|
FNV-2006-115-MRO
--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Fylkesnemnda for sosiale saker Møre og Romsdal - vedtak
DATO: 2006-10-27
PUBLISERT: FNV-2006-115-MRO
STIKKORD: Barnevern. Omsorgsovertakelse. Plassering. Samvær
SAMMENDRAG: Barnet var midlertidig plassert hos mormor/morfar i henhold til avtale mellom disse og mor. Fylkesnemnda tok kommunens begjæring om omsorgsovertakelse til følge under henvisning til barnevernlovens §4-8, andre ledd, jfr. §4-12, litra a og §4-12, andre ledd. Det ble antatt at fortsatt frivillig plassering hos mormor/morfar ikke ville gi « tilfredsstillende forhold » for barnet. Nemnda fant ikke å ville oppstille særskilte vilkår i forbindelse med plasseringen. Uttalelser om foreldrenes samværsrett.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-8 (Bvl §4-8 ).
SAKSGANG: Sak nr. 06-0115 forent med sak 06-0116 (egen behandling). Innstevnet for X tingrett av mors advokat.
PARTER:
FORFATTER: Fylkesnemndsleder: Oddbjørn Skjong. 2 sakkyndige medlemmer. 2 alminnelige medlemmer.
Henvisninger i teksten: lov-1992-07-17-100-§4-10 (Bvl §4-10), lov-1992-07-17-100-§4-11 (Bvl §4-11), lov-1992-07-17-100-§4-14 (Bvl §4-14), lov-1992-07-17-100-§4-15 (Bvl §4-15), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-3 (Bvl §4-3), lov-1992-07-17-100-§4-4 (Bvl §4-4), lov-1992-07-17-100-§7-3 (Bvl §7-3)
--------------------------------------------------------------------------------
Saken gjelder G kommunes begjæring om omsorgsovertakelse med hensyn til A, født *.*.03, med hjemmel i lov om barneverntjenester §4-8, andre ledd, jfr. §4-12 a, plassering i godkjent fosterhjem etter §4-14 a, jfr. §4-15 og fastsettelse av samværsordning for biologisk mor etter §4-19.
As mor er B, født *.*.82, bosatt i G. Hun er alene om foreldreansvaret for barnet.
Barnets far, som er C, bosatt i S, H kommune, har altså ikke del i foreldreansvaret, og har av den grunn ikke partsrettigheter i saken om omsorgsovertakelse. Spørsmålet om fars samværsrett har Fylkesnemnda tatt stilling til i separat vedtak av i dag (sak 06-116).
Mor har opplyst at hun er født i I. Hennes mor er fra J, mens faren er fra G. Mor er oppvokst i G, sammen med sine foreldre, samt en eldre søster og to yngre brødre. Hun var mye syk som barn, og fikk diagnosen astma som seksåring. Mor gikk ikke i barnehage. Hun begynte på skole som 7 åring. I tredje klasse fikk hun ekstraundervisning grunnet lese- og skrivevansker. I følge mor hjalp det ikke, hun hang likevel etter i undervisningen. Mor har fortalt at hun ble mye mobbet på skolen. Etter ungdomsskolen gikk hun agronomlinjen på videregående skole. Senere gikk mor på folkehøyskole, der hun ble kjent med barnets biologiske far. Etter at de var ferdig med skolen våren 2003, bodde de sammen en kort tid på gården til fars foreldre i S. Imidlertid ble forholdet mellom mor og far brutt. Mors foreldre hentet henne tilbake til G.
Barneverntjenesten i G har hatt kontakt med mor og barnet siden høsten 2005. Den 29.08.05 mottok barneverntjenesten en anonym telefonhenvendelse, der melderen gav uttrykk for en generell bekymring for barnets situasjon. I følge melderen var der manglende rutiner og struktur i hjemmet, og A var svært lenge opp om kvelden. Han var mye syk, og der var mye rot i hjemmet. Videre var A svært aktiv, og mor kledde ham ikke etter været.
Med bakgrunn i meldingen besluttet barneverntjenesten å iverksette undersøkelsessak etter lovens §4-3. Mor ble innkalt til samtale den 09.11.05. Mor ble i møtet informert om meldingens innhold, saksgangen og partsrettigheter. Hun fikk anledning til å kommentere meldingen. Mor gav samtykke til at barneverntjenesten innhentet opplysninger fra ulike instanser.
