrene er også fortvilte over at de får lite opplysninger om barnas hverdag og utvikling. Det skal mye styrke til for å tåle denne type inngrep i familielivet, men her har det nok også skortet noe på evnen og viljen til å se saken fra andre sider enn ens egen.

Lagmannsretten viser til den sakkyndiges oppsummering av foreldrenes omsorgsevne, som den finner å kunne gi sin tilslutning til:

1. Mor viser at hun er svært glad i barna og savner de sterkt. Spesielt gjelder dette G. Mor er dominerende og enveiskommuniserer i stor grad. Lite oppmerksom på barnas egne ønsker og behov. Isolert og manglende integrasjon i norske samfunn. Infantiliserer barna, gir et lite stimulerende og utviklingsfremmende miljø. Negative holdninger til mange som ikke deler hennes syn. Mors væremåte vil ikke kunne gi tilfredsstillende omsorg til barnas spesielle omsorgsbehov.
2. Far har hatt det største ansvar for de daglige gjøremål i familien, og foreldrene har samlet sett fylt barnas primærbehov med mat, klær m.v. Far er følsom og mindre selvrepresenterende. Han er mer oppmerksom på barnas behov og ønsker, og mestrer et bedre samspill med barna. Han vil nå kunne delta i guttenes aktiviteter utenfor hjemmet i større grad. Med de fleste særskildte omsorgsbehov barna har, vil han likevel ikke kunne imøtekomme.
3. Barnas grunnleggende behov vil foreldrene fortsatt mestre. Barna er nå blitt mer selvstendig og bedre integrert i samfunnet. Far har nå gjennom språkopplæring og arbeidstrening fått bedre kontakt utad og forventes i større grad å kunne delta i guttenes aktiviteter. Imidlertid gir foreldrene fortsatt lite utviklingsfremmende miljø, og særlig sett på bakgrunn av den struktur, støtte, systematiske trening og stabilitet som barna er i behov av.

Lagmannsretten gir også sin tilslutning til den sakkyndige når han i sin uttalelse omtaler alternativer til omsorgsovertakelse:

Foreldrene har sagt at de er i behov av hjelpetiltak med barnehageplass for G, SFO for F, og evt. støttekontakt for barna. Dette er jeg enig i. Der er erfart at foreldrene tidligere har takket nei til - eller avbrutt - hjelpetiltak mer rettet mot foreldre og familie. De sier de ikke trenger råd og veiledning, noe jeg vurderer de til absolutt å trenge. Mor forventes ikke å kunne motta i særlig grad slik veiledning primært pga. hennes manglende innsikt i barnas særskildte behov, og den grunnleggende og sterke negative holdning til hjelpepersoner. Far har heller ikke tilstrekkelig forståelse for barnas særskildte behov. Og selv om far kan være villig til å motta slik hjelp, har han pr. i dag ikke kapasitet til dette, og antas heller ikke å kunne dra den nødvendige nytte av av rådgiving ved å omsette den i praksis. Det kan ikke forventes at omsorgstilbudet hos foreldrene vil kunne endres tilfresstillende ved hjelpetiltak.

Lagmannsretten har på grunnlag av bevisførselen det absolutte inntrykk av at oppholdet i fosterhjemmet har gjort alle tre barna godt. De har alle forbedret sine norskkunnskaper på hvert sitt nivå, de har i utpreget grad forbedret sine sosiale ferdigheter og synes å trives i fosterhjemmet og i henholdsvis skole og barnehage. De har alle særlige hjelpebehov som tas hånd om gjennom barneverntjenesten, fosterhjemmet, skole, barnehage og PPT.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at det vil være riktig å opprettholde omsorgsovertakelsen og stadfester dermed tingrettens dom på dette punkt.

Samværsordning.

I fylkesnemnda ble gitt rett til samvær mellom barn og foreldre 6 ganger årlig i form av dagsamvær à 4 timer.

Tingretten stadfestet fylkesnemndas vedtak på dette punkt.

Foreldrene har for lagmannsretten gjort gjeldende at samværene bør utvides, mens X kommune har lagt ned påstand om at de bør reduseres til dagsamvær 4 ganger årlig.

