FNV-2006-565-OSL

--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Fylkesnemnda for sosiale saker Oslo og Akershus - vedtak.
DATO: 2007-01-29
PUBLISERT: FNV-2006-565-OSL
STIKKORD: Barnevernloven §4-19. Samværsnekt.
SAMMENDRAG: Dissens 4-1. Syv år gammelt barn fratatt moren ved omsorgsovertakelse høsten 2001. Moren hadde den første tiden månedlige samvær under tilsyn. Høsten 2002 fant fylkesnemnda det nødvendig å fatte vedtak om plassering på sperret adresse og samværsnekt for begge foreldrene. Morens ønske om å få reetablert samværskontakten med barnet ble ikke imøtekommet av fylkesnemnda. Moren var gitt diagnosen uspesifisert schizofreni. Barnet hadde vært utsatt for mange flyttinger og andre belastninger, og det var nedlagt mye arbeid i å trygge barnet i fosterhjemmet. Flertallet fant at risikoen ved at moren skulle introduseres for barnet på dette tidspunkt var for stor. Det ble lagt vekt på at barnets tilknytning til fosterhjemmet etter fire år fortsatt måtte antas å være skjør, og at morens situasjon ikke var stabil nok. Det ble vurdert å være en risikofaktor i seg selv at moren uttrykte tanker om at fosterfar var slem og også utsatte sønnen for overgrep. Mindretallet kom til at det kunne åpnes for begrenset samvær på nøytralt sted. Det ble lagt til grunn at morens helsemessige situasjon ikke var så alvorlig at barnets behov for kunnskap om og behov for å opprettholde psykologisk kontakt med biologisk opphav kunne settes til side.
Henvisninger: lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl §4-19),

SAKSGANG: Sak nr. 06-0565.
PARTER:
FORFATTER: Fylkesnemndsleder: Randi Skar. Ett fagkyndig medlem og ett alminnelig medlem.

Henvisninger i teksten: lov-1992-07-17-100-§7-2 (Bvl §7-2), lov-1992-07-17-100-§7-4 (Bvl §7-4), lov-1999-05-21-30-emkn (Menneskerettslov EMKN), lov-1999-05-21-30-emkn-a8 (Menneskerettslov EMKN A8)


--------------------------------------------------------------------------------




Fylkesnemnda mottok 24. oktober 2006 forslag fra kommunen om at det ikke skal være samvær mellom barn og foreldre og at barnet skal bo på sperret adresse. Forslaget er hjemlet i barnevernloven §4-19

Saken gjelder gutt født *.*. 1999. Han bor i fosterhjem på sperret adresse.

Guttens mor er født *.*.1980. Hun har foreldreansvaret for sønnen alene. Mor har adresse x.x. Hun er midlertidig uføretrygdet.

Guttens far er født *.*.70. Hans folkeregistrerte adresse er x.x. Kommunen har opplyst at far ikke har anmodet om å få endret det for hans del gjeldende vedtak om samværsnekt, og hans samværsrett er ikke gjenstand for behandling.



Saksbehandlingen i fylkesnemnda:

Fylkesnemnda oppnevnte 31. oktober 2006 advokat 2 til å bistå mor. Av tilsvar mottatt i fylkesnemnda 22. november 2006 framgår at den private part mener at det må kunne gjennomføres samvær med tilsyn.

Etter barnevernloven §7-4 kan fylkesnemnda oppnevne talsperson for barnet i saker som behandles i fylkesnemnda. Spørsmålet om oppnevning av talsperson for gutten har vært tema under saksforberedelsen. Den offentlige og den private part har uttalt seg til spørsmålet i prosesskriv mottatt i nemnda henholdsvis 20. og 22. november 2006. Kommunen mente gutten måtte skånes for et møte med talspersonen der tema skulle være samvær med moren. Den private part har sagt seg helt uenig i dette. I brev til partene datert 7. desember 2006 tilkjennega fylkesnemnda sin beslutning om ikke å oppnevne talsperson. Beslutningen ble begrunnet med at det ikke kan ses bort fra at slik kontakt med en talsperson vil kunne bli en ikke ubetydelig tilleggbelastning for gutten.