Av uttalelse datert 19.11.05 fra barnehagen fremgikk det at A hadde lite språk, og at han var stille av seg. Da han begynte i barnehagen hadde det blitt gitt beskjed om at han kunne « skrike seg vekk » og besvime. Dette hadde skjedd i barnehagen to ganger, i situasjoner der han hadde grått etter at han hadde slått seg. Ellers ble han beskrevet som en blid og positiv gutt, som innbød til samlek med andre barn. Overfor voksne var han tillitsfull.
I rapporten fra helsesøster av 22.11.05 fremgikk det at mor, ved konsultasjoner på helsestasjonen, hadde fortalt om en del skriking, der barnet svelget vrangt og sluttet å puste. Han hadde vært til utredning ved sykehuset i I for dette, uten at de der fant noe galt. Helsesøster stilte spørsmålstegn ved om mor i enkelte sammenhenger greide å tolke signalene som gutten gav, og ut fra dette tilfredsstille hans behov. Helsesøster hadde også bemerket til mor at gutten var tynnkledd ved et par anledninger. Ved 17-18 månedskontroll var A aktiv, hadde lite ro på seg og var flyktig i leken.
Barneverntjenesten mottok videre uttalelse datert 28.11.05 fra psykolog 1, som av tingretten hadde vært oppnevnt som sakkyndig for å bidra til en mulig løsning av samværskonflikt mellom foreldrene. I sin uttalelse bemerket psykolog 1 at mors opptatthet av at gutten hadde en form for anfall, og diskrepansen mellom informasjon fra mor på dette området og informasjon fra andre, virket påfallende, uansett hva konklusjonen med hensyn til anfallene måtte vise seg å være. Psykolog 1 påpekte også at A virket noe ukritisk i forhold til kontakt. Han så ut til å være i en slags opposisjon til mor, og benyttet seg av « action-metoden » for å få hennes oppmerksomhet. Man kunne ane tendenser til « krig/temperament » fra begge sider. Hvis dette fikk holde på i noen år, kunne det bli atferdsvansker. Det psykolog 1 savnet var at mor møtte ham mer på hans kommunikasjonsiver.
Endelig mottok barneverntjenesten uttalelse datert 28.12.05 fra familieveileder ved helsestasjonen. Av denne fremgikk det at familieveilederen hadde hatt kontakt med mor siden barnet ble født. Det var jordmoren som etter samtykke fra mor henviste mor til familieveilederen med tanke på ekstra oppfølgning, veiledning og støtte. Årsaken til at familieveilederen ble kontaktet var bekymring for A i relasjon til et vanskelig forhold mellom mor, far og hans familie. Familieveileder gjennomførte samtaler ved kontoret, i tillegg til et hjemmebesøk hos mor. Av familieveilederens uttalelse fremgikk bl.a.:
« A er ein blid og svært aktiv gut. Han går frå den eine aktiviteten til den andre, høgt og lavt. Er rask til å finne løysningar på det som han vil prøve å oppnå. Sjeldan å sjå at han kan roe seg ned med ein aktivitet, kan halde på til han vært både sliten og sveitt. Når han står fast i noko, og ikkje kjem seg vidare i leiken, får han beskjed frå mor « dette klarer du sjølv ». U.t. har presisert til mor at du må prøve å forstå at guten ikkje er så gamal endå, at han treng ei mor som kan veilede og støtte han undervegs. U.t får ei oppleving av at mor ikkje alltid greier å tolke og bekrefte A sine signal og sin atferd, og at det derfor kan verte uheldig samspel mellom dei to. Desse observasjonane er kun gjort når dei har vore her på helsestasjonen, korleis det er heime og ellers i det sosiale, kan ikkje u.t. uttale seg om. Har som tidlegare nemnt prøvd å få besøkt dei heime gjentatte gonger. Dette for å sjå korleis mor og A fungerer saman i heimen, men mor har ikkje ønsket dette. »
Som et ledd i undersøkelsen prøvde saksbehandler gjentatte ganger å få til avtale om hjemmebesøk hos mor. Dette viste seg svært vanskelig å få til. Avtaler som ble inngått ble søkt utsatt, eller ble avglemt.