Lagmannsretten er enig med kommunen i at samværet ikke har fungert spesielt bra i det året det har vært praktisert. I følge fostermor har barna vært urolige før og etter hvert samvær. Dette har blant annet det utslag at E starter med sengevæting igjen. I følge fostermor tar det flere dager etter hvert samvær før barna er i « normal » gjenge igjen.

Samværene fortoner seg som hektiske med mange familiemedlemmer og en uvennlig tone mellom foreldrene og barnevernets representanter.

Foreldrene innlemmer barna i sine tanker omkring omsorgsovertakelsen, om forestående rettssaker m.v. Det blir også gitt meddelelser til barna som « hemmeligheter ». Det fryktes for at dette setter særlig E i en vanskelig lojalitetskonflikt, noe som også skjer i forbindelse med telefonsamtalene, der E må ta ansvaret for å holde samtalen i gang, da de to minste ikke har tålmodighet til å delta.

Disse eksempler viser etter lagmannsrettens oppfatning at samværene, om de blir for hyppige, faktisk kan vanskeliggjøre barnas tilpasning til den nye hverdagen i fosterfamilien. Lagmannsretten er derfor kommet til at det vil være hensiktsmessig, inntil videre, å begrense samværene til 4 ganger årlig à 4 timer.

De samme hensyn taler for å opprettholde muligheten for tilsyn, samt at barneverntjenesten overlates å bestemme samværsordningens innhold og den praktiske gjennomføring av samværet.

Forsøksordning.

Det er mye som taler for at far skal gis anledning til egne samvær med sine barn.

Far fremstår som en roligere og mer tilpasningsdyktig forelder enn mor. Han har tydeligvis et godt forhold til Hs to eldste sønner. De trener og gjør andre aktiviteter sammen. Lagmannsretten tror han kan bli en ressursperson for de tre minste barna og en støttespiller for fosterforeldrene, hvis han alene kan trekkes inn i aktiviteter sammen med barna og fosterforeldrene. Under ankeforhandlingen antydet også den sakkyndige at far og fosterfar burde kunne komme godt overens.

I tillegg til den nevnte samværsordning der B/ A gis mulighet for å møtes, vil lagmannsretten sterkt anbefale ekstra samvær for far, som en forsøksordning. Det er meningen med dette å tilføre barna en tilleggsressurs der de for øvrig er i sine fritidsgjøremål. Det anbefales at far gis anledning til etter forutgående avtale med barnevernet/fosterforeldrene å delta i ungenes fritidsaktiviteter, fortrinnsvis i X eller omegn, 2 ganger årlig samlet for F og G, 2 ganger for E og 2 ganger for alle tre, totalt seks dager i hvert fall tre timer hver gang.

Det presiseres at far forutsettes å være sammen med barna i forbindelse med deres vanlige fritidsaktiviteter. Ordningen evalueres av barneverntjenesten fortløpende og det er viktig at far får råd og veiledning.

Både fellessamværene og de anbefalte særlige samværene med far utgjør en minimumsordning. Dette innebærer at fremtiden avhenger mye av hvordan mor og far forholder seg til barna, både under samvær og telefonsamtaler. Barnevernet skal hele tiden ha barnas beste for øye. Hvis foreldrene bidrar til at samværene blir positive og harmoniske opplevelser for barna og setter barnas behov foran sine egne, vil barnevernet kunne utvide samvær og lempe på tilsyn. I denne forbindelse understrekes også viktigheten av at foreldre og fosterforeldre kommuniserer på en naturlig måte, enten barna er til stede eller ikke, og uten forstyrrende bruk av mobiltelefon, videokamera m.v..

Dommen er enstemmig.



Domsslutning:



1. Tingrettens dom stadfestes for så vidt gjelder omsorgsovertakelsen.
2. B og A skal ha rett til felles samvær med E, F og G i form av dagsamvær à 4 timer minimum hver tredje måned.
3. Barneverntjenesten skal ha anledning til å utøve tilsyn i forbindelse med samværene.
4. Barneverntjenesten i X avgjør spørsmål i tilknytning til samværsordningens innhold og praktiske gjennomføring.