Kort om sakens bakgrunn:

Gutten var knapt to år gammel da fylkesnemnda 3. oktober 2001 fattet vedtak om omsorgsovertakelse. Mor begjærte vedtaket overprøvd av x.x . tingrett, men trakk begjæringen før hovedforhandling.

Gutten er etter dette blitt værende under barneverntjenestens omsorg. Han har bodd i sitt nåværende fosterhjem i fire år. Hans adresse er ikke kjent for foreldrene, og det har i disse årene ikke vært samvær mellom gutten og foreldrene.

I tiden før omsorgsovertakelsen hadde gutten flere ulike bosteder, fortrinnsvis under morens omsorg, men også under ivaretakelse av andre. Sitt første leveår bodde han sammen med moren på institusjonene A, B og C. Deretter ble gutten 21. september 2000 med morens samtykke plassert i beredskapshjem (midlertidig fosterhjem). Mor begynte samtidig i behandling ved sykehus 1, distriktspsykiatriske senter (DPS)og ble etter hvert medisinert med Zyprexa. Etter noen uker, i november samme år, flyttet mor og barn sammen i nytt beredskapshjem. Et halvt år senere ble gutten igjen atskilt fra moren da barneverntjenesten 16. mai 2001 akuttplasserte ham i hjemmet som en kort tid hadde vært hans besøkshjem. Mor som på dette tidspunktet hadde sluttet å ta Zyprexa, gjenopptok kontakten med behandlingsapparatet. Etter hvert ble gutten flyttet tilbake til beredskapshjemmet og moren flyttet i egen leilighet.

I de periodene mor og barn bodde fra hverandre, var det samværskontakt henholdvis tre, og deretter to, ganger ukentlig. Ved omsorgsoverta kelsen 3. oktober 2001 fastsatte fylkesnemnda omfanget av samværsretten for mor og barn til tre timer en gang i måneden med adgang for barneverntjenesten til å føre tilsyn.

Den 10. april 2002 tok barneverntjenesten slik beslutning:

Barneverntjenesten har i samråd med institusjon B besluttet å flytte gutten fra beredskapshjem. Bakgrunnen for flyttingen er hendelsen som fant sted den 21.03.2002, der mor skal ha bortført gutten fra sitt beredskapshjem. Hendelsen er beskrevet i sin helhet i dok. nr. 335. Med bakgrunn i hendelsen orket ikke lenger beredskapshjemmet å fortsette sitt oppdrag. Gutten flyttet til nytt beredskapshjem den 30.03. 2002. Barneverntjenesten har anmeldt mor for kidnapping av sønnen. Mor er nå innlagt ved psykiatriske sykehus 2.
Barneverntjenesten har videre besluttet at gutten skal bo på sperret adresse. Dettet vurderes som nødvendig ut fra hendelsen den 21.03.2002.
I følge fylkesnemndsvedtaket skal gutten og mor ha samvær 1 gang pr. mnd. Barneverntjenesten har ført tilsyn under samværene. Den 11.03.2002 mottok barneverntjenesten opplysninger fra institusjon B vedr. mors psykiske tilstand under samvær i februar, samt reaksjoner hos gutten i etterkant av samværet. Gutten har vist sterke angstreaksjoner i beredskapshjemmet og vært engstelig for at mor skulle komme. På bakgrunn av disse opplysningene valgte barneverntjenesten å utsette samværet i mars. Samvær i tiden fremover vil inntil videre bli utsatt av denne grunn samt på bakgrunn av hendelsen den 21.03. 2002, da dette vurderes som nødvendig for å ivareta barnets helse.
Barneverntjenesten vil fremme ny sak om samvær for fylkesnemnda snarest mulig og barneverntjenesten legger opp til at spørsmålet om sperret adresse behandles i denne sammenheng.
Beslutningen om sperret adresse og utsettelse av samvær hviler på nødrettslige prinsipper.