Da saksbehandler således kom til avtalt hjemmebesøk den 07.12.05, var døren låst og ingen hjemme. Da saksbehandleren lyktes i å kontakte mor pr. telefon, forklarte denne at hun hadde glemt møtet. Ny avtale ble inngått for dagen etter. Den 08.12.05 var mor og A hjemme da saksbehandler kom til avtalt tid. Det var snø og flere kuldegrader ute. A var iført bleie og en body. Da saksbehandleren kom inn i stua, ble hun møtt av et « ubeskrivelig rot ». Det lå blader, bøker, brusåpner, en hermetisk boks med spagetti og andre ting i sofaen. Også ellers var leiligheten rotete og kaotisk. Saksbehandleren fikk en opplevelse av A som veldig urolig og flyktig, mens mor var innkonsekvent og passiv i forhold til ham.
Den 11.01. og 18.01.06 var mor til samtale på barneverntjenestens kontor. Hun fortalte da om sin livshistorie m.v.
Mor formidlet også at hun hadde problemer med å takle A spesielt første uken etter at han kom fra far, i forbindelse med dennes samvær. Saksbehandler tilbød mor å observere dem i lag, for å se om barneverntjenesten kunne bidra med hjelp. Dette ville mor gjerne. Man avtalte derfor nytt hjemmebesøk den 02.02.06.
Hjemmebesøket som nevnt fant sted på kveldstid og A var hjemme. Også denne gangen var leiligheten ekstremt rotete og A var lite kledd. Saksbehandler opplevde at mor var lite konsekvent i forhold til grenser, og at mor og A hadde et uheldig samspill seg i mellom. Mor uttrykte fortvilelse i forhold til at hun hadde problemer med å takle A. Saksbehandler formidlet på sin side bekymring til mor, og foreslo at hun kunne få hjelp fra familiearbeideren i barneverntjenesten til å få skikk på leiligheten. Familieveilederen kunne også hjelpe mor i forhold til samspill og grensesetting. Dette ville mor ta i mot.
Saksbehandleren kontaktet familieveilederen dagen etter, og avtalte at familieveilederen skulle gå inn og veilede mor. Dette ville familieveilederen ta på seg, men hun ønsket da også å observere A i barnehagen. Dette samtykket mor i pr. telefon. Saksbehandleren overlot deretter til familieveileder og familiearbeider å ta kontakt med mor for å gjøre avtale.
Den 20.02.06 kom familiearbeider innom kontoret til saksbehandler og opplyste at hun og familieveileder ved flere anledninger hadde tatt kontakt med mor for å avtale hjemmebesøk. Det passet aldri for mor. Denne dagen hadde de avtalt besøk, men mor hadde ringt og sagt at de ikke fikk komme, for hun og A var syke og hadde ikke sovet om natten. I tillegg var A « helt håpløs ».
Barneverntjenesten ble da så bekymret for mor og A at den besluttet å foreta et uanmeldt hjemmebesøk. Saksbehandleren hadde med seg en kollega ved hjemmebesøket. Mor ville ikke slippe dem inn da de kom på døren. Grunnet stanken fra leiligheten, samt den omstendighet at mor ikke ville slippe dem inn, gjorde at barneverntjenestens representanter ble mer bekymret. De overtalte til slutt mor om å slippe dem inn. Inne i leiligheten ble barneverntjenesten møtt med « et ubeskrivelig rot ». Barneverntjenesten vurderte at det ikke var forsvarlig at mor og barn oppholdt seg i leiligheten. Barnevernkonsulenten spurte mor om det var noe sted hun og A kunne bo en stund. Mor foreslo sine foreldre, og samtykket i at barneverntjenesten kunne ringe dem. Mor fikk beskjed om å pakke rene klær til A. Barnevernkonsulenten ringte mormor, og forklarte kort hva som hadde hendt. Mormor sa seg villig til å ta ansvaret for A inntil han skulle til far i forbindelse med samvær.
Barneverntjenesten ønsket å snakke med mor om hvorledes situasjonen hadde kunnet bli så ille. Barneverntjenesten ville også at mor skulle konsultere lege, men dette ville ikke mor imøtekomme. Barneverntjenesten fortalte om et barne- og familiehjem som et alternativ. Det ble avtalt med mor å leie inn profesjonell hjelp for å vaske ned leiligheten.
Den 13.03.06 mottok barneverntjenesten bekreftelse på at mor ville bli tatt inn ved barne- og familiehjemmet. Den 20.03.06 ble det sendt henvisning til barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.
