|
LF-2005-123824
--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Frostating lagmannsrett - Dom.
DATO: 2006-02-20
PUBLISERT: LF-2005-123824
STIKKORD: Barnevern. Barnevernloven §4-21.
SAMMENDRAG: To jenter, født i 1993 og 1995, har bodd i fosterhjem i snart tre år. De er fortsatt preget av tidligere omsorgssvikt. De har levd i en lojalitetskonflikt og har hele tiden uttrykt ønske om å flytte hjem. Psykisk lidende mor bor ikke lenger i hjemmet. Far, som har vist svak empati, har ny ektefelle med gode kvaliteter. Lagmannsretten opphevet omsorgsvedtaket under dissens (5-2).
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-21 (Bvl §4-21),
SAKSGANG: Stjør-og Verdal tingrett TVERD-2004-118316 - Frostating lagmannsrett LF-2005-123824
PARTER: A (advokat Ole Martin Erikstad) mot X kommune v/ ordføreren (advokat John Egil Bergem).
FORFATTER: Lagdommer Gunnar Greger Hagen, lagdommer Dag Brathole, ekstraordinær lagdommer Nanne Kindt Grut. Meddommere: Psykologspesialist Lars Jørgen Loftet, psykolog Arne Ytterhus, sikkerhetsansvarlig Arnt Gulaker, spesialpedagog Randi Strøm.
Henvisninger i teksten: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§6-3 (Bvl §6-3)
--------------------------------------------------------------------------------
Saken gjelder krav om tilbakeføring av omsorg for barn, jf. barnevernloven §4-21.
De barna saken dreier seg om er B, født *.*.1993, og C, født *.*.1995, barn av D, født *.*.1969, og A, født *.*.1964. Barnas foreldre hadde vært kjærester i en del år og flyttet sammen i Z da B ble født.
Familien flyttet i desember 1995 til Trøndelag og inn i en enebolig i et boligfelt ved Y sentrum i X kommune. As far, E, født 1940, bor også i huset, som han eier. Det kom til samlivsbrudd mellom barnas foreldre i september 2001 - i tid sammenfallende med begynnelsen av et lengre sykehusopphold for D.
A overtok den daglige omsorgen for barna alene, men foreldrene har begge del i foreldreansvaret. D er senere etablert i egen trygdebolig i X sentrum.
Omkring årsskiftet 2001/02 flyttet russiske F, født i 1969, inn som samboer med A. De inngikk ekteskap i mars 2002. Fs datter, G, født *.*.1987, kom etter til Norge og flyttet inn i juni 2003.
Barnevernet - først i Z, senere i X - har hatt forbindelse med familien helt fra høsten 1993. D hadde en rekke innleggelser i psykiatrisk sykehus både i Z og i X. Hun fikk etter hvert diagnosen hebefren schizofreni av kronisk karakter. A hadde i barnas første leveår arbeid til sjøs og var lite hjemme. Sommeren 1997 avsluttet han arbeid til sjøs og fikk stilling i et snekkerfirma i Ø. Han var fortsatt lite tilstede i hjemmet. Mye av omsorgen for barna ble overlatt til D, som på grunn av sin sykdom hadde svært begrenset omsorgsevne. Hun hadde omfattende praktisk bistand fra bestefar E. Særlig fra sommeren 1996 hadde D lange sykehusopphold. Ulike hjelpetiltak som støttekontakt for D og barnehageplass for barna ble satt inn.
Barneverntjenesten i X henviste 28. august 2000 både B og C til Barne og ungdomspsykiatrisk avdeling, Poliklinikken, --- Sykehus, Æ (BUP) for utredning og med sikte på eventuell veiledning til far. Henvisningsgrunnen var for begge tristhet/depresjon/sorg samt andre somatiske symptomer. BUP foretok barnepsykiatrisk utredning av barna. B ble i i epikrise av 2. november 2001 gitt diagnosen « F 33.1 Tilbakevendende depressiv lidelse, aktuell lidelse moderat ». C ble i epikrise av 1. november 2001 gitt diagnosen « F 98.9 Uspesifiserte adferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barne- og ungdomsalder ».
Epikrisen for B har slik oppsummering/konklusjon:
« Et hovedinntrykk av B er at hun oppleves som glad og lystig samtidig som hun oppleves som ei trist jente. Hennes gode evne til overflatekontakt kan sies å avspeile ei åpen, glad og ubekymret jente. Imidlertid gir både verbale utsagn i lekerommet, hennes sjøldiskvalifiserende atferd, svekkede (undertrykte?) fantasiog skaperevne, CAT og Rorschachresultatene samt hennes noe ukritiske, klengete kontaktform en helhetsoppfattelse av ei jente med en psykisk tilstand preget av tristhet, oppgitthetsfølelse, et lavt sjølbilde og hemmethet.
Vi opplever at B har et stort behov for emosjonell støtte, følelse av forutsigbarhet og tydelighet i forhold til grenser. Vi tror B har flere iboende ressurser, men at det er viktig for hennes videre psykiske utvikling at hun gjennom emosjonell støtte får tro på/blir trygg på seg sjøl. Dette ses på som vesentlig for utviklingen av Bs dypere kontaktpotensiale, og for at hun skal unngå ytterligere undertrykt fantasiog skaperevne og sjøldiskvalifiserende atferd.
Vi tror B har en omsorgsfunksjon i forhold til lillesøstra C. I motsetning til på henvisningstidspunktet lever nå B sammen med begge foreldrene. Mor er alvorlig psykisk syk, og er i perioder innlagt ved psykiatrisk avdeling.
Vi ber om at barneverntjenesten vurderer Bs omsorgssituasjon.
BUP avslutter saken. »
Epikrisen for C har slik konklusjon:
« BUP ser at C kan ha behov for individualterapi, men vi finner det ikke riktig å gi det på nåværende tidspunkt. C har en del problemer med seg sjøl, noe som bl.a. har gått ut over hennes konsentrasjon og kontaktfunksjon. Hun lever nå, i motsetning til på henvisningstidspunktet, sammen med ei mor som er alvorlig psykisk syk. Vi tror storesøster har en omsorgsfunksjon i forhold til C. Vi synes det er viktig at det taes hensyn til det i forhold til vurderingen av Cs behov. Vi ber om at barneverntjenesten vurderer hennes omsorgssituasjon. BUP avslutter saken »
Det kan nevnes at opplysningene i epikrisene om at barna på aktuelt tidspunkt bodde sammen med mor, ikke er helt korrekt, idet D - som nevnt - hadde forlatt hjemmet i september 2001.
X kommune fremmet 10. januar 2002 overfor fylkesnemnda forslag om omsorgsovertakelse av begge barna etter barnevernloven §4-12, første ledd a) og d).
Fylkesnemnda traff 21. mars 2002 vedtak med slik konklusjon:
«1. X kommune v/ barneverntjenesten overtar omsorgen for B, født *.*.93 og C, født *.*.95.
2. B og C plasseres i godkjent fosterhjem, etter et kortere utredningsopphold i institusjon
3. B og C gis rett til samvær med sine foreldre slik:
- Med D: en ettermiddag annen hver uke mens barna er på institusjon, deretter en ettermiddag i måneden.
- Med A: en ettermiddag annenhver uke mens barna er på institusjon, deretter en helg hver 6. uke.
- Det gis rett til samvær en uke om sommeren, fordelt mellom foreldrene.
Barneverntjenesten fastsetter de nærmeste detaljer vedrørende gjennomføringen av samværene. »
Fra fylkesnemdas premisser, vedtakets side 12 og 13, hitsettes:
« Etter at mor selv gir uttrykk for at hun pga. sykdom ikke er i stand til å ivareta omsorgen for barna, noe som også bekreftes av hennes lege, blir hovedspørsmålet for fylkesnemnda å vurdere om far kan gi barna god nok omsorg etter bvl. §4-12, 1. ledd. Fylkesnemnda er ikke i tvil om at A er glad i sine barn og ønsker å ivareta dem på en god måte. Det har han da også gjort med hensyn til den konkrete, fysiske omsorgen. Det er på mange måter prisverdig for far at han skjøtter sitt arbeid. Ved at bestefar sørger for barna om morgenen og at far kommer hjem kl. 16.00, synes disse barna ikke å stå i annen stilling enn mange andre barn i dag. Det er også klart at mors sykdom har skapt en vanskelig situasjon for familien. Far har imidlertid ikke gitt uttrykk for behov for hjelp fra det offentlige hjelpeapparat i en situasjon som er vanskelig. Fylkesnemnda vil anta at hjelpeapparatet ville ha gått inn med bistand dersom far hadde signalisert et behov. Tvert imot har far signalisert at han ikke har behov for bistand. Hans begrep om omsorg synes i alt vesentlig å være knyttet til de praktiske omsorgsoppgaver.