Den 25. september 2002 fattet fylkesnemnda vedtak om at det ikke skal være samvær eller annen kontakt mellom mor og sønn. Fylkesnemnda fattet samtidig vedtak om at guttens adresse holdes sperret for moren. Samme dag fattet fylkesnemnda i egen sak vedtak med samme innhold for guttens far. Gutten har etter dette ikke hatt kontakt med sine foreldre.

Gutten ble i henhold til fylkesnemndas vedtak av 3. oktober 2001 flyttet fra beredskapshjemmet og til det hjemmet som etter planen skulle være hans fosterhjem. Dette fosterhjemmet frasa seg etter kort tid oppgaven, og gutten ble igjen flyttet i beredskapshjem. Det er nå fire år siden gutten flyttet til fosterhjemmet der han nå bor.

Etter at samværsspørsmålet sist ble behandlet i fylkesnemnda har mor vært innlagt ved sykehus 3 tre ganger, henholdsvis periodene 30. oktober 2002 - 12. februar 2003, 3. september 2003 - 15. januar 2004 og 3. april 2006 - 1. juni s.å. Hun er der gitt diagnosen F 20.9 Uspesifisert schizofreni.

Tre psykologer har i ulike perioder vært inne i saken. Psykolog 1 ble våren 2002 oppnevnt av tingretten til å utrede saken. Da saken ble hevet for retten uten realitetsbehandling, fikk Psykolog 1 i oppdrag av barneverntjenesten å fullføre utredningen. Psykolog 1 anbefalte i sin rapport 19. august 2002 fosterhjemsplassering med et langsiktig perspektiv og samvær med det begrensede formål at Gutten skulle opprettholde kjennskap til moren og hennes familie. Hun anbefalte at samværene skulle gjennomføres med tilsyn, fortrinnsvis i samarbeid med mors behandlere i psykiatrien.

Psykolog 2 fulgte guttens utvikling fra oppholdet på institusjon B og fram til april 2003. Hun anbefalte i våren 2002 opphold i samværene mellom mor og sønn.

Psykolog 3 ble i juni 2006 engasjert av barneverntjenesten til å utrede saken. I rapport datert 9. september 2006 ga han slik anbefaling:

Med utgangspunkt i sakens tilgjengelige dokumenter, og guttens historikk og relasjonshistorie, så kan ikke sakkyndige anbefale samvær nå.
Sakkyndiges begrunnelse for ikke å anbefale samvær i dag, er stort sett sammenfallende med psykolog 1's; nemlig at samvær bør bero inntil mor er mer villig til å samarbeide om et behandlingsopplegg og blir mer psykisk stabil, og får mer innsikt i egen situasjon samt i guttens grunnleggende behov for tilknytning og tilhørighet. I tillegg foreligger en reell fare for at gutten kan bli forstyrret, og satt tilbake i utviklingen, dersom samvær iverksettes.



Advokat 1 anførte på vegne av kommunen i det vesentligste:

Det rettslige grunnlaget for kommunens forslag er barnevernloven §4-19. Bestemmelsens ordlyd er definert og nærmere forklart i dommer fra Høyesterett. Det vises blant annet til sak gjengitt i Rettstidende 2002 side 908 der Høyesterett avsa dom om samværsnekt i en sak som innholdsmessig ligner på denne. Det følger av dommen at det må foreligge spesielle og sterke grunner for å opprettholde gjeldende vedtak. Vi har hørt tre psykologer forklare seg i nemnda. De konkluderer på samme måte og er enige om hvilke momenter som skal vektlegges. Av betydning er formålet med plasseringen, barnets situasjon og behov, foreldrenes egenskaper og problemer, konfliktnivået i saken og betydningen av stabilitet og kontinuitet i barnets liv. De tre fagkyndige som samlet kjenner barnets situasjon fra fødselen av, er klare i sine vurderinger. Guttens grunnleggende behov er å få bekreftet den situasjonen han er i og få knyttet seg til de han skal bo hos. Psykolog 3 beskrev dette som et behov for å trygge sin eksistens, og hans behov for kontakt med moren må være dette underordnet.

