|
FNV-2007-72-AGD
--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Fylkesnemnda for sosiale saker Agder - vedtak.
DATO: 2007-08-15
PUBLISERT: FNV-2007-72-AGD
STIKKORD: Barnevernrett. Endring av rett til samvær mellom syv år gammel gutt og hans far, jf. barnevernloven §4-19.
SAMMENDRAG: Fylkesnemnda vedtok å innskrenke samværsrett fastsatt av tingretten, på bakgrunn av negative erfaringer med besøksordningen. En langsiktig fosterhjemsplassering ble lagt til grunn, og samværsretten skapte uakseptabel uro hos barnet. Samværsretten ble derfor endret fra besøk med overnatting fra fredag til lørdag seks ganger årlig til to årlige besøk i fire timer. Krav om rett til tilsyn ble derimot ikke tatt til følge.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19),
SAKSGANG: Sak nr. 07-0072.
PARTER:
FORFATTER: Fylkesnemndsleder: Stian Østvedt. Ett fagkyndig medlem og ett alminnelig medlem.
Henvisninger i teksten: lov-1981-04-08-7 (Barnelov), lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl §4-12), lov-1992-07-17-100-§4-1 (Bvl §4-1), lov-1992-07-17-100-§4-6 (Bvl §4-6)
--------------------------------------------------------------------------------
Saken gjelder endring av rett til samvær mellom A f. *.*. 1999 og hans far, jf. lov om barneverntjenester (bvl.) §4-19.
Parter i saken er X kommune, far og As mor. Foreldreansvaret for A er felles, mens den daglige omsorg etter barnelovens regler er hos guttens mor. A bor i fosterhjem etter tidligere vedtak om omsorgsovertagelse.
Saken ble oversendt fylkesnemnda fra barneverntjenesten i X ved ekspedisjon datert 27.04.07, mottatt 30.04.07. Forhandlingsmøte ble berammet til 14.-15.06.07, men dette ble utsatt etter begjæring fra far v/ advokat 1.
Forhandlingsmøte ble holdt 09.-10.08.07. Der møtte kommunen med sin partsrepresentant og prosessfullmektig. Videre møtte de private parter med sine prosessfullmektiger. Det var dokumentasjon og parts- og vitneforklaringer som angitt i møtebok for forhandlingsmøtet.
Kort om bakgrunnen for saken
I sin saksutredning anfører barneverntjenesten følgende (på s. 3 - 4) vedrørende sakens forhistorie:
« Bakgrunnsopplysninger
Barneverntjenesten i X opprettet undersøkelsessak den 12.02.00 da A var 4 måneder gammel. Far og mor hadde vært samboere 3 - 4 år og flyttet fra hverandre på dette tidspunktet. A ble den 19.10.00 midlertidig plassert på M korttidshjem etter bv1. §4-6, 2. ledd. (-)
Han flyttet til beredskapshjem den 25.11.00. A bodde der til han den 22.04.01 flyttet til sitt nåværende fosterhjem i Y.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder behandlet den 08.12.00 anke på akuttplasseringen og deretter sak om omsorgsovertakelse etter bv1. §4-12 første ledd bokstav a) og d). Barneverntjenesten overtok omsorgen for A. Samvær mellom A og mor ble besluttet til en helg hver sjette uke, fra fredag til søndag, med anledning til å sette inn tilsyn. (-) Avgjørelsen ble anket, og mor fikk ikke medhold i anken. X byrett avsa dom den 04.09.2001. (-)
Far hadde ikke del i foreldreansvaret og var ikke part i saken. Den 04.10.01 behandlet fylkesnemnda sak om samvær mellom A og hans far. Far fikk samvær hver sjette uke på 5 1/2 time og tid til å hente/bringe gutten i fosterhjemmet. Barnverntjenesten ble gitt anledning til å sette inn tilsyn, råd og veiledning under samværene. Spesialist i klinisk psykologi, psykolog 1, var sakkyndig i barnevernsaken om omsorgsovertakelsen, og fylkesnemnda fant at hans vurderinger og konklusjon også hadde gyldighet i forhold til samvær mellom far og A. Fylkesnemnda gjenga avsnittet om samvær fra psykolog 1's rapport hvor han bla. skriver om betydningen av at samværene ikke blir forbundet med uro og utrygghet. Videre viste fylkesnemnda til psykolog 1's utsagn om betydningen for en trygghet og ro samt at relasjonen mellom barnet og familiene ikke blir emosjonelt og psykologisk rivaliserende. (-)