Han ser ikke barnas behov for forsikringer i ord og handling på at både de og mor vil bli ivaretatt. Han ser heller ikke at hans handlinger og reaksjoner overfor mor er med på å forsterke barnas utrygghet. Han ser sannsynligvis ikke at barna har et eget og annet behov enn han selv har i vanskelige situasjoner, og at barnas behov må ivaretas forut for sine egne. Fylkesnemnda mener at det er fremkommet opplysninger som med all tydelighet viser at As opptreden ikke er egnet til å skape trygghet for barna.
. ....
A har for få dager siden inngått ekteskap med F som kommer fra Russland. Fylkesnemnda har ikke grunnlag for å tro annet enn at hun har omsorgsevne overfor barn i sin alminnelighet. .... Hennes ivaretakelse av B og C vil bli vanskeliggjort pga. språkproblemer og kulturelle forskjeller. Disse barna har opplevet så mye utrygghet og ustabilitet i sitt liv, at det fremstår som uforsvarlig å bygge deres videre omsorgssituasjon på et forhold som har så vidt stor grad av usikkerhet over seg.
Det har vært forsøkt iverksatt en rekke tiltak i familien over lang tid. Tiltakene har åpenbart ikke vært tilstrekkelige, da barna i dag må karakteriseres som skadet. A og også E har til tider vært avvisende til tiltakene. .... Fylkesnemnda kan ikke se at det i dag er mulig å skape en god nok omsorgssituasjon for barna ved ytterligere hjelpetiltak. »
Omsorgsovertakelsen ble gjennomført i mai 2002. Barna ble en kortere tid plassert i en barnevernsinstitusjon og i løpet av juni 2002 i fosterhjem hos ektefellene H og I i Å kommune - i ca. 2-3 timer kjøreavstand fra Y.
A begjærte rettslig overprøvning av fylkesnemndas vedtak. Stjørog Verdal tingrett oppnevnte psykolog Iver Lillegjære som sakkyndig. Fra hans sakkyndige rapport av 27. august 2002, vurderingsdelen, hitsettes:
« Vurdering av mandatets punkt 1 a): Vurdering av fars omsorgsevne på kort og langre sikt.
Slik far framstår i sitt hjem og i de forskjellige situasjoner i hjemmet med barna tilstede kan far umiddelbart virke upåfallende. Det kan observeres en god respons fra far i forhold til barna når de henvender seg, og han gir i mine observasjoner en oppfølging av barnas henvendelser på en adekvat måte. Han kan ta imot B småpratende på fanget og gå inn i adekvate dialoger med henne. Han kan også følge opp Cs henvendelser adekvat, selv om henvendelsene fra henne ikke er så mye preget av kroppskontakt og kos, men mer av anmodninger om bistand til ting som omhandler aktiviteten eller leken hun er i gang med. Det synes slik ikke å være påfallende trekk ved den umiddelbare dagligdagse samhandling. ....
......
Dersom man har problemer med å oppfatte barna realistisk, kan man også stå i fare for å feiltolke barna slik at man heller ikke føler sterkt nok når barna har det vanskelig til at man intervenerer ut fra dette. Jeg oppfatter far slik at han nok har undervurdert barnas problemer, og at han derved heller ikke har klart å være tilstrekkelig empatisk i forhold til disse problemene. På den annen side kan nok far være empatisk i forhold til både barna og andre. Dette synes imidlertid å være i situasjoner der far ikke provoseres i forhold til problemer som setter krav til ham selv. I mine observasjoner og samtaler kunne jeg tydelig se at han både emosjonelt ble berørt og var i stand til å handle ut fra spontan følelse for å beskytte eller hjelpe barna. Slik blir det ikke riktig å si at far har sviktende empati generelt sett. Svikten kommer på områder der han på en måte blir « pådyttet » et problem han blir ansvarliggjort i forhold til. Empatiproblemet kommer altså i situasjoner der hans psykologiske forsvar blir utfordret.
......
På den annen side synes det ikke tvil om at far kan være godtfungerende når det gjelder å engasjere seg positivt i samhandling med barna når han er sammen med de. Dette gjelder turer i skog og mark, badeturer i godt vær osv. Slik kan han synes positivt engasjert i og opptatt av barna i til dels stor grad. Det virker heller ikke som om han på noen måte avreagerer på barna eller på annen måte påfører de noen som helst form for negativ belastning. Hans største problem blir spissformulert mer « unnlatelse » enn tilføring av noe negativt.
Oppsummert så betyr dette at far har problemer med å fungere sterkt nok i forhold til flere av de mest sentrale foreldrefunksjoner. Han har sterke sider knyttet til daglige omsorgsrutiner og engasjement i barna, men blir svaktfungerende på områder som setter krav til det å « se » problematikk og behov hos barna. Resultatet for barna kan bli mangelfull handling når det er behov for dette. Denne vurderingen vil far ha store problemer med å forstå, da en forståelse innebærer en følelsesmessig opplevelse av at det foreligger et problem. Denne følelsen synes han å ha bare i begrenset grad.
Den problematikken som her er beskrevet er nært knyttet til den voksne personlighetsmessige fungering. Det er derfor en så integrert del av hvordan et menneske fungerer at det et relativt motstandsdyktig mot endring. Far som omsorgsperson på sikt blir derved preget av dette.
Vurdering av følelsesmessige tilknytningen mellom far og barn.
......
Den umiddelbare samhandling mellom far og barna kan tyde på at i alle fall B har en relativt nær emosjonell relasjon til far. Hun kan gjentatte ganger spontant sette seg i hans fang, sitte en stund og kose seg og småprate, for så å forlate ham igjen. Ved adskillelsessituasjonen ved overlevering av barna til fosterforeldrene var B oppløst i gråt, og klenget seg til far. Dette varte svært lenge (ca. 20 minutter). Far på sin side hadde vansker med å la være å forsterke Bs gråt og avslutte på enklest mulig måte da han selv også « var på gråten ». B beskriver også far i svært positive ordelag i fosterhjemmet. Fosterforeldrene kan også fortelle at barna omtaler far mye der.
......
Cs tilknytning til far er det vanskeligere å få tak på, da hun gir færre holdepunkter for dette. Hun viser ikke samme hengivenhet i trygge situasjoner overfor far slik B gjør. Hun sitter ikke på fanget, og er heller ikke fast i sine preferanser omkring personer. Det kan slik virke som om C har en generelt dårligere tilknytning og relasjon til nære omsorgspersoner, inklusive far.
Vurdering av mandatets punkt 1b): Fars evne til å trygge barna psykisk i vanskelige situasjoner og evne til å se barnas emosjonelle behov.
Det synes å være relativt godt dokumentert i historikken at far har hatt problemer med å trygge barna i de vanskelige situasjonene som har vært tilstede i hjemmet i forbindelse med mors sykdom. Det er mulig han ville klart dette bedre dersom han hadde vært i stand til å « se » og tolke barnas reaksjoner riktig. Han klarte imidlertid ikke å gå inn i og erkjenne dette (jfr ovenfor). Slik vurdert ovenfor vil derfor dette også kunne skje i framtida.
Det må sies til fars unnskyldning at det er en svært belastende og vanskelig situasjon å få et nært familiemedlem som utvikler alvorlig psykiatrisk symptomatologi. Fars problem har imidlertid vært at han ikke har klart å mobilisere ydmykhet nok til å se problemene, med den konsekvens at han ikke har vært i stand til å ta imot tilstrekkelig hjelpetiltak.