Det dreier seg om en langvarig plassering. Det er i fosterhjemmet gutten skal ha sin barndom og sine psykologiske foreldre. Gutten har aldri bodd alene sammen med moren. Det har alltid vært mange andre enn moren rundt ham, og han har aldri utviklet en vanlig mor/barn-relasjon til henne. Moren har vært syk, og Gutten har vært utsatt for mange belastninger og har også opplevd moren som direkte farlig. Nå har han bodd i fosterhjemmet i fire år, og det er fem år siden han sist hadde kontakt med moren. Tilbakeføring er ikke aktuelt, og gutten skal ikke etablere en relasjon til moren. Samværsrettens formål vil være at gutten får kunnskap om hvem moren er og hva som har skjedd. Dette vil ha betydning for hans identitetsutvikling. Det er viktig at han får kunnskap om sin egen opprinnelseshistorie på en måte som han kan takle. En langvarig plassering er ikke i seg selv grunnlag for å nekte samvær, men det sier noe om hva som er rammene.

Et vedtak om å nekte samvær, vil være et enormt dramatisk inngrep overfor moren og vil oppleves smertefullt. Det hadde vært fint om gutten kunne sikres ro og trygghet samtidig som kontakten med moren ble reetablert og hun fikk dekket sine behov. Dette er imidlertid ikke mulig. Risikoen vil være at alt som er bygd opp hos gutten, vil bli ødelagt. Dersom fylkesnemnda mener at hensynet til moren tilsier samvær, eller at Gutten har et uformulert behov for samvær nå, må nemnda være sikker på at samværet vil være godt for gutten, at det ikke vil skape utrygghet for ham i fosterhjemmet og at moren ikke deler sin fravikende virkelighetsoppfatning med ham.

Gutten vendte seg mot beredskapsmoren etter episoden der moren kidnappet ham fra beredskapshjemmet. Det er derfor grunn til å spørre hva som kan skje med relasjonen til fosterforeldrene dersom det skjer noe i forbindelse med samværene. Psykolog 2 ga i nemnda uttrykk for at gutten alltid vil være sårbar i forhold til tilknytning, og at dette vil være et livstema for ham. Barneverntjenesten mener at man ikke med åpne øyne kan ta sjanser på bekostning av guttens omsorgssituasjon og psykiske helse.

Morens situasjon er i det vesentlige uendret siden fylkesnemnda fattet vedtak om samværsnekt og sperret adresse. Det har ikke skjedd noe galt siden 2002, men dette kan ikke tas til inntekt for at det skal være samvær nå. Det betyr derimot at skjermingen av gutten har vært vellykket.

Guttens utvikling er beskrevet som positiv, men alt er relativt. Han er tildelt 23 assistenttimer til sammen i skolen og i skolefritidsordningen (SFO). Dette tilsier en fungering og et behov langt fra det som er vanlig for et barn i tilsvarende alder. Han er sårbar og må trygges videre. Psykolog 3 beskrev ham som relasjonelt utviklingsforsinket. Psykolog 3 ga videre uttrykk for at gutten vil kunne bli skadet dersom hans sårbarhet tilstrekkelig mange ganger blir aktivert.

Mor har fortsatt en veldig avvikende forståelse av hva som har skjedd. Hun har forklart at stoffskiftesykdommen først ble diagnostisert etter at gutten var tatt fra henne, og at diagnosen dermed kom for sent. Det er imidlertid ikke hennes stoffskiftesykdom det handler om. Gutten må få hjelp til å forstå historien. Dette må skje gjennom det han blir fortalt og gjennom bilder som blir presentert for ham. Morens forståelse av historien er kommet til uttrykk blant annet gjennom kidnappingsepisoden. Selv om hun gir uttrykk for at det kanskje ikke var så bra det hun gjorde, rettferdiggjør hun det også i dag ved å uttrykke at det var mye så galt med beredskapsmor. Guttens mormor har gitt uttrykk for noe av det samme om beredskapsmoren, men det er bare de to som mener dette. Den eneste negative konsekvensen moren selv ser av kidnappingsepisoden, er at hun mistet retten til samvær med sønnen.