Den 04.02.03 avsa X tingrett dom om at far og mor har felles foreldreansvar for A. Retten har i vurderingen lagt vekt på at det i denne saken er snakk om restansvaret, da A var under omsorg av barneverntjenesten. Det heter bl.a: « Partene må således sette til side konfliktsituasjoner og samarbeidsproblemer av mer personlig art og karakter, idet begge foreldrene må være forpliktet til å bygge klima og en atmosfære til barnets beste. » (-)
Den 18.05.05 behandlet Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder krav fra far om oppheving av vedtak om omsorgovertakelse. Far hadde etter avtale den 04.05.04 den daglige omsorgen for A etter barnelovens bestemmelser. Fylkesnemnda opphevet ikke vedtaket om omsorgsovertakelse, og « den daglige omsorgen » gikk tilbake til mor. Fylkesnemnda besluttet at hver av foreldrene skulle ha samvær med A en gang annenhver måned med en varighet på seks timer. Fylkesnemnda bemerket at mor ønsket at A fortsatte å bo i fosterhjemmet. De la til grunn at plasseringen skal være langvarig, og skrev følgende:
« Det er i fosterhjemmet han skal vokse opp og videreutvikle sin tilknytning. Det er - ikke minst ut fra As særlige behov - viktig at han får trygghet, ro, stabilitet og kontinuitet i fosterhjemmet. Samværene med hans biologiske foreldre bør ikke være så omfattende og hyppige at de i for stor grad virker negativt inn på As forhold til fosterhjemmet.» Videre heter det: « Formålet med en fortsatt samværsordning vil være at han skal ha kunnskap om og kjennskap til sine biologiske foreldre. Det er ikke formålet med samværene at det skal etableres eller videreutvikles en tilknytning mellom A og hans foreldre. » (-)
Både vedtak om opprettholdelse av omsorgsovertakelsen og samværsomfanget ble fra fars advokat, advokat 1, begjært overprøvd av tingretten. Den 09.09.2005 avsa tingretten en kjennelse om at tilbakeføringsspørsmålet ble avvist. (-)
Kjennelsen ble anket til Z lagmannsrett, som stadfestet tingrettens kjennelse den 10.11.2005. (-) Mors advokat, advokat 2, anket samværsomfanget. X tingrett behandlet foreldrenes anke på samvær, og dom ble avsagt 21.12.05. Hver av foreldrene fikk samvær annenhver måned fra fredag ettermiddag til lørdag ettermiddag. I rettens bemerkninger heter det bl.a: « Den oppnevnte sakkyndige for tingretten, psykolog 2, har besøkt fosterhjemmet og herunder hatt samtaler både med fosterforeldrene og med A. Psykolog 2 opplever fosterhjemmet som et godt hjem og fosterforeldrene som positive og samvittighetsfulle både i relasjon til A og i relasjon til hans biologiske familie, dette siste til tross for fars negative oppførsel.» Videre skriver retten: « Både den sakkyndige under fylkesnemndas behandling, psykolog 3, og den tidligere sakkyndige i saken, psykolog 1, er tydelige på at A er en gutt med relasjonsskade. Psykolog 3 skriver i sin rapport at A er emosjonelt skadet. Også den sakkyndige for tingretten, psykolog 2, er klar i sin vurdering av A, dvs. at det er en gutt med særlige behov. I tillegg kommer at A plages med astma og allergiproblematikk (ikke knyttet til dyr). De sakkyndige er alle entydig bekymret for As nåværende tilstand og hans utviklingsprognose. For å unngå at hans relasjonsproblemer manifesteres som en karakter hos han, er det derfor helt avgjørende at A får den ro han trenger for å få en grunnleggende tilknytning til fosterhjemmet. Omfanget av samvær må tilpasses til denne virkeligheten.» Videre skriver retten at de ikke finner grunnlag for å fastsette ulik samværsordning, da begge foreldrene i dag er velfungerende og de begge er sterkt opptatt av A. « En forskjellsbehandling vil ikke være egnet til å skape ro om gutten, og en forskjellsbehandling kan også være vanskelig for A å takle (lojalitetskonflikt mv.).