......
Vurdering av mandatets punkt 1c): Fars evne til å skape trygghet, stabilitet og forutsigbarhet for barna i hverdagen.
......
Etter min vurdering har imidlertid nok far muligheter for å skape stabilitet og trygghet i barnas hverdag dersom han ikke utfordres på problematikk som han ikke forstår eller har innsikt i. Den daglige omsorgsmessige rutine, aktivisering av barna osv. er ikke noe vesentlig problem. Både bestefar og F vil i tillegg være støttepersoner i forhold til dette (jfr. nedenfor). Familiekulturen synes å være preget av stor og positiv mulighet for utfoldelse for barna. Det kan også brukes mye tid på barna av de voksne som er hjemme. På denne måten kan nok barna oppleve engasjement, oppmerksomhet og godt praktisk stell. Alt under forutsetning av at det ikke oppstår særlige problemer som barna reagerer på.
Vurdering av mandatets punkt 2: Bestefars forhold til barna og den følelsesmessige tilknytningen mellom ham og barna.
Det synes ikke å være tvil om at bestefar har et til dels svært stort engasjement i sin familie og i sine barnebarn. Han har tydelig vært en svært positiv ressurs som i lange perioder har tatt en stor del av ansvaret for den praktiske administreringen av hus og hjem. Inklusive i dette er å sørge for oppfølging av barna i mange praktiske situasjoner. Både samhandlingen som kan observeres mellom bestefar og barna og den kommunikasjon og de dialoger som observeres mellom de er adekvat, barnesentrert og positiv. Det ses ikke merkbar nærkontakt i form av kroppskontakt mellom barna og bestefar, men han er hele tiden tilgjengelig for dem.
Både observasjonene og mine samtaler med jentene synes å vise at bestefar er en utvilsomt positiv omsorgsperson i deres miljø av nærpersoner. Han framstår som en trygg, stabil og alltid tilstedeværende person. Det kan synes som om den emosjonelle nærheten likevel ikke er svært tett i forhold til noen av jentene. ....
Vurdering av mandatets punkt 3: Bestefars og Fs evne til å kompensere for mangler i fars omsorgsevne.
F synes å framstå som en positiv støtteperson i familien. Hun har en lun og rolig væremåte og synes å være godt oppmerksom i forhold til behov barna har. Hun kunne ved flere anledninger ved mine hjemmebesøk uten å si noe legge til rette for ting som hadde betydning for barna. ....
......
Selv om F også synes å være en positiv ressurs i familien er hennes rolle enda noe uklar. Hun er fremdeles tydelig underlegen i familien, og gjør mye det hun får beskjed om av far og bestefar. Det er mulig hun i et framtidig perspektiv vil kunne spille en mer sentral rolle. Dette er imidlertid avhengig av at hun lærer å snakke norsk, samt av at hennes rolle utvikler seg til å bli mer sentral i forhold til de avgjørelser som tas.
Vurdering av mandatets punkt 5: Barnas eventuelle særlige omsorgsbehov.
.. ...
Vurdering av B
... ..
I det konkrete innhold i samtalene så er B svært opptatt av at hun vil hjem til Y. Hun beskriver far som « råsnill ». Både bestefar og F beskrives også som snille. Hun mener det er « superbra » hjemme, ....
......
Slik B framstår i mine samtaler og observasjoner, merkes ikke så mye av tristheten. Hun oppleves heller ikke preget av hemmethet og oppgitthetsfølelse slik vurdert av BUP. Det er mulig dette henger sammen med at den aktuelle situasjonen ikke har vært preget av mors problemer slik tilfellet var i den perioden BUP undersøkte henne. Likevel er det både skole og fosterforeldre forteller om hennes væremåte slik at B må betraktes å være i en sårbar og labil posisjon funksjonsmessig i forhold til mulige tilbakefall til mer av den beskrevne symptomatologi. Hun må derfor betraktes som en jente som på bakgrunn av lang emosjonell overbelastning er svært sårbar.
Vurdering av C
......
I samtalene gir C klart uttrykk for at hun ikke vil være i fosterhjemmet. Hun kan si: « Jeg vil ikke være til fosterknølan ». Hun utrykker med styrke og emosjonalitet og sier da høyt og bestemt: « Jeg vil hjem! ». Hun sier også at hun savner pappa, F og bestefar mest når hun er i fosterhjemmet. Hun legger til at det er « litt synd at mamma aldri kommer hjem ».
Oppsummeringsmessig kan C beskrives som å framstå som aktiv, stort sett blid og med stor evne til å beskjeftige seg selv. Hun virker noe grenseutprøvende og styrende, og kan i perioder virke noe ukonsentrert. Hun virker flyktig kontaktmessig, og virker også i lek styrende, av og til avvisende og dominerende. Hun virker lite vant til å snakke om alvorlige ting og blir i slike situasjoner fort utflytende og/eller ukonsentrert. Hun har tydelig behov for struktur og at noen tar henne regelmessig med i nærkontakt med mye samtale der det settes ord på også emosjonalitet. Sett i forhold til hennes historikk og hvordan hun har framstått bl.a. på skolen, samt ut fra ovenstående vurderinger, er det ikke tvil om at C pr. i dag er i en sårbar posisjon. Det er viktig at hun får være i et strukturert om emosjonelt nært omsorgsmiljø med mye ro, stabilitet og forutsigbarhet.
......
Vurdering av mandatets punkt 4: barnas totale omsorgssituasjon.
Det er etter min vurdering ikke tvil om at både B og C er barn som har særlige omsorgsbehov. Bakgrunnen for dette er den situasjon som har vært i hjemmet med en syk og ustabilt fungerende mor. Videre synes det godt dokumentert at barna har vist symptomatologi som har vært påfallende og som har tydet på at barna har vært emosjonelt overbelastet over tid.
......
Pr. i dag er omsorgssituasjonen i familien slik at mor er borte som belastningsfaktor i hverdagen. Dette betyr at far, bestefar og F ikke i så stor grad som tidligere står overfor daglige utfordringer som tidligere. Det synes da også faktisk slik at innslagene av behovet for problemregistrering og problemløsning er blitt mindre. I praksis betyr dette at verken voksne eller barn opplever de store frustrasjoner som var tilstede tidligere. Det synes som om dette har hatt en positiv effekt på barna illustrert ved at de ut over vinteren 2002 bl.a. viste mindre uttalt problemadferd i skolen. For B beskrives betydelig bedre fungering etter høsten 2001 da mor flyttet ut permanent, for C ut over vinteren da man etter hvert opplevde å få noe bedre kontakt med henne. C fikk imidlertid tilbakefall til tidligere avviksadferd når hun fikk vite om flyttingen til XY og fosterhjemmet.
Et viktig spørsmål blir i denne sammenheng om barnas situasjon er så mye bedret ved mors fravær at omsorgssituasjonen blir tilstrekkelig.
......
Både fylkesnemndas og mine vurderinger av fars evne til å ivareta de mest sentrale foreldrefunksjoner viser en for svak fungering i forhold til flere av disse funksjonene. Et viktig spørsmål blir derved om denne problematikken er av en slik størrelse at den totale omsorgssituasjonen blir for dårlig til tross for de ovennevnte positive forhold.
Det er svært alvorlig dersom barna skal leve i en situasjon der de voksne ikke er sensitive nok i forhold til å registrere barnas særlige behov. I denne familien synes det å være store muligheter for at barnas behov vil bli oversett igjen, da fars og bestefars fokus i forhold til dette er så svak. Dette forverres av at de begge har vist seg å være svært avvisende til å få i gang tiltak overfor barna og familiens situasjon når deler av hjelpeapparatet tilbyr dette. Med slike holdninger er det fare for at dette vil skje også i framtida dersom barna fortsatt vil ha behov for hjelpetiltak.
......
En totalvurdering innebærer ut fra ovenstående at omsorgssituasjonen delvis kunne vært tilfredsstillende, mens det er klar risiko knyttet til omsorgspersonenes innsikt i og evne til å forholde seg til barnas særlige behov. Det er etter min vurdering ikke slik at man kan forvente at F vil kunne nøytralisere og kompensere for de ovennevnte problemer. Til det er hennes posisjon i familien enda for uklar og uferdig.