Mor legger i dag til grunn at gutten er utsatt for ulike farer i fosterhjemmet. Hun tenker mye på at fosterfar er slem og har også tanker om at fosterfar kan ha begått overgrep mot sønnen. Dette er noe hun mener må undersøkes nærmere. Kommunen mener det ikke kan sees bort fra at slike tanker kan komme til å være et motiv for å redde ham ut av fosterhjemmet. Det kan ikke forventes at hun forstår hva som er guttens behov i den situasjon han er i. Hun ser annerledes på hans situasjon enn barneverntjenesten og psykologene, og hun kan ikke klandres for sitt standpunkt. Det kan hende at det er vanskelig å medisinere henne riktig, men det er et faktum at hun alltid forklarer ting med forhold utenfor seg selv.

Mor har en vedvarende og alvorlig sinnslidelse. Psykolog 3 er av den mening at tilbudene som har vært gitt, tilsier at hun har fått sjeldent god oppfølging, men selv ikke har fulgt opp. For fylkesnemnda er det tilstrekkelig å legge til grunn det faktum at behandlingen ikke har vært tilstrekkelig. Psykolog 3 forklarte at hennes fungering er preget av en kombinasjon av sykdommen schizofreni og ustabilitet. Under samvær kan det oppstå situasjoner hvor hun skaper utrygghet for sønnen. I verste fall kan det få konsekvenser som gjør at han igjen må flytte. Kommunen kan ikke se at det er rom for å prøve og feile. Guttens fosterforeldre vil nok gå gjennom ild og vann for ham, men det er ett barn til i familien som det også må tas hensyn til. Det var en erfaren beredskapsmor som ga opp etter kidnappingsepisoden. Hun hadde kjent gutten i to år og hun så de alvorlige konsekvensene en ny flytting ville ha for ham, men hun maktet ikke å fortsette. Forslaget om sperret adresse er begrunnet i at det er behov for å skjerme fosterhjemmet og at det ikke er mulig å instruere en syvåring til å ikke røpe hvor han bor.

Etter bevisførselen oppsummerer kommunen at hensynet til moren må stå tilbake for guttens imperative behov for å ha en trygg base. Dette kan bli annerledes etter hvert. Det må vurderes om det vil være riktig å etablere kontakt når morens situasjon er stabilisert og gutten er tryggere i fosterhjemmet og har flere verktøy til å takle situasjonen. Slik situasjonen er i dag er hensynene sterke for å nekte samvær og også for å bevare fosterhjemmets adresse sperret.

Det nedlegges slik påstand:

1. Mor har ikke rett til samvær eller annen kontakt med gutt født *.*. 1999.
2. Guttens adresse skal fortsatt være sperret.



Advokat 2 anførte på vegne av mor i det vesentligste:

Lovgrunnlaget for den saken som er til behandling, er grundig gjennomgått av advokat 1. Advokat 1 har også redegjort for at det gjennom Høyesteretts praksis er slått fast at et vedtak som foreslått krever sterke og spesielle grunner. Lovens adgang til å fatte vedtak om samværsnekt må derfor ikke brukes i utide.

Vi har gjennom forhandlingene fått en god del informasjon om mor, og også om gutten. Det er beklagelig at psykolog 3 ikke har bidratt med god nok informasjon om gutten, men bygger på informasjon fra andre. Dette er ikke godt nok. Psykolog 2's bidrag er interessant,, men hun var siste gang inne i saken så langt tilbake som våren 2003. Psykolog 3 og 2 er uenige om guttens fungering. Selv om deres konklusjon er den samme, er deres beskrivelser av gutten er helt forskjellige.