I nest siste avsnitt står det følgende: « Retten har på denne bakgrunn - i motsetning til fylkesnemnda - funnet at overnattingssamvær kan forsvares, men at samværene må bli færre og kortere enn det som foreldrene har ønsket. Slik retten vurderer det, vil et samvær med henholdsvis far og mor hver fjerde uke fra fredag til lørdag kunne fange opp behovet for det samværet som de biologiske foreldrene og A har, samtidig som et slikt samvær ikke vil medføre en uoverstigelig uro som fosterforeldrene ikke kan makte å håndtere (leve med). Ved at A kommer tilbake til fosterforeldrene på lørdag ettermiddag i stedet for på søndag ettermiddag, vil det være mulig å skape den nødvendige ro før skolestart den påfølgende mandag. En slik løsning vil forhåpentlig også kunne oppleves som så vidt akseptabel for de biologiske foreldrene, at det nå endelig kan bli ro omkring fosterhjemsplasseringen og at en fruktbar dialog også kan etableres mellom far og fosterforeldrene på lik linje med det som alt er mellom mor og fosterforeldrene.» Tingretten ga detaljert beskrivelse på hvordan samværene skulle gjennomføres, nemlig at første samvær var hos mor osv. (-) »
Etter tingrettens dom var partene enige om at psykolog 3 skulle engasjeres til å følge opp besøksordningen og bl.a. gi råd og veiledning med tanke på å få til nødvendig samarbeid rundt samværene. Etter en tid meddelte far at han ikke lenger hadde tillit til psykolog 3 og ba om at en annen veileder ble engasjert. Barneverntjenesten fant ikke grunn til å gjøre dette, og i en rapport datert 25.03.07 skriver psykolog 3 at gjeldende samværsordning etter hans skjønn ikke fungerer til As beste. Etter hans mening bør den derfor tas opp i fylkesnemnda med sikte på en innskrenkning for fars del.
Barneverntjenesten i X har v/ sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:
Ved fastsettelse av samværsrett etter bvl. §4-19 er det barnets beste som skal være avgjørende. Lovens utgangspunkt i paragrafens første ledd er en rett til samvær mellom barn og biologiske foreldre, men denne skal avpasses etter barnets behov.
Gjeldende samværsordning - som innebærer besøk hos far med overnatting én gang annen hver måned - har vist seg ikke å være i samsvar med As behov. Den bør derfor innskrenkes, slik at gutten får mer ro og stabilitet i tilværelsen.
A er utvilsomt et krevende barn å ha omsorgen for. Generelt reagerer han mye sterkere enn andre barn på endringer i hverdagens rutiner, og han viser sterk uro knyttet til samvær med både far og mor. Men reaksjonene etter samvær med mor er helt annerledes enn når han har vært hos far, noe som bl.a. vises ved at han ofte er voldelig og utagerende når han har vært hos sistnevnte.
Etter alt å dømme strir gutten med en alvorlig lojalitetskonflikt, som innebærer at han dras mellom tre forskjellige hjem. I fosterhjemmet, på skolen og hos sin mor tør han vise sine følelser og fremstår med de psykiske problemer han sliter med, mens han synes å tilpasse seg og opptre vesentlig annerledes når han er sammen med sin far. Psykolog 3 finner det sannsynlig at dette skjer fordi gutten fornemmer at faren ikke aksepterer fosterhjemsplasseringen, og at forholdet mellom far og fosterhjemmet er motsetningsfylt.