Den 24.04.06 flyttet mor og A inn ved barne- og familiehjemmet. De flyttet ut fra institusjonen den 13.06.06. I utskrivningsrapport datert 21.06.06 er det i konklusjonen anført følgende:
« Vi er svært bekymret for A sin omsorgssituasjon slik vi har sett den inne på avdelingen. Mor er passiv og den positive interaksjonen er hovedsakelig fraværende. Mor sliter etter vår vurdering med å tolke og forstå A. Hun viser store mangler i forhold til empati, nærhet og det å ha en realistisk oppfatning av hvilke behov A trenger og får dekket av og gjennom henne. A vurderes å være en stille og sky gutt som det kan være vanskelig å få kontakt med. Han kan virke noe ukritisk, da han differensierer lite på hvem han henvender seg til. Han virker utrygg, svak i kontakten, og synes både språklig og sosialt forsinket. Han viser mye frustrasjon ved å gråte, sutre og vandre rundt uten å finne noe å gjøre. Han smiler og ler lite, er flat i uttrykkene og viser en noe passiv og avventende atferd. A viste avslutningsvis på avdelingen endringsatferd som tydet på at hans potensiale ikke har blitt møtt. Det vurderes at A sine mangelfulle språklige, motoriske og sosiale ferdigheter er knyttet opp i mot morens manglende foreldreferdigheter. Mors mangler vurderes å være så omfattende at omsorgen for A pr. i dag ikke er god nok. Mor har bare sporadisk tatt den råd og veiledning vi har gitt, og har kun tidvis vist å kunne endre på en del praktiske rutiner. Vårt tiltak vurderes ikke som tilstrekkelig, heller ikke på sikt for å kunne styrke mors foreldreferdigheter så mye at omsorgen for A kunne blitt god nok. Oppholdet blir derfor avsluttet. »
Det var deretter flere møter i anledning en mulig sak om omsorgsovertakelse. Den 22.06.06 fant sted et møte mellom barneverntjenesten, mor, mors advokat og mors foreldre. På møtet kom det bl.a. frem at mor og hennes foreldre hadde skrevet under en avtale om daglig omsorg for å forhindre Fylkesnemndssak, samt for å oppnå at mor og A kunne ha daglig kontakt og unngå samværsbegrensninger.
Barneverntjenesten i G har deretter utarbeidet saksfremlegg i henhold til lovens §7-3. Saken kom inn til Fylkesnemnda i Møre og Romsdal den 11.07.06. Forhandlingsmøtet ble holdt den 16,17 og 18.10.06. På vegne av G kommune møtte under forhandlingsmøtet barnevernleder og saksbehandler, med advokat I som prosessfullmektig for kommunen. Som privat part møtte B, med advokat II som oppnevnt prosessfullmektig. Under forhandlingsmøtet avga sakens parter forklaring. Videre ble det avgitt forklaring av syv vitner. Det ble dokumentert fra saksutdrag og vedlegg til prosesskrifter som det fremgår av møteboken.
Offentlig part G kommune v/ advokat I har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Fra kommunens side påberopes lovens §4-8, andre ledd, sammenholdt med §4-12, litra a. Også lovens §4-12, første ledd, litra d menes dog å være oppfylt. Kommunen viser i den forbindelse til hva som er dokumentert i saken, samt vitneforklaringer. Mor menes å ha en begrenset omsorgsevne. Der er således mangler med hensyn til hennes empati/innlevelse. Der er mangler ved samspillet mellom henne og barnet. Disse problemene har foreligget lenge. Det vises til familieveileders forklaring. Familieveileder forsøkte også gang på gang å komme i posisjon i forhold til mor. Mor så imidlertid ikke behov for bistand, og nektet familieveileder innpass i familien. Mor fremstår som særdeles umoden, og er ikke i stand til å