Vurdering av mandatets punkt 6: Risikoen for skadevirkning for barna ved å bo i hjemmet i relasjon til flytting til fosterhjem.
Situasjonen er nå slik at barna allerede er plassert i fosterhjem. Det er ikke tvil om at selve gjennomføringen av denne plasseringen var en betydelig tilleggsbelastning for barna. Det kan synes som om de opplevde det skremmende å bli tatt med ved hjelp av fysisk makt. Dette forverres av at de opplevde å bli påført smerte i denne sammenhengen. Selv om dette ikke var med intensjon, var nok barnas opplevelse slik at de føler de ble påført dette.
Barna ga ved opphold på XY klar uttrykk for sorg og savn i forhold til far og de hjemme. Dette var for dem igjen å miste nære omsorgspersoner. Denne sorgprosessen synes fortsatt å være uferdig, noe som klart synes gjennom den intense emosjonalitet som merkes i barnas omtale av både hjemmet (kanskje overdrevent positivt) og av fosterhjemmet (kanskje overdrevent negativt).
Dersom man i denne saken hadde opplevd at far hadde vært positivt innstilt til et samarbeid med hjelpeapparatet, ville det sannsynligvis vært riktig å vurdere om det beste ville være at barna bodde hjemme med tett oppfølging av forskjellige hjelpeinstanser. ....
......
En totalvurdering under dette punktet er at det vurderes som beklagelig at det ikke skulle være mulig for far å være med på iverksettingen av tiltak slik at barna kunne bli spart for merbelastningen med å måtte flytte hjemmefra. Det er imidlertid etter min vurdering slik at når barna nå er plassert, så vil det være i samsvar med den beste prognose for deres videre utvikling at de forblir i fosterhjemmet. .... »
Under hovedforhandling for Stjør- og Verdal tingrett 10.-12. september 2002 trakk A saksanlegget under henvisning til protokollert avtale mellom partene, av retten omtalt som rettsforlik. Et viktig punkt i avtalen var at det i januar 2004 skulle iverksettes en sakkyndig vurdering av spørsmålet om tilbakeføring av barna. Rapport om dette skulle foreligge innen utløpet av april 2004. For det tilfelle at tilbakeføring ble tilrådet, skulle dette gjennomføres innen utløpet av juni 2004.
Av psykolog Iver Lillegjæres tilleggsrapport av 31. mars 2004 fremgår at begge barna både i fosterhjemmet og hos far sier at de ønsker å bo hjemme hos far. Fra tilleggsrapportens vurderingsdel hitsettes:
« Mine observasjoner av barna både i hjemmet hos far og i fosterhjemmet synes å vise at barna framstår roligere, noe mer reflekterte, og noe generelt bedrefungerende enn da jeg så dem i 2002. B synes generelt mer verbal i forhold til å framstille hvordan hun føler ting. C er betydelig mindre grenseutprøvende og ukritisk, og er betydelig mer konsentrert og verbalt konsentrert.
Samhandling mellom barna og de voksne hos far er noe preget av de nevnte trekkene hos barna selv, mens selve kvaliteten i samhandlingssituasjonene synes på samme nivå som beskrevet i min rapport. [rapporten av 27. august 2002]. Det er likevel et roligere preg på barna. De framstår samtidig med den samme hengivenhet i kontakten med de voksne som jeg så tidligere.
Barna framstår pr i dag i mine observasjoner og individuelle samtaler faktisk mer påfallende idylliserende overfor situasjonen i hjemmet hos far enn tidligere. Særlig i samtalene i biologisk hjem viste de en også påfallende polarisert negativ framstilling av situasjonen i fosterhjemmet. Dette ble noe avdempet i samtalene med dem i fosterhjemmet, men likevel tydelig tilstede.
......
Det er hevet over tvil at barna har mange positive opplevelser i fosterhjemmet. Det er påfallende at de ikke fokuserer på noe av dette heller ikke i samtaler med meg. De direkte observasjonene, det fosterforeldrene og det BUP forteller, mer enn antyder at dette negative fokuset ikke kan stemme. Dette fokuset synes ut fra den foreliggende informasjon sannsynligvis å komme av at barna er inne i en relativt sterk lojalitetskonflikt mellom fosterhjem og biologisk hjem. Det at de ikke « tar sjansen » på å fokusere på noe positivt i fosterhjemmet, kan komme av at det å fortelle f.eks. far om slikt er det er det samme som å fornærme eller « straffe » far. De kan slik både overfor seg selv og andre ha behov for å fornekte, undertrykke eller de opplever dårlig samvittighet overfor far dersom de erkjenner trivsel og positivitet i fosterhjemmet.
......
Det er min generelle vurdering at følgende forhold taler for at barna fortsatt bør være i fosterhjemmet:
1. Barna framstår fortsatt med problemstikk slik beskrevet av BUP som setter særlige krav til deres omsorgspersoner og med fortsatt behandlingsbehov.
2. Far framstår med svak innsikt i barnas behov som er slik at han derved ikke synes å ha muligheter for å følge opp deres særlige behov tilstrekkelig. Far synes å fungere svakest i forhold til de områder der barna har særlige behov.
3. Barnas utvikling i fosterhjemmet har vært positiv.
I tillegg til ovenstående synes det å foreligge en lojalitetskonflikt hos barna i forhold til fosterhjem og far. Denne konfliktsituasjonen synes å belaste barna med den mulighet at dette er med på å forsinke barnas videre positive utvikling. Det er sannsynlig at denne situasjonen hanger sammen med at det forliket som ble inngått i retten er blitt formidlet til barna på en slik måte at de opplever at det er uavklart hvor de skal bo i den nærmeste tiden. De fratas derfor muligheten for å slå seg til ro med situasjonen. Barnas måte å snakke om situasjonen på tyder relativt klart på dette da de uttaler seg som at de nå forventer at de snart skal flytte hjem igjen. Etter min vurdering er det av stor betydning av dette nå avklares.
..... »
På bakgrunn av henvendelse fra X kommune av 21. oktober 2002 hadde BUP reåpnet barnas saker. I brev fra BUP av 25. juni 2004 ble om både B og C uttalt at de viste positiv utvikling siden utredningen i 2000/2001, men at de fortsatt så ut til å streve med en del symptomer og at begge barna fremdeles kunne sies å fylle kriteriene for diagnosene fra november 2001. Hvilke symptomer BUP mente at barna fortsatt strevde med på dette tidspunkt, er gjengitt nedenfor på side 20-21 - i mindretallets premisser.
A hadde i april 2004 begjært tilbakeføring av barna. Fylkesnemnda avsa 6. oktober 2004 vedtak med slik slutning:
«1. Fylkesnemndas vedtak av 21.3.2002, vedr. omsorgsovertakelse av B, f.16.8.1993 og C, f. *.*.1995, oppheves ikke.
2. Fylkesnemndas vedtak om fastsetting av samvær, jf. vedtaket datert 21.2.2002, pkt.3, opprettholdes.»
Fra fylkesnemndas premisser hitsettes:
« Når det gjelder Cs diagnose, er det litt mindre bekymring i forhold til denne. Denne må for øvrig også tas på alvor, med oppfølging av omsorgsmiljøet for C, så hennes situasjon ikke forverres.
Psykolog Lillegjære legger vekt på BUPs vurdering av hvordan barna fungerer. De har behov for ekstra oppfølging. Det er også behov for ekstra oppfølging av omsorgsmiljøet til barna. Det er viktig at omsorgspersonene oppfatter barna realistisk.
Psykolog Lillegjære er skeptisk til om far er i stand til « å se » barna, og de problemene de har. Barna har kommet i en trasig lojalitetsklemme.
......
Psykolog Lillegjære viste til at det er mye positivt i samhandlingen mellom far og barna. Psykolog Lillegjære har for øvrig problemer med å tilrå utvidet samvær på grunn av de negative fokuset far har til fosterhjemmet, og den lojalitetskonflikten dette medfører for barna. Psykolog Lillegjære vurderer at far ikke klarer å la være å signalisere dette til barna.