De to årene gutten har hatt sammen med moren tilsier behov for kontinuitet, og dette behovet vil bli sterkere etter hvert som tiden går. Det synes som barneverntjenesten mener å vite nok slik at en talsperson for gutten ikke var nødvendig. Vi vet imidlertid ikke nok om gutten til å fatte et vedtak som er så inngripende som det som er foreslått. Vi har hørt at gutten fungerer greit i skolen. Også for øvrig høres han ut som et normalt fungerende barn. Vi vet imidlertid ikke hva han ønsker. Det er vanskelig å se at gutten ikke skulle kunne møte en talsperson. Vitner har forklart seg om en gutt som er sterk nok. Det vises til psykolog 2' forklaring om at gutten var klok og grei å snakke med den gangen hun hadde kontakt med ham. Psykolog 3 har imidlertid latt seg avspise med en beskjed fra barneverntjenesten om ikke å ta kontakt med gutten, men dette er ikke godt nok.

Listen for å fatte vedtak om samværsnekt skal ligge høyt. Mor har en psykisk lidelse. Diagnosen er ikke så interessant. Det interessante er hvilken virkning hennes psykiske problemer har for barnet, jf. Høyesteretts dom gjengitt i Rettstidende 2002 side 908 ( Rt-2002-908). I den saken var barnet, i motsetning til barnet i nærværende sak, skadet. Det vises til at psykolog 3 ikke ville betegne gutten som skadet. Psykolog 3 forklarte seg litt om hva som ligger i skadebegrepet.

Psykolog 3 mener gutten er alvorlig utviklingsforsinket relasjonelt. Dette står i motstrid til uttalelsene fra psykolog 2. Det er uttalt at gutten er sårbar, men sårbarhet er gjenstand for skjønn. Slik denne siden ser det, er gutten vanlig sårbar. Han er i hvert fall ikke et sterkt sårbart barn.

Den såkalte kidnappingsepisoden er gjort til en stor sak. Guttens fravær fra beredskapshjemmet varte i to timer, og betydningen av dette må ikke overdrives.

Da fylkesnemnda i 2002 fattet vedtak om å nekte mor samvær med sønnen, unnlot hun å møte i nemnda. Dette gir et dårlig signal, og hun kan kanskje takke seg selv for at resultatet ble som det ble. Ved fastsettelse av samvær må det være en rimelig balanse mellom barnets og foreldrenes interesser. Barnets interesser må komme først, men morens interesser må også vektlegges.

Mor har åpenbare psykiske problemer. Trude Haugli har i sin bok « Samværsrett i barnevernsaker » på side 271 sagt noe om samvær i slike tilfelle. Samværet må kunne praktiseres fleksibelt og arrangeres avhengig av morens psykiske helse. Samværet vil kunne legges til perioder hvor moren fungerer godt. Ved slike planlagte samvær vil det ikke være fare for at hun skader barnet eller opptrer på en måte som er uheldig for barnet. Vi ber vi om bare to-tre timers samvær noen ganger i året, eller kanskje bare to timer et par ganger i året.

Det må legges til grunn at prosessen som skal sikre at gutten knytter seg til fosterhjemmet er ivaretatt. Psykolog 3 har ikke truffet gutten, og vi vet ikke hva gutten selv ønsker. Når det heller ikke har vært oppnevnt talsperson for ham, er vi enda mer usikre. Vi har imidlertid hørt at gutten er aldersadekvat, fungerer bra faglig og er trygg i fosterhjemmet. Han vet at barneverntjenesten er inne i bildet, og han vet at moren er glad i ham, men at hun er syk. Han får dessuten gaver fra familien.

Det er en teoretisk mulighet for at det skal skjære seg ved samvær. Legges samværene til perioder hvor moren fungerer bra, vil risikoen være liten. Nemnda må legge vekt på opplysningene om at gutten kognitivt fungerer bra og at han fint kan snakkes med. Nemnda må også legge vekt på at de mange flyttingene barneverntjenesten har utsatt ham for, har påvirket ham vel så mye som kontakten med moren. Gutten er ikke noe utpreget sårbart barn, men er mer som et vanlig fosterbarn.

Jo lenger det går før kontakten mellom mor og sønn reetableres, dess større blir hulrommet hos gutten og dess mindre ballast fra familien vil han ha med seg som voksen. Det må legges til grunn at moren også har bra perioder og positive egenskaper.