håndtere den betydelige utfordring som barnet her innebærer. Barne- og familiehjemmet Ts vurderinger må tillegges betydelig vekt. T signaliserte tidlig sterk bekymring med hensyn til mors omsorgsevne. Oppholdet ved T ble avsluttet fordi man der ikke så potensiale for endring hos mor. Mors problemer går også mange år tilbake i tid. Det vil ikke være tilstrekkelig, i forhold til disse problemer, med det behandlingsopplegg hun nå har. Kommunen vurderer således at mor har klare begrensninger som omsorgsperson, og at begge alternativer under §4-12, litra a, er oppfylt. Det mest alvorlige er dog manglene i forhold til den psykiske omsorg. Mangler ved mors omsorgsevne må vurderes i relasjon til barnets omsorgsbehov. Kommunen mener at barnet har særskilte behov for omsorg. Det vises til saksbehandlers forklaring, samt til Bups rapport og psykolog IIs vitneprov. Barnet ligger betydelig på etterskudd med hensyn til språk, og ligger også noe etter med hensyn til motorisk, sosial og emosjonell utvikling. Hjelpetiltak vil i denne situasjon ikke være tilstrekkelig. Det vises til forsøkene på å sette inn tiltak. Særlig vises det til Ts vurdering i så måte. Ser man Ts vurdering i sammenheng med mors holdning, fremstår det som urealistisk å nå frem med hjelpetiltak. I den forbindelse bemerkes også at verken mor eller noen i hennes nettverk synes å se noe behov for hjelpetiltak. Omsorgsovertakelse fremstår ut fra en totalvurdering som den beste løsning for barnet. At barnet i henhold til avtale er plassert hos mormor, medfører ikke at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er oppfylt. Den avtale som foreligger kan mor, uten rettslige konsekvenser, trekke når som helst. Med hensyn til plasseringen fremstår fosterhjem som det mest nærliggende alternativ. Når det gjelder hvilket fosterhjem som bør velges, bør dette overlates til barneverntjenesten. Nemnda kan sette vilkår for plasseringen, men bør ikke gjøre det her. Mors søster fremstår som det ene alternativ. Imidlertid er hun kritisk i forhold til barneverntjenesten, og har dessuten tatt del i konflikten i forhold til far/fars familie. Hun ser heller ikke særlige omsorgsbehov hos barnet. Dersom hun skulle bli fostermor, ville det bli et problem å regulere samværet. Plasseringen bør være slik at man ivaretar også hensynet til barnets kontakt med far og hans familie. Når det gjelder samvær baserer kommunen seg på at det vil bli tale om en langsiktig plassering i fosterhjem. Man viser til rettspraksis med hensyn til den betydning dette moment har. Siktemålet bør være at barnet skal ha kjennskap til sine biologiske foreldre. Barnet trenger her klart ro og stabilitet i fosterhjemmet. Kommunen anbefaler, på den bakgrunn som foreligger, maksimum 12 samvær pr. år samlet. Imidlertid er også dette kanskje litt mye. Når det gjelder lengden på samværene, er kommunen kommet til at overnattingsbesøk ikke er det beste. Dette gjelder i forhold til så vel far som til mor. Imidlertid mener kommunen at gutten sannsynligvis har den sterkeste tilknytning til mor, noe som influerer på påstanden med hensyn til samværets omfang. Kommunen ønsker adgang til tilsyn i forbindelse med samværene.
På vegne av G kommune er det nedlagt slik påstand:
1. Med hjemmel i lov om barneverntjenester §4-8, andre ledd, jfr. §4-12 a overtar barneverntjenesten i G kommune omsorgen for A, født *.*.03, for plassering i godkjent fosterhjem etter lov om barneverntjenester §4-14 a.