Mens fosterhjemmet og mor ser guttens særegne fungering og omsorgsbehov og innretter seg deretter, er det lite som tyder på at far gjør det samme. Man må spørre om han i det hele tatt evner å se guttens behov, noe som er nødvendig for å gi A den omsorg han trenger. Far klarer ikke å beskrive sønnens behov og har åpenbart problemer med å forstå at gutten fungerer annerledes enn andre barn. Ved samvær signaliserer han at A ikke får aksept på å kunne bo der han nå har bodd i seks år, og resultatet er at gutten ikke får den psykiske ro han trenger for å utvikle seg etter sine forutsetninger.
Formålet med fosterhjemsplasseringen er å skape ro rundt A og gi ham en trygg tilknytning til fosterhjemmet. Ro er i det hele tatt et nøkkelbegrep i denne saken, og nåværende samværsordning gir ikke A dette. Mors samværsrett er ikke problemet i denne sammenheng; det er fars samværsrett som motvirker formålet med plasseringen.
De foreliggende saksopplysninger godtgjør at far ikke « slipper » spørsmålet om tilbakeføring av omsorgen, trass i at tidligere vedtak og dommer legger til grunn at plasseringen av A er langsiktig. Hans manglende innsikt og aksept av plasseringen kommer fram både ved uheldige ting han sier til sønnen under samvær og den måten han forholder seg til fosterhjemmet på ved henting og bringing av gutten. As atferd i fosterhjemmet og på skolen preges av dette, og resultatet er blitt at fosterforeldrene finner omsorgsoppgaven så krevende at de står i fare for å slite seg ut. Skulle dette skje, vil det være en meget alvorlig situasjon for A.
Psykolog 3 er helt klar på at det er nødvendig å redusere fars samværsrett med sikte på å gi A en roligere og mer forutsigbar hverdag. Antydningsvis har han gjort gjeldende at det bør prøves med en reduksjon til fire årlige samvær uten overnatting, men i sin utdyping overfor fylkesnemnda var han åpen for at kommunens forslag om to årlige samvær kunne være formålstjenlig.
Barneverntjenesten mener at det er riktig å redusere samværsfrekvensen til to årlige besøk, og det bør gis adgang til å kunne føre tilsyn under samværene. Formålet med tilsynet vil være å se om far fortsatt gir sønnen signaler som skaper den tidligere omtalte uro for hans fungering i fosterhjemmet. lov om barneverntjenester Forslag til vedtak:
1. Samvær mellom A f. *.*.1999 og hans far fastsettes til to ganger i året med en varighet på inntil fire timer.
2. Barneverntjenesten gis anledning til å anvende tilsyn.
Far har v/ sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:
De seks årlige samværene far nå har med A, er i seg selv lite. En innskrenkning til to ganger pr. år vil av far oppleves som jevngodt med intet samvær. En slik endring vil dessuten få den dramatiske effekt for gutten at han mister kontakten med biologisk familie på farssiden. Far vil angripe et slikt vedtak med de rettslige midler som står til rådighet, fremfor å samarbeide om å gjøre det beste ut av den gjeldende samværsordning. Resultatet vil bli at barneverntjenesten oppnår det motsatte av den ro rundt gutten som angis å være formålet.
Å opprettholde kontakten mellom et barn og dets biologiske familie er et hensyn som står sterkt i norsk rett. Hensynet ligger bl.a. til grunn for utgangspunktet om samværsrett i bvl. §4-19 første ledd. Dette innebærer at jo mer samværsretten innskrenkes, desto sterkere grunner for begrensningene kreves. Dette er understreket gjennom rettspraksis, jf.eksempelvis dom i Rt-1998-78. På bakgrunn av rettspraksis kan man utlede at minst fire årlige samvær kan sies å være normalt når det ikke er tale om tilfelle der samvær bør avskjæres fullstendig av særegne grunner.
I dag er det sterke bånd og god kontakt mellom far og sønn, noe den gjeldende samværsordning medvirker til å opprettholde. Med tanke på As tidlige tilknytningsskade vil det være viktig at denne kontakten med faren ikke brytes ved en altfor begrenset samværsordning.