Psykolog Lillegjære vurderer at F er en positiv faktor i hjemmet. Han har for øvrig ikke vurdert om F kompenserer i forhold til farens omsorg for barna.
Psykolog Lillegjære har ikke foretatt noen vurdering av F i rapporten. Psykolog Lillegjære anser at dette er en relevant problemstilling.
Psykolog Lillegjære tror at A er tilgjengelig for råd og veiledning, og viser til at far er en samvittighetsfull person. Råd og veiledning til far måtte i første omgang rette seg mot å stoppe den negative vinklingen av hvordan barna har det i fosterhjemmet.
Fylkesnemnda anser at psykolog Lillegjæres vurderinger av barna og fars omsorgskompetanse stemmer med øvrige opplysningene i dokumentene og det som har fremkommet i fylkesnemnda. ...... »
A begjærte 5. november 2004 rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak.
BUP hadde kontakt med barna frem til mai 2005. Klinisk sosionom ved BUP, Bine-Kristin Kristoffersen, opplyste som vitne for lagmannsretten at kontakten da ble avsluttet fordi den ble ansett for belastende for barna i en situasjon der det fortsatt var uklart hvor de skulle bo. Hun opplyste at C da ble ansett å oppfylle kriteriene for diagnosen udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse. Diagnosen forelå ikke i en skriftlig form som kunne fremlegges for lagmannsretten.
Stjør- og Verdal tingrett avsa 27. juni 2005 dom med slik domsslutning:
«1. Fylkesnemndas vedtak av 06.10.2004 i sak 04-00096 pkt.1 stadfestes.
2. B og C gis følgende rett til samvær med sin far A:
- 4 helgesamvær pr. år fordelt med 2 i første halvår og 2 i siste halvår.
- En ukes sommersamvær.
- Telefonering en gang i måneden, ved fødselsdager og ved barnas særlige behov.
- Barneverntjenesten fastsetter de nærmere detaljer vedrørende gjennomføringen av samværene.»
Fra tingrettens premisser hitsettes:
« I vurderingen av om far er en bedre omsorgsperson i dag enn det som er lagt til grunn ved fylkesnemndas behandling av saken, legger retten til grunn:
Det synes som om barnevernet ikke har maktet å være konkret nok overfor far. Far har uttalt at han vil samarbeide med barnevernet. Fra barnevernet er det dokumentert svært lite som viser at et konkret arbeid er utført for å få far til å forstå - og samarbeide omkring barnas problemer.
I motsetning til tidligere har far i løpet av siste vinter vist større vilje til å samarbeide med barnevernet og har sagt at han er motivert for å ta imot hjelp. Han benekter imidlertid å ha mottatt informasjon om barnas spesielle behov selv om både vitne fra BUP og fra barnevernet har forklart at han har blitt gitt slik informasjon.
Det dominerende trekk ved far under hovedforhandlingen var at han i sin forklaring ikke greidde å påpeke noe punkt som for ham tilsa bekymring for barna. Denne manglende innsikt går igjen fra tidligere. Far har i retten uttalt at alt kom til å rette seg av seg selv såfremt barna fikk bo hjemme hos ham. Far har ikke evnet å beskrive barnas problemer. Han har ikke i retten kunnet oppgi et eneste problem som barna trenger hjelp til av fagpersoner, bortsett fra at han er bekymret for Bs lave vekt.
......
Lillegjære uttalte som sakkyndig vitne at far syntes mest opptatt av negative forhold i fosterhjemmet og han tilrådde fortsatt opphold i fosterhjemmet. Han tilrådde ikke utvidelse av samvær før far er i stand til å støtte barna på oppholdet i fosterhjemmet.
Selv om Lillegjære i retten uttalte at han tror far er i stand til å ta imot veiledning, er retten bekymret for fars evne til å se de behov barna har for særskilt oppfølgning på grunn av følelsesmessige skader de kan ha fått på grunn av biologisk mors sykdom og manglende evne til å gi barna kontakt og trygghet. At barna har fått slike skader er bekreftet ved BUP sine vurderinger.
......
Etter barnevernloven §6-3 skal det legges vekt på barnets mening i henhold til alder og modenhet. Barna har stort sett vært entydige i sine uttalelser om at de vil flytte tilbake til faren. På bakgrunn av farens negative holdning til fosterhjemsplasseringen og til barnevernet - som det legges til grunn at barna til overmål har blitt gjort kjent med av faren, tillegges barnas uttalelse mindre vekt.
Saken trenger av hensyn til barna ro. Retten presiserer at barnevernet bør arbeide for en tilbakeføring av barna til faren. En tilbakeføring bør kunne skje dersom far evner å bidra til å frigjøre barna for den lojalitetskonflikten de nå har stått i mellom fosterhjemmet og foreldrehjemmet - og som far har ansvar for at har oppstått. Retten ser for seg at barna trenger behandling hos BUP og ro i fosterhjemmet et par års tid før tilbakeføring kan skje.
......
Retten er enig i at lojalitetskonflikten taler for å redusere samværene en periode framover, men forutsetter at barnevernet i samtaler med far og bestefar bearbeider deres tendens til å skape lojalitetskonflikt hos barna slik at samværene kan øke ut over det minimumssamvær som retten fastsetter ».
A har anket tingrettens dom til lagmannsretten, og X kommune har tatt til motmæle.
Partene er enige om at barna i tilstrekkelig grad er gitt anledning til å uttale seg, jf. barnevernloven §6-3.
Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 9.-11. januar 2006. A og 13 vitner avga forklaring. Blant vitnene var kommunens barnevernleder, F, E, fosterfar, tilsynsfører for B og C og psykolog Iver Lillegjære.
Domskonferanse med stemmegivning ble holdt umiddelbart etter ankeforhandlingen. Sen domsavsigelse skyldes blant annet at ett av rettens medlemmer har hatt et lengre utenlandsopphold.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Vurderingen av omsorgsevnen skal baseres på den nåværende situasjonen i hjemmet. Denne er nå langt bedre enn da omsorgsovertakelse ble aktualisert i 2001/2002. Omsorgssituasjonen hadde da i en del år vært preget av barnas mors alvorlige sykdom.
A, sammen med sin kone F, har tilstrekkelig omsorgsevne til at B og C kan tilbakeføres til hjemmet. Dette gjelder også om retten skulle komme til at det foreligger særlige omsorgsbehov hos barna. A er en stødig arbeidsmann som fører et regelmessig liv og som har sunne interesser. Han kan gi trygghet og forutsigbarhet. F er en ressurs. Hun er glad i barn og har lyktes med barn.
Skulle lagmannsretten komme til at hans omsorgsevne ikke er tilstrekkelig, vil eventuelle mangler kunne avhjelpes med relevante hjelpetiltak, samt ved tiltak i regi av spesialisthelsetjenesten (BUP). A har både evne og vilje til å samarbeide, og han ser sitt eget behov for konkret rådgivning.
Det kan ikke påvises at barna har fått noen vesentlig tilknytning til fosterhjemmet som skulle tilsi at det vil være skadelig for dem å flytte tilbake til far. Det er ikke av betydning for saken om retten skulle mene at fosterforeldrene har bedre omsorgsevne enn ham.
Videre anføres det at B og C klart ønsker å flytte tilbake til far. Dette har vært deres holdning hele tiden. Barnas ønske skal tillegges vesentlig vekt, - både på grunn av deres alder og at de har holdt fast ved denne holdningen over lang tid. Det er ikke noe som kan tyde på at barna vil endre standpunkt i overskuelig tid.
Det er svært uheldig og risikabelt for barna å bli stående i en lojalitetskonflikt over tid. Tilbakeføring til far er den mest nærliggende løsningen på denne konflikten.