Denne siden har merket seg at et nemndsmedlem har vært opptatt av at gutten har måttet forholde seg til mange, og at dette har gått bra. Dette nemndsmedlemmet har også vært opptatt av morens forhold til behandlingsapparatet, og den forvirring som har vært skapt hos henne med hensyn til medisineringen.

Det framstår som rart når psykolog 3 spør hvilket formål et samvær skal ha. Samvær skal selvfølgelig ha som formål å skape en relasjon. Vitsen med å engasjere sakkyndig er borte når det legges så mye vekt på det andre har sagt, som det psykolog 3 i denne saken har gjort. Dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha påvirket resultatet.

Legges det til rette for samvær, er det også gode muligheter for at går bra. Det er ikke bare hensynet til moren tilsier samvær. Gutten har åpenbart også et behov for samvær med moren, og for øvrig også samvær med mormoren og faren.

Det er fra denne siden greit med tilsyn under samværene. Mor er imidlertid ikke farlig og tilsyn er således ikke nødvendig.

Det er ikke noe i veien for å opprettholde vedtaket om sperret adresse, selv om det gjennomføres samvær.

Det fremmes slik påstand:

Samvær for mor og sønn fastsettes til fire ganger i året à tre timer.



Fylkesnemnda skal bemerke:

Fylkesnemnda skal behandle saken i henhold til barnevernloven §7-2 bokstav e.

Samvær mellom barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse reguleres av barnevernloven §4-19.

Det følger av bestemmelsen at barn og foreldre i utgangspunktet har rett til samvær med hverandre. Det åpnes imidlertid for at samvær kan avskjæres helt når hensynet til barnet tilsier det. Som vist til av partene, har Høyesterett, sist i dom gjengitt i Rettstidende 2002 side 908, uttalt at samværsnekt krever spesielle og sterke grunner. Foreligger slike grunner, ligger en avgjørelse om samværsnekt også innenfor rammene av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8.

Det er gjennom forhandlingene framkommet at mor følges opp og behandles for en alvorlig psykisk lidelse. Det er vel et halvt år siden hun siste gang hadde et lengre sykehusopphold. Hun har etter dette også hatt en kortvarig innleggelse i sykehus. Mor har i nemnda forklart at uenighet i behandlingsapparatet om doseringen har vanskeliggjort medisineringen. For nemnda synes det klart at mor fortsatt er syk og at hun ikke forstår sin egen situasjon. Hennes situasjon kompliseres antakelig av at hun har en stoffskiftesykdom som hun også medisineres for. Slik situasjonen er i dag, synes hennes funksjonsnivå å være relativt lavt. Hun har ingen faste aktiviteter på dagtid. Psykolog 3 har i sin forklaring gitt uttrykk for at i særlig grad heller ikke har maktet å nyttiggjøre seg de tilbud som har stått til rådighet for henne i hjelpe- og behandlingsapparatet.

Gutten er en syv år gammel gutt som de tre første årene av sitt liv opplevde usedvanlig mange flyttinger. Samtidig måtte han forholde seg til mange ulike omsorgspersoner. Han opplevde dessuten at moren i den tiden hun var omsorgsperson, i hvert fall i perioder, var psykisk syk. Nå har han ikke hatt kontakt med moren på nærmere fem år. I de fire årene som er gått siden han flyttet i sitt nåværende fosterhjem, er det nedlagt mye arbeid i å trygge ham. Av det opplyste synes det som han fungerer bra kognitivt, men at han sliter med konsentrasjon og sosiale ferdigheter. Disse problemene har for skoleåret 2006/2007 utløst en ikke ubetydelig ekstraressurs både i skolen og i skolefritidsordningen. Fylkesnemnda har merket seg at gutten i skolen lett tar på seg en klovnerolle. En slik væremåte er oftest et uttrykk for et stort behov for hjelp og støtte.