Heller ikke kan det være riktig å innskrenke fars samværsrett dersom mors samværsrett opprettholdes på dagens nivå. Det er godtgjort at A har sterke følelsesmessige reaksjoner også etter samvær med sin mor, og det er grunn til å minne om at tingretten la vekt på å likebehandle foreldrene med det formål å skape ro rundt samværene.
De foreliggende saksopplysninger gir ikke grunnlag for å redusere fars samværsrett. Etter at saken ble reist, har A fått diagnosen ADHD, og han blir nå medisinert med Ritalin. Han fungerer allerede bedre, og saken er fremmet for tidlig når man tar i betraktning at nevnte behandling i seg selv kan skape den ro som fremheves som det vesentlige formål med å innskrenke samværsretten.
At far har god samværskompetanse, er dessuten noe som fremgår av rapporten av 30.10.03 fra barnevernpedagog 1, skrevet på bakgrunn av observasjoner fra seks samvær mellom far og sønn. Hans generelle omsorgskompetanse synes også å være god. I den grad hans evne til å se As problemer vurderes som et ankepunkt, kan dette antas å være et spørsmål om evne til å beskrive problemene mer enn mangel på forståelse.
Den konflikt mellom far og barneverntjenesten som angivelig foreligger, er i realiteten en uenighet som må kunne aksepteres. Far saboterer ikke det barneverntjenesten eller andre legger opp til, og han har ikke brutt samarbeidet rundt As plassering. Derimot har han meddelt at han ikke lenger har tillit til psykolog 3 som veileder, og det er kritikkverdig at barneverntjenesten ikke har fulgt dette opp og oppnevnt en annen til å ivareta denne funksjonen.
Fosterhjemmet burde ha taklet samarbeidet med far bedre, for hans væremåte er ikke så spesiell at den gir grunnlag for større problemer. Den foreliggende vanskelige situasjon kan far ikke klandres for, ettersom han generelt har opptrådt vennlig og høflig overfor fosterforeldrene. Barneverntjenesten burde ha bidratt til å løse problemene, bl.a. ved å sørge for at fosterfar ikke holdt seg unna direkte kontakt med far i et helt år ved henting/bringing av A. At en slik situasjon ble opprettholdt, kan ha virket negativt inn på guttens fungering.
Det bestrides ikke at A viser uro etter samvær, men dette gjelder som nevnt også etter samvær med mor. Barneverntjenesten har ikke godtgjort at far har et hovedansvar for uro hos sønnen, og under enhver omstendighet er det kommet fram at uroen avdempes i vesentlig grad i løpet av en dag eller to etter samvær.
Heller ikke er det godtgjort at far sier uheldige ting til sønnen under samvær. Når han nekter for at dette har skjedd, bør han bli trodd på det. Far aksepterer fosterhjemsplasseringen av A, og han er ikke kilde til de uttalelsene fra sønnen som det er referert til av barneverntjenesten.
Psykolog 3 har gjort gjeldende at dette er en problematisk sak med vanskelige vurderinger. Men hans konklusjon er i stor grad bygd på uttalelser og beskrivelser fra andre, ikke egne observasjoner. Resultatet er blitt at vurderingene er basert på feil faktum og uriktige forutsetninger, slik at konklusjonen er trukket på sviktende grunnlag.
A har selv uttalt seg til barnets talsperson og gitt uttrykk for at han vil ha samværsordningen slik den er nå. Dette er viktig, selv om det ikke i seg selv skal være avgjørende for sakens utfall. Verd å merke seg er det også at talspersonen vurderer A slik at gutten evner å håndtere de kompliserte familierelasjonene så lenge dagens struktur ligger fast.
Under enhver omstendighet skal det foreligge sterke grunner før det er berettiget å føre tilsyn under samvær. Å gi hjemmel for tilsyn « for sikkerhets skyld » er det ikke adgang til, og fra psykolog 3s side er det gjort gjeldende at tilsyn i dette tilfelle antagelig vil være mer til skade enn til gagn.
Forslag til vedtak:
Kommunens begjæring tas ikke til følge.