Subsidiært anføres det at det ikke foreligger grunnlag for noen reduksjon i den samværsordningen som gjaldt inntil tingrettens dom. Det bør heller foretas en økning av samværet med tanke på en snarlig tilbakeføring av barna.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Omsorgen for B og C tilbakeføres til far, A:
Subsidiært
2. B og C gis samvær med sin far A ÅgeVelva etter rettens skjønn.»
X kommune har i det vesentlige gjort gjeldende:
1. Forholdet til Stjør- og Verdal tingretts dom av 27. juni 2005
Kommunens anførsler i ankesaken er i det alt vesentlige de samme som for tingretten. Det som har skjedd etter tingrettens dom, bekrefter den begrunnelse tingretten har gitt. Det forhold at barna har bodd i fosterhjem og tilpasset seg dette, må nå tillegges noe sterkere vekt på grunn av tidsforløpet. På den annen side er F nå mer etablert og barna er blitt eldre og har fastholdt sitt standpunkt over lengre tid.
X kommune er enig i tingrettens dom både i resultat og begrunnelse, men ser at det ikke dreier seg om en sak som er enkel og opplagt.
2. Anførsler om de rettslige vilkår
Fylkesnemndas vedtak 6. oktober 2004 må oppheves dersom A nå kan gi barna forsvarlig omsorg, jf. barnevernloven §4-21. Dette betyr i utgangspunktet at vilkårene for omsorgsovertakelse i §4-12 ikke lenger anses å være oppfylt. Vurderingen av dette må skje ut fra forholdene når lagmannsretten treffer sin avgjørelse.
Omsorgen skal etter §4-21 første ledd annet punktum likevel ikke oppheves dersom barna har fått slik tilkytning til mennesker og miljø i fosterhjemmet at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barna om de blir flyttet.
Vurderingen skal skje ut fra barnets beste og ikke av hensyn verken til familien eller barnevernet.
Kommunen har bevisbyrden for at vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt er til stede eller at vilkåret i §4-21 første ledd annet punktum er oppfylt.
3. Anførsler om de faktiske forhold av betydning for den rettslige vurderingen.
B og C har dokumenterte diagnoser for psykiske lidelser. Særlig av den grunn har de hatt og har fortsatt særlige behov for omsorg som stiller større krav til dem som har omsorgen enn det som ellers ville ha vært tilfelle.
A er åpenbart glad i barna og ivaretar sammen med sitt nettverk i hjemmet barnas fysiske omsorgsbehov. Men det er grunnleggende mangler i hans forståelse for barna og deres behov og hans evne til å tilpasse omsorgen til disse, herunder prioriteringen av barnas behov i forhold til egne behov. F og E synes heller ikke å se at barna har særlige behov. F gir et godt inntrykk og kan gi mye, men hun har ingen formell rolle i forhold til barna. G blir neppe hjemme mer enn et års tid.
A mangler evne til å ta imot veiledning om omsorgen utenfor de konkrete praktiske omsorgsoppgaver. Han evner heller ikke å samarbeide på en sakssvarende måte med barnevernet, hjelpeapparatet for øvrig og med fosterforeldrene. Dette har betydning for mulighetene for å avhjelpe manglene ved hjelpetiltak.
Barna har hatt en positiv utvikling i fosterhjemmet, men preges fortsatt av en betydelig lojalitetskonflikt, som i stor grad er utviklet av fars holdning. Deres ønsker om tilbakeføring må ses i lys av dette. C er noe mer nyansert i sitt syn enn B.
Psykolog Lillegjære ser det slik at risikoen for barna ved å bli boende i fosterhjemmet er mindre enn ved tilbakeføring. En tilbakeføring vil medføre tilpasningsproblemer.
Det har ikke skjedd vesentlige endringer i de forhold som er nevnt siden fylkesnemndas behandling, og heller ikke etter tingrettens dom.
Konklusjonen er at A ikke kan gi barna forsvarlig omsorg, selv om man tar i betraktning mulighetene for hjelpetiltak.
Barnas mor har hele tiden ment at det er best for barna å bli boende i fosterhjemmet.
Samværet må begrenses slik tingretten har fastsatt, særlig under hensyn til den lojalitetskonflikten som foreligger.
X kommune har nedlagt slik påstand:
« Stjør- og Verdal tingretts dom 27.06.2005 stadfestes. »
Lagmannsretten bemerker:
Dersom den aktuelle forelder kan gi barnet forsvarlig omsorg, skal et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves og barnet skal tilbakeføres, jf. barnevernloven §4-21.
Dette skal allikevel ikke skje dersom det for barnet er skapt slik tilknytning der det er at tilbakeføring kan føre til alvorlige problemer for barnet. Dette må ses som et særlig utslag av det overordnede prinsipp i §4-1 om at avgjørelsen skal bygge på hva som anses å være til beste for barnet.
Andre utslag av det samme prinsipp er at barn over syv år skal gis adgang til å uttrykke sin mening, som skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet, jf. §6-3, og det biologiske prinsipp - grunntanken om at det har en egenverdi at et barn får vokse opp hos sine biologiske foreldre.
Avgjørelsen om omsorgen - og eventuelt om samværet - skal treffes ut fra forholdene slik de fremstår på domstidspunktet. Det ligger i dette at det ikke er nødvendig å ta stilling til om vilkårene for omsorgsovertakelse forelå på de tidspunkter da fylkesnemda og tingretten i 2002, 2004 og 2005 traff avgjørelser i saken.
Den offentlige part - kommunen - har bevisbyrden for at vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt er til stede eller for at det er skapt tilknytning av den art som er omtalt ovenfor. Dette innebærer at det må treffes avgjørelse i favør av den private part - her far - dersom retten er i sterk tvil om resultatet. Fra Rt-2004-999 (65) hitsettes om dette temaet ( HR-2004-01057-A-A65):
« Omsorgsovertakelsen bør bare opprettholdes dersom man med en rimelig grad av sikkerhet kan anta at Bs utvikling på lengre sikt blir best ved fortsatt omsorgsovertakelse. .... »
En samlet lagmannsrett legger etter bevisførselen under ankeforhandlingen til grunn:
- at barna ble utsatt for store påkjenninger og levde i en uakseptabel omsorgssituasjon i de årene deres mor var alvorlig syk og stadig vekslet mellom opphold i hjemmet og i institusjon,
- at A hadde dårlig forståelse for Ds sykdom, for de påkjenninger hennes sykdom utsatte barna for og for det behov som forelå for at han selv skulle delta langt mer aktivt i omsorgen for barna,
- at det både før og etter omsorgsovertakelsen har vært vanskelig for barnevernet å samarbeide med A og å nå frem til ham med råd og veiledning,
- at A i for stor grad har involvert barna i barnevernsakens problemstillinger og bidratt til at en lojalitetskonflikt er holdt ved like,
- at barna siden omsorgsovertakelsen tilnærmet konsekvent har gitt uttrykk for et sterkt ønske om å flytte tilbake til A,
- at fosterforeldrene har gjort en stor og positiv innsats som har ført til bedring av barnas fungering på en rekke områder,
- at barna fortsatt er preget av tidligere omsorgssvikt, er sårbare og har sterke behov for trygghet og forutsigbarhet og for å være omgitt av voksne som er i stand til å «sense» når det enkelte barn strever med noe mer enn det dagligdagse.
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Gunnar Greger Hagen, ekstaordinær lagdommer Nanne Kindt Grut, fagkyndig meddommer Arne Ytterhus og meddommerne Arnt Gulaker og Randi Strøm, har vært i betydelig tvil om hvilken løsning av saken som under et noe lengre tidsperspektiv vil være best for barna, men er kommet til at vedtaket om omsorgsovertakelse må bli å oppheve slik at B og C tilbakeføres til sin far.
Selv om barna i det daglige synes å fungere ganske godt i fosterhjemmet og i den skolesitusjon og det sosiale miljø som er knyttet til dette, har de ikke slått seg til ro der i løpet av de henimot fire årene som nå er gått siden omsorgsovertakelsen. Fosterforeldrene kan ikke klandres for dette. Det har derimot vært rettet sterk kritikk mot A for hans bidrag til å holde tilbakeflyttingsalternativet varmt for barna. Flertallet er enig i at det er grunn til å kritisere A for et antatt betydelig fokus på dette temaet, men har samtidig forståelse for at det ville være tilnærmet umulig for ham i samvær med barna fullstendig å skulle undertrykke sitt sterke ønske om å få barna hjem.