2. A skal ha 8 dagssamvær pr. år med mor. Barneverntjenesten skal ha rett til å sette inn tilsyn under samværene.
Privat part B v/ advokat II har i hovedtrekk anført:
På vegne av den private part gjøres gjeldende at vilkårene i lovens §4-8, andre ledd, jfr. §4-12 a, ikke er oppfylt. Spørsmålet er om det er sannsynlig at A blir flyttet, og om han da kommer i en situasjon som beskrevet i §4-8, andre ledd. Det kreves overveiende sannsynlighet for at han skal komme i en slik situasjon - altså en høy grad av sannsynlighet. Å anvende §4-8, andre ledd, er vanskelig, dersom det er gått en tid, og det i mellomtiden er inntrådt endringer i mors situasjon. A har god nok omsorg der han er i dag. Når barneverntjenesten ikke har tatt opp spørsmålet, går man ut fra at den ikke har vært bekymret i så måte. Mors situasjon er den siste tid blitt bedret, og er således annerledes enn f.eks. for fire måneder siden. Problemene som tidligere forelå bunnet i konflikten mellom mor og far. De bunnet også i A affektanfall. Mor opplevde subjektivt en stressende situasjon, og pådro seg en slags depresjon. Situasjonen fremsto som hennes livs krise. Imidlertid har mor lært av det hele. I fremtiden vil hun ta imot hjelp. Det var godt for mor å høre at A hadde det bra hos far under samværene. Hun stoler på det som ble sagt om dette. Mor mener hun er bedre rustet i forhold til omsorgen for A nå, enn da hun slet med sine problemer. Det kan spørres om A har særskilte behov. Språket er ikke bra, men det har kommet seg den siste tiden. Når det gjelder motorikk og fungering for øvrig, står A ikke noe tilbake, i følge barnehagen. Når det gjelder testene som er utført, synes der å være knyttet en viss usikkerhet til dem. Mor var sliten da hun kom ut fra T. Hun opplevde oppholdet som stressende. T hadde også et dårlig inneklima, og ble stengt av den grunn. Det er G kommune som har bevisbyrden for at lovens vilkår er oppfylt - ikke mor. Det kreves ikke optimal omsorgsevne hos mor - der må foreligge alvorlige mangler. Ved å plassere A hos foreldrene, gir mor ham god nok omsorg. Hun tar ham ikke tilbake før forholdene ligger til rette for det. Når det subsidiært gjelder plasseringen, ser mor plassering hos fars familie som det dårligste alternativ. Man legger for øvrig ikke ned påstand med hensyn til plasseringen, i det man har tillit til barneverntjenestens vurdering i så måte. Med hensyn til samvær, mener man kommunens forslag er for begrenset. Samværet bør være så vidt omfattende at tilknytningen mellom barnet og mor holdes ved like. Mor er åpenbart den A har størst tilknytning til. Mor ønsker åtte samvær pr. år, men disse bør være med overnatting fra lørdag til søndag. Mor vil ikke motsettes seg tilsyn.
På vegne av den private part er det nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: G kommunes begjæring om omsorgsovertakelse for A tas ikke til følge.
Subsidiært: Det skal være samvær mellom mor og A åtte ganger i året med overnatting, fra lørdag formiddag til søndag ettermiddag. Mor motsetter seg ikke tilsyn.
Fylkesnemnda skal bemerke:
A har etter det opplyste av mor vært privat plassert hos mormor/morfar siden juni 2006. Avtalen må antas å være foranlediget av at barneverntjenesten forespeilet sak om omsorgsovertakelse, og må således antas å være inngått i et forsøk på å komme barneverntjenesten i forkjøpet. Realiteten må antas å være at plasseringen kan bli omgjort når som helst. - På vegne av mor er det således bl.a. gjort gjeldende at hennes situasjon er langt bedre enn tidligere, og at hun kan være i stand til å ta seg av A i løpet at 10-12 uker.
Med bakgrunn i foreliggende private plassering blir utgangspunktet, i forhold til spørsmålet om omsorgsovertakelse, å ta i lovens §4-8, andre ledd, som gjelder omsorgsovertakelse når barnet bor utenfor hjemmet. §4-8, andre ledd, lyder slik:
« Dersom det er overveiende sannsynlig at flyttingen vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i §4-12, første ledd, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for barnet...§4-12, andre og tredje ledd gjelder tilsvarende. »
Når det gjelder §4-12, første ledd, foreskriver litra a at vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlig mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.
Et alternativ til denne bestemmelse er litra d, som kommunen for så vidt har påberopt, men som Fylkesnemnda ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på.
Videre viser §4-8, andre ledd, til §4-12, andre ledd, hvoretter et vedtak etter første ledd bare kan treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet med hjelpetiltak etter §4-4 eller ved tiltak etter §4-10 eller §4-11.
Vurderingstemaet for Fylkesnemnda i fortsettelsen blir således for det første om en tilbakeføring av A til mor nå med overveiende sannsynlighet ville ha ført til en situasjon som er omhandlet i §4-12 a. Dernest blir vurderingstemaet om hjelpetiltak, som det er henvist til i §4-12, andre ledd, likevel i fortsettelsen vil kunne gi A « tilfredsstillende forhold ». Herunder blir det også spørsmål om fortsatt frivillig plassering hos mormor/morfar vil gi tilfredsstillende forhold for barnet.