Den sakkyndige har ikke utredet gutten spesielt. De belastningene gutten ble utsatt for i sine første leveår, innebærer imidlertid, slik nemnda ser det, at gutten uten tvil er en gutt som vil være sårbar for nye belastninger og da i særlig grad opplevelser som kan skape utrygghet for fremtiden. Det vurderes derfor som særdeles viktig at han får bruke sine krefter og ressurser på å bli trygg og få befestet sin tilknytning til fosterhjemmet.

I vurderingen av om det bør åpnes for samvær mellom mor og sønn, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, begge de sakkyndige medlemmer, nemndsmedlem 4 (legt medlem) og nemndas leder er kommet til at vedtaket om samværsnekt bør opprettholdes. Flertallet mener at risikoen ved å introdusere moren for gutten nå, er for stor. Det er nedlagt mye arbeid i å gi gutten fotfeste i sin nåværende omsorgsbase, og den tilknytningen han der har etablert, må antas fortsatt å være skjør. For flertallet er det nok et argument at morens situasjon ikke er stabil nok til at tidspunktet er inne for å reetablere samværskontakten. Det er en risikofaktor i seg selv at moren har uttrykt tanker om at fosterfar er slem og også har utsatt sønnen for overgrep. Flertallet mener at hensynet til gutten tilsier at kontakt og samvær med moren bør utstå i tid, og at temaet etter hvert som gutten blir eldre, må introduseres for ham med forsiktighet. Flertallet mener at de grunnene som tilsier at gjeldende vedtak om samværsnekt videreføres, er sterke og spesielle, og at et vedtak om samværsnekt i denne saken er i tråd med de rammene som trukket opp av Høyesterett og som også ligger innenfor rammene av EMK artikkel 8.

Mindretallet, nemndsmedlem 3 (legt medlem), mener at situasjonen er slik at det nå er potensiale for å begynne å bygge opp en relasjon mellom mor og sønn, og at det derfor med et forsiktig utgangspunkt må åpnes opp for kontakt og samvær, da på nøytralt sted. Mindretallet vektlegger i mindre grad mors helse og diagnose, og da spesielt helsesituasjonen tilbake i tid. Mor samarbeider med sin fastlege om behandlingsopplegget, og den tidligere overmedisineringen er i ferd med å komme under kontroll. I tillegg vektlegges i større grad barnets behov for kunnskap om sitt opphav og behovet for å opprettholde en psykologisk kontakt med sitt biologiske opphav. Mindretallet mener psykolog 3's vurdering ikke kan tillegges særlig vekt, siden han selv ikke har hatt kontakt med barnet og baseres sin vurdering på eksisterende dokumenter; i all hovedsak dokumenter fra 2003 og tidligere. Det er ikke blitt dokumentert at gutten er spesielt sårbar. Ut fra en slik vektlegging mener mindretallet at et begrenset samvær kan tillates. Lover tilsier at samværsnekt kun skal benyttes i ekstraordinære situasjoner, og mener at en slik situasjon ikke eksisterer i dette tilfellet. Det er mindretallets vurdering at loven ikke gir rom for et så sterkt tiltak som fullstendig samsværsnekt i dette tilfellet.

Da det er flertallets standpunkt som slår igjennom, går nemndas vedtak ut på at det ikke skal være samvær mellom mor og sønn. Nemndas myndighet begrenser seg til å fatte vedtak om samvær. Myndigheten til å regulere annen kontakt ligger hos barneverntjenesten.

En samlet nemnd opprettholder vedtaket om at fosterhjemmets adresse skal være sperret. Dette begrunnes med at mor ved en anledning 2002 brøt seg inn i daværende beredskapshjem og tok gutten med seg. Vedtaket begrunnes videre med at mor har tanker om at fosterfar er slem og at han har begått overgrep mot sønnen. Det vurderes som nødvendig å skåne fosterhjemmet for de belastninger en eventuell pågang fra moren vil representere.

Vedtaket om samværsnekt er avsagt med dissens fire-en.

Vedtaket om sperret adresse er enstemmig.



Slutning:



1. Mor har ikke rett til samvær med gutt født *.*.1999.
2. Guttens adresse skal fortsatt være sperret.