Mor har v/ sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:
Barneverntjenesten mener at samværene mellom mor og A skal fortsette som hittil og har derfor ikke foreslått endringer i hennes samværsrett. Derimot foreslår kommunen innskrenkninger i besøksordningen for far, og mor er enig i barneverntjenestens anførsler og forslag til vedtak. I motsetning til fars samvær fungerer nemlig As samvær med mor i samsvar med de forutsetninger tingretten la til grunn - det er i dag et godt samarbeid mellom mor og barneverntjenesten/fosterhjemmet.
At A har særlige behov for ro og forsigbarhet, har vært kjent lenge, og mor har innrettet seg etter dette. En konsekvens er bl.a. at hun ikke ber om mer samvær, til tross for at hun selv kunne ha ønsket dette. Mor er nemlig enig i fosterhjemsplasseringen og lar sønnen forstå det. Bl.a på denne bakgrunn er det forståelig at A reagerer ulikt på samvær hos henholdsvis far og mor, noe som er kommet klart fram. Å opprettholde en lik samværsordning for far og mor vil innebære at man ikke tar hensyn til guttens ulike reaksjoner på samvær med foreldrene.
Forslag til vedtak:
Som kommunens forslag til vedtak.
Fylkesnemndas syn på saken
Nemnda er uten særlig tvil kommet til at det er nødvendig og til As beste at gjeldende samværsrett for far innskrenkes som foreslått av barneverntjenesten, jf. bvl. §4-19 og §4-1. For så vidt kan det vises til det som foran er gjengitt av anførsler fra kommunens side, idet disse i det alt vesentlige samsvarer med nemndas syn på saken. Tilsyn under samvær mellom far og sønn er det likevel ikke funnet tilstrekkelig grunn til å åpne for, jf. de nedenstående utdypinger og presiseringer av nemndas synspunkter.
Så vel i fylkesnemndas vedtak av 18.05.05 som i tingrettens dom av 21.12.05 ble det lagt til grunn at plasseringen av A i fosterhjem måtte ventes å bli langvarig. Vurderingene knyttet til samvær hadde dette som utgangspunkt, og det er intet som i dag tilsier at tidsperspektivet på plasseringen bør endres. Videre ble det fremhevet at A er et barn med særegne omsorgsbehov - et krevende barn med ekstraordinære behov for trygghet, ro, forutsigbarhet og stabilitet i den daglige omsorg. Dette gjelder fullt ut også i dag, selv om gutten nylig har fått diagnosen ADHD og medisinering med Ritalin er påbegynt.
Som det fremgår av tingrettens dom, ble den samværsordning fylkesnemnda hadde fastsatt, utvidet bl.a. med det siktemål « at det nå endelig kan bli ro om fosterhjemsplasseringen og at en fruktbar dialog også kan etableres mellom far og fosterforeldrene på lik linje med det som alt er mellom mor og fosterforeldrene ». På denne bakgrunn blir erfaringene i tiden etter tingrettens dom og fram til nå av vesentlig betydning for det resultat nemnda er kommet til i foreliggende sak.
På bakgrunn av utviklingen gjennom de siste halvannet år finner nemnda det svært lite troverdig når far angir å ha akseptert at A skal vokse opp i fosterhjemmet. I sin forklaring var han vag på dette punkt, og det er grunn til å peke på at hans prosessfullmektig senest i brev av 13.11.06 til barneverntjenesten meddeler at « far har bedt meg tilskrive mor med anmodning om at hun overfører den daglige omsorgen etter barnelovens regler for A til far ». Far har tidligere reist sak for å få omsorgen tilbakeført, og det kan vanskelig tenkes at en slik overføring av omsorgen (mellom foreldrene) har annen hensikt enn å åpne for et nytt krav om tilbakeføring.
Gjennom det siste året har A dessuten kommet med flere uttalelser i fosterhjemmet eller skolen som viser at far skaper tvil hos ham om hvor han skal bo og hører til. Bl.a har gutten sagt at han skal flytte til pappa, og at fosterforeldrene ikke bestemmer over ham. Far benekter å være opphav til slike uttalelser, men nemnda finner ikke grunn til å tvile på at A gjennom samvær hos far mottar både verbale og nonverbale signaler om at han ikke burde bo i fosterhjemmet. Far har ifølge A også fortalt at han « slåss med barneverntjenesten » og sagt til sønnen at A ikke har noen søsken. Etter slike uttalelser har A fått sterke følelsesmessige reaksjoner.