Slik situasjonen er - og har vært under hele plasseringsperioden - lever barna i en lojalitetskonflikt, hvilket utvilsomt innebærer en betydelig risiko for skadevirkninger, ikke minst for to barn som er sårbare på annen bakgrunn. I tingrettens dom fra juni 2005 er det fremhevet at barna trenger ro. Tingretten reduserte antallet årlige samvær mellom barna og A til omtrent det halve med sikte på å redusere lojalitetskonflikten. Tingretten antydet at far skulle bearbeides til å bidra til slik reduksjon, hvoretter samværet igjen kunne økes og tilbakeføring eventuelt kunne skje, jf. ovenfor i denne dom side 11-12.
Flertallet kan ikke se at samværsreduksjonen har hatt den ønskede effekt. Barna synes senere å være minst like sterkt opptatt av å skulle flytte hjem som tidligere. Det er av betydning at det dreier seg om barn som nå er blitt ganske store. B er 12 ½ og C er snart 11 år gammel. Når så store barn har holdt fast ved sine oppfatninger over så lang tid, må det antas at de er blitt internalisert hos barna og er blitt deres egne. Det vil da være svært vanskelig å endre holdningen. Det blir i slik sammenheng av mindre betydning at andre på kritikkverdig måte har bidratt til holdningen og til vedlikeholdet av denne. Andre tungtveiende grunner kan trekke i annen retning, men som utgangspunkt er det grunn til å tro at en løsning i samsvar med barnas syn vil ha bedre muligheter for å lykkes enn en løsning på tvers av barnas syn. Det bør også nevnes at loven som utgangspunkt forutsetter at det skal vises respekt for barnas synspunkter, selv om vektleggingen av barnas syn åpenbart må bli annerledes i barnevernsaker enn ved barnefordeling.
En opphevelse av omsorgsovertakelsen og tilbakeføring av barna til far vil bringe barna ut av lojalitetskonflikten og eliminere den skaderisikoen som konkret er knyttet til denne konflikten. En tilbakeføring til far vil gi barna avklaring av spørsmålet om hvor det er de skal bo, hvilket forstås å være en forutsetning for at BUP kan fortsette behandling som barna har behov for. En forutsetning for å kunne velge denne tilsynelatende nærliggende løsningen må imidlertid være at A og hans omsorgsbase ikke fremstår med slike svakheter i forhold til barnas særlige behov at det - til tross for risikoen for og ved en fortsatt lojalitetskonflikt - med rimelig grad av sikkerhet må antas at det vil være best for barnas utvikling at omsorgsovertakelsen opprettholdes.
Flertallet vurderer den omsorgsbasen A i dag representerer som langt bedre enn da Ds sykdom preget situasjonen for barna i det daglige.
Bestefar A er en frisk og rørig 65-åring som fortsatt bor i huset. Det anses påregnelig at han under barnas videre oppvekst vil kunne gi de samme positive bidragene som tidligere er beskrevet av psykolog Lillegjære, jf. ovenfor i denne dom side 6.
As ektefelle F er 36 år gammel og har en allsidig utdanning og yrkesbakgrunn fra Russland. Hun har blant annet utdanning på gymnasnivå som førskolelærer. Hun har nå bodd i Norge i ca. fire år og snakker godt norsk. Hun har skaffet seg norsk studiekompetanse og begynte høsten 2005 på sykepleierutdanning. Hennes 18 år gamle datter, som også er en del av husstanden, går nå i 2. klasse i den videregående skolen.
Fs tilstedeværelse ble naturlig nok tillagt begrenset vekt ved fylkesnemdas behandling i 2002, jf. ovenfor side 4, og i psykolog Lillegjæres rapport fra 2002, jf. ovenfor side 6 og 8. F ble knapt nok nevnt i Lillegjæres tilleggsrapport fra 2004. Fylkesnemdas synes samme år å påpeke at det på det tidspunkt hadde vært relevant å vurdere F nærmere, jf. ovenfor side 10.
Bortsett fra noen antydninger om det uheldige i at F har opptrådt og må forventes å ville opptre solidarisk med sin ektefelle hva angår forståelsen av sakens sentrale temaer, er de vurderingene som er gitt av F entydig positive. Det kan nevnes at barna er positivt innstilt til henne. Det er også flertallets vurdering at F fremtrer som en klart positiv ressurs for familien. Hun har ingen formell status i forhold til barna, men det foreligger intet som skulle tyde på at hun ikke også i de årene av barnas oppvekst som gjenstår, vil være tilstede i husstanden. Nettopp fordi F vil utgjøre et sentralt element i As omsorgsbase, har rettens medlemmer diskutert om det foreligger behov for en grundig utredning av Fs omsorgsevner. Flertallet er - blant annet basert på den aktuelle bevisbyrdesituasjonen - kommet til at saken må finne sin løsning basert på det bevisgrunnlag som er presentert.
A har mange gode kvaliteter som far. Han sviktet imidlertid og ga til kjenne svak innlevelse i de årene D var syk og tidvis bodde hjemme. A har senere opptrådt uheldig ved stadig å fokusere for barna at de skal flytte hjem og ved å hale ut følelsesladede avskjeder etter samvær. Ingen av disse problemstillingene vil foreligge etter en tilbakeføring. Spørsmålet er imidlertid om A i de nevnte situasjoner har avdekket svakheter som vil gjøre seg gjeldende når han etter tilbakeføring blir stilt overfor andre utfordninger.
Flertallet antar at kritikkverdig opptreden fra As side til dels har hatt sammenheng med den stressede situasjonen han kom i etter en omsorgsovertakelse som han ikke hadde noen forståelse for. Flertallet antar ellers at A i noen grad vil ta lærdom av saken og av de faglige råd og advarsler som er kommet frem i sammenheng med denne. Han må opptre årvåkent om barna opptrer for eksempel innesluttet eller ukritisk, og han må søke - og være innstilt på å motta - faglig hjelp i nødvendig utstrekning. A har stilt seg positivt til at behandlingen av barna hos BUP skal gjenopptas.
En prøvesten for As omsorgsevner vil etter tilbakeføring være hans holdning til de tidligere fosterforeldrene. Det er til å forstå at han opplever det slik at barna aldri skulle ha vært i fosterhjem. Det er imidlertid et faktum at barna har oppholdt seg der i trefire år og at visse bånd er knyttet. Det er nærliggende å tenke seg at barna etter tilbakeføringen vil ha behov for fortsatt kontakt i en eller annen form i kortere eller lengre tid. Det er av betydning at A ser - og er åpen for - et slik behov.
Som allerede opplyst er det lagmannsrettens flertalls syn etter en samlet vurdering av sakens faktum og de mange kryssende hensyn at omsorgsovertakelsen må bli å oppheve. A anses å ha tilstrekkelig omsorgsevne med bistand fra sine nærmeste til å kunne gi disse barna en forsvarlig videre oppvekst. Det antas for barna ikke å være oppstått en så sterk tilknytning til fosterhjemmet og miljøet omkring dette at flytting antas å kunne føre til alvorlige problemer for barna.
Flertallet ser likheter med saksforholdene i Rt-1996-1203 og i Rt-2004-999.
Den første av disse sakene gjaldt en syvåtte år gammel gutt som hadde vært i fosterhjem i to år. Han befant seg i en lojalitetskonflikt, i det dilemma at han ikke kunne knytte seg helt til fosterforeldrene fordi han var redd for å såre biologiske foreldre. Han var i løpet av tiden i fosterhjemmet blitt stadig mer veltilpasset. Gutten ble tilbakeført til foreldrene, idet det klart ikke ble ansett som en god løsning å bryte forbindelsen mellom ham og foreldrene og konflikten vanskelig kunne løses på annen måte enn ved tilbakeføring. Det heftet ikke ubetydelige svakheter ved de biologiske foreldrene som omsorgspersoner, både hver for seg og samlet. Mor hadde de svakeste omsorgsevnene. Det hadde til dels vært vanskelig å få far til å akseptere hjelpetiltak, men dette ble ansett som en utfordring som måtte tas av barneverntjenesten. Det ble antatt at fars holdning i ikke liten utstrekning hadde sammenheng med saken og at han ville ta lærdom av denne og akseptere nødvendige hjelpetiltak.