Med bakgrunn i sakens opplysning finner Fylkesnemnda å måtte legge til grunn at der er vesentlige begrensninger i mors omsorgsevne. Fylkesnemnda legger særlig vekt på Ts vurderinger, som bygger på observasjoner over 16 dager. Observasjonene viste at der var lite av positiv samhandling mellom mor og gutten, og at mor slet med å tolke og forstå A. Hun viste store mangler i forhold til empati, nærhet og det å ha en realistisk oppfatning av As behov. Samlet sett tilsier rapporten fra T at der klart forelå alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som A trengte etter sin alder og utvikling.
På vegne av mor er det anført at hennes tidligere problemer var situasjonsbetinget, og at hennes situasjon nå er en annen og bedre. Fylkesnemnda betviler for så vidt ikke at mor føler situasjonen som bedre, men antar at dette ikke minst kan tilskrives at hun i de siste måneder ikke har hatt den faktiske omsorgen for A.
Fylkesnemnda finner det overveiende sannsynlig at manglende ved mors omsorgsevne, slik de kommer til uttrykk under oppholdet på T, i stor grad bunner i umodenhet og begrensninger i personlige forutsetninger. At mors omsorgsevne skal være vesentlig bedre nå enn under oppholdet på T er således lite trolig.
Fylkesnemnda finner det således overveiende sannsynlig at en tilbakeflytting av A til mor nå på nytt ville ha medført en omsorgsituasjon karakterisert ved alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som han trenger etter sin alder og utvikling. Vilkårene i lovens §4-8, andre ledd, jfr. §4-12, første ledd, litra a, er således tilstede.
Spørsmålet blir dernest om hjelpetiltak som det er henvist til i lovens §4-12, andre ledd, ville ha gitt A tilfredsstillende forhold, dersom han nå hadde blitt flyttet tilbake til mor. Med bakgrunn i sakens opplysning finner Fylkesnemnda å måtte legge til grunn at hjelpetiltak, uansett art, ville ha vært utilstrekkelige. Også i denne relasjon er det nærliggende å vise til Ts erfaringer, hvoretter mor bare sporadisk greide å etterfølge de råd og den veiledning, hun fikk. Selv et så vidt omfattende veiledningstiltak som T ble således vurdert som utilstrekkelig for å oppnå bedring i mors foreldreferdigheter. Dette samsvarer med det inntrykk Fylkesnemnda også ellers har dannet seg, og nemnda finner det som nevnt lite trolig at ytterligere forsøk på hjelpetiltak vil kunne gi « tilfredsstillende forhold » for barnet.
Slik Fylkesnemnda vurderer saken, vil heller ikke fortsatt frivillig plassering hos mormor/morfar gi A tilfredsstillende forhold. Plasseringen innebærer en betydelig usikkerhet omkring barnets situasjon. Mormor har i sin vitneforklaring formidlet at plasseringen hos henne er midlertidig. Mormor anser seg således ikke aktuell som varig fosterhjem, i barneverntjenestens regi. - Dette fordi hun ser at det vil bli vanskelig i forhold til datteren. Fylkesnemnda har også merket seg at mormor synes å ha liten innsikt i datterens begrensninger som omsorgsperson. Hun har således ikke sett noen svakheter i så måte.
Uavhengig av den avtale som er inngått legger Fylkesnemnda til grunn at mor når som helst kan tenkes å overta omsorgen. Dette må sammenholdes med at A må antas å ha et stort behov for forutsigbarhet, stabilitet og trygghet. Tilstrekkelige rammer i så henseende antas bare å ville kunne gis ham ved omsorgsovertakelse. Samlet sett finner således Fylkesnemnda at vilkårene også i lovens §4-8, andre ledd, jfr. §4-12, andre ledd, er oppfylt i saken.
Ut fra en helhetsvurdering finner Fylkesnemnda at omsorgsovertakelse fremtrer som den beste løsning for A, jfr. lovens §4-1. Dette gjelder hva enten plasseringen skje til familiebasert eller nøytralt fosterhjem.
Samtlige vilkår for omsorgsovertakelse er på denne bakgrunn tilstede, og kommunens begjæring blir å ta til følge.
I henhold til lovens §4-14 skal barnet, etter omsorgsovertakelse, plasseres enten i fosterhjem eller i institusjon. Etter lovens §4-15 skal stedet for plasseringen i det enkelte tilfelle, innenfor de rammer som er fastsatt i §4-14, velges ut fra bl.a. hensynet til hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og til om det er mulig og ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene.