Fars opptreden i hente- og bringesituasjoner i fosterhjemmet underbygger dessuten klart at han ikke aksepterer fosterhjemsplasseringen og ikke klarer å opptre til sønnens beste. Når han angir å oppføre seg både høflig og vennlig overfor fosterhjemmet, står dette i strid med alle andre foreliggende saksopplysninger. Nemnda finner det godtgjort at A plages så sterkt av farens negative holdninger i slike situasjoner at han ønsker ham av gårde fra gården så fort som mulig. Dette står i skarp kontrast til guttens opptreden når hans mor kommer til fosterhjemmet - da er han ivrig på å ta henne med rundt og vise henne ting og dyr han er opptatt av.
Det er klart dokumentert at far setter A i en alvorlig lojalitetskonflikt ved de holdninger han viser gjennom uttalelser og andre signaler knyttet til fosterhjemsplasseringen. Nemnda finner grunn til å påpeke at vi har å gjøre med et barn som etter psykolog 3s vurdering er både hypersensitivt og hyperaktivt - et barn som opptrer forskjellig i ulike sosiale sammenhenger som følge av hypersensitiviteten, som har ekstreme svingninger i reaksjoner og har et spesielt behov for struktur, forutsigbarhet og et entydig følelsesmessig klima. Et slikt klima har han ikke hos sin far, selv om det ikke synes å være noe å si på de ytre rammer rundt samværene. Alt tyder på at gutten tilpasser seg fars følelser når han er på samvær hos ham, mens han opptrer vesentlig annerledes i fosterhjemmet, på skolen og hos sin mor fordi han der tør vise sine følelser på en helt annen måte.
At far - i motsetning til mor - bidrar til å opprettholde denne lojalitetskonflikten hos A, gjør det nødvendig å redusere samværsfrekvensen for å dempe utslagene av guttens tilknytningsforstyrrelse og hyperkinetiske lidelse (ADHD). Det er godtgjort at A har sterke følelsesmessige reaksjoner etter samvær med far, reaksjoner som i styrke og varighet atskiller seg fra guttens reaksjoner etter samvær hos mor. Bl.a kan han være voldelig mot fostersøsken og dyr på gården, og både i fosterhjemmet og på skolen kan han komme med uttalelser og spørsmål som viser hans psykiske uro lenge etter at utageringen etter samvær har avtatt.
At A utsettes for den beskrevne lojalitetskonflikt og alvorlige uro i sammenheng med samvær hos far, vil åpenbart være et betydelig problem med tanke på å oppnå en positiv utvikling hos gutten. Bl.a forutsetter en vellykket oppfølging av ADHD-diagnosen at det ikke er uro rundt As omsorgssituasjon. Rammene rundt ham må være klare og forutsigbare, og man må etter nemndas skjønn regne med at gutten fortsatt vil regrediere i utvikling etter fremtidige samvær med far dersom besøksordningen ikke innskrenkes betydelig. De følelsesmessige reaksjoner etter samværene med mor vil neppe ha samme negative effekt, fordi hun lar ham forstå og være trygg på at han skal fortsette å bo i fosterhjemmet.
At fosterhjemmet har en svært krevende oppgave med A, er hevet over tvil. Dette gjelder uavhengig av problemene knyttet til samvær, og det er åpenbart ikke til As beste at omsorgsoppgaven blir enda større ved en samværsordning som ikke er i guttens langsiktige interesse. Nemnda er ikke i tvil om at far kjenner seg sterkt knyttet til sønnen, og at dette ligger bak hans ønske om å ha daglig omsorg for ham, men det er grunn til å minne om at formålet med samværsordningen er begrenset til at gutten fortsatt skal kjenne sine biologiske foreldre. Derved vil han selv kunne styrke båndene til biologisk familie i voksen alder hvis han ønsker det.