Saken fra 2004 gjaldt en 12 år gammel gutt med alvorlige adferdsvansker, som hadde vært i institusjon/hos fosterforeldre i totre år. Gutten utviklet etter hvert en sterk uvilje mot fosterhjemsplasseringen og ønsket å flytte hjem til mor (51). Det kunne stilles spørsmål ved grunnlaget for hans standpunkt, dels fordi han syntes sterkt påvirket av morens holdning. Hans stanspunkt ble likevel ansett å ha stor betydning for om det var forsvarlig å opprettholde plasseringen. Med morens påvirkningskraft var det liten utsikt til at standpunktet ville bli endret og betydelig fare for at guttens motstand ville øke i styrke (54). Det var betydelig usikkerhet om morens omsorgsevne i forhold til guttens spesielle behov. Det var ikke grunnlag for kritikk mot barneverntjenesten eller fosterforeldrene (62). Gutten hadde vist en viss positiv utvikling etter plasseringen (63). Ved å oppheve omsorgsovertakelsen ville man oppnå at den stressfaktoren som den representerte for både gutten og moren ble fjernet (64). Gutten ble tilbakeført til sin mor.
Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Dag Brathole og fagkyndig meddommer Lars Jørgen Loftet, finner at A ikke kan gi B og C forsvarlig omsorg, jf. barnevernloven §4-21, ut fra de særlige omsorgsbehov som barna har.
C ble første gang henvist til BUP 28. august 2000. Hun var da syv år gammel og bodde hjemme hos sine foreldre. Henvisningsgrunnen var tristhet/depresjon/sorg samt andre somatiske symptomer.
I brev av 25. juni 2004 fra BUP til barnevernet i X heter det vedrørende C:
« Til tross for at C oppleves å vise positiv utvikling med tanke på sosial kompetanse siden U.t. startet arbeidet med henne ser hun fortatt ut til å streve med følgende symptom:
- Hun kan fortsatt vise påfallende ukritisk og klengende kontaktform. Hennes sosiale kontaktform virker også noe pleasende.
- Strever fortsatt med empati i følge fosterforeldre og vansker i sosialt samspill.
- Kan sies å vise tegn på dissosiering som dårlig hukommelse, regresjon og hun kan på U.t. virke noe emosjonelt forflatet (likegyldig)
- Tristhet
- I følge andrehåndsinformasjon har C vist tegn på seksualisert atferd.
Overfor nevnte symptombilde gjør at C fremdeles kan sies å fylle diagnosekriteriene for en atferds- og følelsemessig forstyrrelse, uspesifisert. »
Det er ikke fremkommet noe under bevisføringen som tyder på at C har vært utsatt for seksuelle overgrep.
C har våren 2005 fått stillet diagnosen F94.2 Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse av BUP. Denne diagnose har ikke kommet til uttrykk i skriftlig erklæring.
Mindretallet legger ut fra det ovenstående til grunn at C har klart behov for stabilitet og ekstraordinære behov for god kvalitet på omsorgen i årene fremover for å reversere problematikken så langt det lar seg gjøre. Problematikken har imidlertid en dårlig prognose, dårligere dess svakere omsorgssituasjonen er.
Også B ble henvist til BUP 28. august 2000. Hun var da ni år gammel og bodde hos sine foreldre. Henvisningsgrunnen var den samme som for C.
I brev av 25. juni 2004 fra BUP til barnevernet i X heter det vedrørende B:
« Til tross for at B oppleves å vise positiv utvikling siden utredningen ved BUP i 2000/2001 ser hun fortsatt ut til å streve med følgende symptom:
1. Tristhet.
Hun virker blid utenpå, men trist inni.
2. Moderate dissosiative symptom (dvs. en form for selvhypnose antatt brukt for å skjerme seg fra følelser. Med økende emosjonell forflatning som resultat og ofte gradvis mistende evne til å kjenne på følelser).
Av dissosiative symptom er det særlig forvirring og dårlig hukommelse som ser ut til å plage B.
3. Selvdiskvalifiserende atferd som gir inntrykk av at hun sliter med redusert selvfølelse og selvtillit.
4. Tidvis regressiv atferd.
Overfor nevnte symptombilde gjør at B fremdeles kan sies å fylle kriteriene for depressiv lidelse. »
B er beskrevet som innadvendt, kontrollert og selvdiskvalifiserende, tidvis trist og omsorgspersoner og behandlingsapparatet får vanskelig tak i hvordan hun opplever ting og har det. Hun opplever lojalitetskonflikter i flere retninger. Våren 2005 fikk BUP minimal kontakt med henne. Hun har behov for stabilitet, ro og bekreftelse og for å lære å bli kjent med seg selv og representere seg selv. Hun er over 160 cm høy og er beskrevet å veie rundt 35 kg. Det er mulig hun har problemer med sin vekt. Hun har behandlingsbehov i tillegg til omsorgsbehov.
I sakkyndig rapport av 27. august 2002 uttaler psykolog Lillegjære om A:
« Oppsummert så betyr dette at far nok har problemer med å fungere sterkt nok i forhold til flere av de mest sentrale foreldrefunksjoner. Han har sterke sider knyttet til daglige omsorgsrutiner og engasjement i barna, men blir svaktfungerende på områder som setter krav til det å « se » problematikk og behov hos barna. Resultatet for barna kan bli mangelfull handling når det er behov for dette. Denne vurderingen vil far ha store problemer med å forstå, da en forståelse innebærer en følelsesmessig opplevelse av at det foreligger et problem. Denne følelsen synes han å ha bare i begrenset grad.
Den problematikken som her er beskrevet er nært knyttet til den voksne personlighetsmessige fungering. Det er derfor en så integrert del av hvordan et menneske fungerer at det er relativt motstandsdyktig mot endring. Far som omsorgsperson på sikt blir derved preget av dette. »
Mindretallet legger etter bevisføringen til grunn at den ovenstående beskrivelse av A var og er korrekt. A har etter mindretallets syn sviktet sine barn ved at han ikke tok deres mors sykdom på alvor. Han prioriterte ikke barna i denne kritiske situasjon som varte i flere år. A har over år vært avvisende eller motvillig til å bli med på hjelpetiltak som forskjellige instanser har sagt var nødvendige. Etter mindretallets syn ser A i meget beskjeden grad at barna er skadd og har behov for oppfølging. I den grad A erkjenner problemer, er det etter hans syn fosterhjemssituasjonen, og i noen grad situasjonen rundt mor, som har skapt vansker for barna. Mindretallet finner det endelig klart at A under fosterhjemsplasseringen av barna ikke har skjermet dem og har nøret opp under den lojalitetskonflikt barna lever i.
As svake empati representerer etter mindretallets syn en fundamental svikt i hans omsorgsevne, en svikt som har vært med på å forårsake skade hos B og C.
Mindretallet er enig med flertallet i at hensynet til en stabil situasjon for B og C taler for å tilbakeføre barna til far, og viser til flertallets vurderinger vedrørende dette spørsmål. Mindretallet er videre enig i at særlig Bs klart uttrykte ønske om å flytte hjem til far, taler for en tilbakeføring. I motsetning til flertallet finner imidlertid mindretallet en slik tilbakeflytting uforsvarlig ut fra barnas omsorgsbehov og As omsorgsevne på det psykiske plan.
Lagdommer Brathole har funnet avgjørelsen vanskelig. Meddommer Loftet ser manglene ved As omsorgsevne som så fundamentale at saken for ham har voldt liten tvil.
Domsslutningen blir å formulere i samsvar med flertallets syn.
Tilbakeføring av barna bør neppe gjennomføres umiddelbart etter at rettskraft er inntrådt, men dette bør ha skjedd i god tid før skolestart høsten 2006. Det synes naturlig å trappe opp samværene i mellomtiden. Detaljene i denne sammenheng må barneverntjenesten ta seg av.
Det er viktig at avklaring skjer så snart som mulig. Kommunen bør snarest mulig avklare om dommen vil bli anket eller ikke.
Domsslutning:
Vedtak om omsorgsovertakelse for B, født *.*.1993, og C, født *.*.1995, oppheves.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