Fra kommunens side er det nedlagt påstand om plassering av A i godkjent fosterhjem, noe Fylkesnemnda slutter seg til, som den klart beste alternative løsning.
Under forhandlingsmøtet har det kommet frem at kommunen har under vurdering ulike former for « familieplassering ».
Således har biologiske fars adoptivfar/adoptivmor søkt om å bli fosterforeldre.
Det samme gjelder mors søster. Derimot gjelder det som nevnt ikke mormor, i det hun ikke ønsker å gå inn på en avtale med kommunen.
Fylkesnemnda vil bemerke at det under forhandlingsmøtet er fremkommet at der mellom mors og fars familie er, og har vært, konflikter og spenninger som vanskeliggjør et konstruktivt samarbeid til beste for A. Det er for så vidt betegnende når fars adoptivfar heller ønsker et nøytralt fosterhjem enn plassering hos mors søster.
Fylkesnemndas samlede inntrykk er at de beste grunner her synes å tale for et nøytralt fosterhjem, men finner etter omstendighetene ikke å ville stille vilkår i tilknytning til plasseringsspørsmålet.
Kommunens påstand med hensyn til plasseringen blir således å ta til følge.
I henhold til lovens §4-19 har barn og foreldre, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre. Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal Fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær.
Også når det gjelder foreldrenes rett til samvær, og omfanget av samværet, blir lovens §4-1 retningsgivende. Ved vurderingen skal man således se hen til hvilken løsning som er til barnets beste.
Når det gjelder omfanget av foreldrenes samværsrett, finner Fylkesnemnda det, med bakgrunn i sakens opplysning, mest sannsynlig at det her vil dreie seg om en langsiktig plassering. Det vil således være av vesentlig betydning at barnet får den nødvendige tid og ro til å integreres best mulig i fosterhjemmet. Dette tilsier begrensninger når det gjelder foreldrenes samværsrett.
Formålet med samværsretten blir således i første rekke at barnet skal beholde kjennskapen til sine biologiske foreldre, og danne seg en realistisk oppfatning av dem.
Videre finner Fylkesnemnda å måtte legge til grunn at A, etter plassering i fosterhjem, sannsynligvis vil ha et særskilt behov for forutsigbarhet, ro og stabilitet. Også dette moment må tas i betraktning når omfanget av de biologiske foreldres samværsrett skal fastsettes.
Enn videre må det tas i betraktning at mor og far vil utøve samværsretten hver for seg. Dette tilsier at det totale antall samvær for mor og far ikke må bli for stort, sett i forhold til ovenstående hensyn.
Fra kommunens side er det foreslått 12 årlige samvær til sammen for mor og far.
Fylkesnemnda finner at dette blir i meste laget som en obligatorisk ordning. Nemnda finner at det totale antall samvær bør settes til åtte pr. år - altså gjennomsnitt hver sjette uke, som en minimumsordning.
Når samværene fastsettes som minimumssamvær, innebærer det at barneverntjenesten skal kunne utvide samværsordningen, ut fra en konkret vurdering av hva som er til barnets beste.
Når det gjelder fordelingen av antall samvær mellom mor og far, er det Fylkesnemndas vurdering at de som utgangspunkt bør ha like mange samvær - dvs. fire dagssamvær pr. år for mor og tilsvarende for far.
Med bakgrunn i mors begrensede omsorgsevne finner Fylkesnemnda endelig at barneverntjenesten bør gis adgang til tilsyn i forbindelse med samværene.
Spørsmålene i tilknytning til samværsordningens innhold og praktiske gjennomføring overlates til barneverntjenesten i G.
Vedtaket er enstemmig.
Slutning:
1. G kommune v/ barneverntjenesten overtar omsorgen for A, født *.*.03, jfr. lov om barneverntjenester §4-8, andre ledd, jfr. §4-12.
2. A, født *.*.03, plasseres i fosterhjem, jfr. lovens §4-14 a, jfr. §4-15.
3. I henhold til lovens §4-19 fastsettes slik samværsordning for biologisk mor:
- Mor skal ha rett til samvær med Ai form av dagssamvær fire ganger pr. år, som minimum.
- Barneverntjenesten skal ha adgang til å etablere tilsyn i forbindelse med samværene.
- Spørsmålene i tilknytning til samværsordningens innhold og praktiske gjennomføring overlates til barneverntjenesten i G.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