I den foreliggende situasjon er det roen og tilknytningen i fosterhjemmet som er det helt sentrale å oppnå. Trolig vil ethvert samvær mellom A og faren skape uro hos gutten, men de negative effekter av samværene kan forventes å bli både færre og mindre alvorlige for hans utvikling ved en reduksjon til to årlige besøk. Ved å endre samværsordningen til dagsbesøk på noen timer signaliseres det samtidig enda klarere overfor A at det er i fosterhjemmet han hører til. Han er dessuten så gammel at han ikke vil ha problemer med å opprettholde kjennskapet til faren selv om de ikke treffes oftere enn to ganger pr. år.
At A har uttalt til sin oppnevnte talsperson at han ønsker dagens samværsordning opprettholdt, finner nemnda liten grunn til å legge vekt på. Uttalelsen bør etter nemndas skjønn ses i sammenheng med den foran beskrevne lojalitetskonflikt, og man kan ikke vente at gutten selv ser sammenhengen mellom samværene og de problemer som oppstår etterpå.
Under enhver omstendighet vil det være i guttens langsiktige interesse at han får større mulighet for å falle til ro i fosterhjemmet, og nemnda finner ingen holdepunkter for at fosterforeldrene kan klandres for de problemer som er oppstått i forbindelse med gjeldende samværsordning. Tvert imot synes det påkrevet at fosterhjemmet fritas for enhver direkte kontakt med far og hans familie, all den tid slik kontakt etter alt å dømme innebærer en merbelastning ut over det som må kunne aksepteres.
I sin forklaring fremholdt fostermor at hente- og bringesituasjonen er så ubehagelig og uforutsigbar at de ikke orker mer av dette. Nemnda har for sin del forståelse for at omsorgsoppgaven kan bli for stor når slike påkjenninger kommer i tillegg til alle problemene knyttet til utagering og annen uro hos A etter samværene. Derfor er det av vital interesse for gutten at det ikke legges opp til samværsordninger som øker sannsynligheten for at fosterhjemmet finner omsorgsoppgaven for stor.
På denne bakgrunn mener nemnda at det vil være riktig at barneverntjenesten organiserer transport av A til og fra samvær hos far - uten at far eller hans søster er med på turene.
Tilsyn under samværene kan nemnda derimot ikke se tungtveiende grunner til å åpne for, ettersom far neppe vil kunne hindres i å signalisere negative holdninger rundt fosterhjemsplasseringen selv om andre er til stede. Som allerede nevnt, har vi med et hypersensitivt barn å gjøre, og erfaringene hittil har vist at A fornemmer fars holdninger uavhengig av om disse kommer til uttrykk verbalt eller på annen måte.
Ved samvær med mor seks ganger årlig og med far to ganger pr. år vil det totale omfang av samvær for A fortsatt være slik at nemnda ser det som lite aktuelt å vurdere en utvidelse av samværsordningen etter en prøveperiode. For et barn med så spesielle behov for ro og forutsigbarhet som i dette tilfelle er åtte samvær i året ganske mye, og det vil etter nemndas skjønn være mer nærliggende å vurdere en ytterligere innskrenkning dersom det fortsatt er betydelig uro knyttet til samværene med far.
En fortløpende evaluering av samværsordningen fra barneverntjenestens side forutsettes derfor å skje, gjerne i samråd med psykolog 3 på bakgrunn av hans inngående kjennskap til problemstillingene knyttet til guttens behov. Med de erfaringer man nå har, kan det i denne sammenheng tilføyes at likestilling mellom far og mor mht. samværsrett ikke synes å være noen relevant problemstilling med tanke på å skape ro rundt A. Til det viser de altfor ulik forståelse for sønnens behov og problemer.
Vedtaket er enstemmig.
Slutning:
1. A og hans far gis rett til samvær med hverandre to ganger pr. år i fire timer pr. gang, jf. lov om barneverntjenester §4-19.
2. Begjæring om adgang for barneverntjenesten til å føre tilsyn under samværene tas ikke til følge.
--------------------------------------------------------------------------------
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
