Denne saken viser igjen hvordan lover og paragrafer brukes mot foreldre når det passer for staten og barnevernet. Saken viser også hvordan kommune og barnevernet kynisk utnytter domstolenes treghet til å frustrere foreldre og forpurre en eventuell tilbakeføring.
Saken i korthet: Foreldrene bestrider gyldigheten av et akuttvedtak. Deres nyfødte barn ble hentet av barnevernet fra sykehuset. Foreldrene påklaget vedtaket, men fylkesnemnda avviste klagen. Lagmannsretten avviser nå den samme klagen pga. "manglende rettslig interesse".
Sammendrag av saken:
Det opplyses at barnet C var født i 2007 (ingen dato), men at akuttvedtaket ble den18. januar 2007 foreløpig godkjent av fylkesnemndas leder. Barnet C var da trolig født i midten av januar.
Klagen på akuttvedtaket ble behandlet av Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder først i april. Den 19. april 2007 avviste fylkesnemnda foreldrenes klage på akuttvedtaket.
Før klage på akuttvedtaket var kommet opp til behandling i fylkesnemnda, fremmet Trondheim kommune i februar 2007 sak om omsorgsovertakelse for foreldrenes 6- eller 7-årige barn D (født 2000). Saken om omsorgsovertakelse for det nyfødte barnet C ble da overført "etter avtale mellom kommunene" til Fylkesnemnda for sosiale saker i Sør- og Nord-Trøndelag, som besluttet den 19. juni at begge barn C og D skulle plasseres i fosterhjem.
Foreldrene krever fylkesnemndas vedtak av 19. juni overprøvd ved søksmål til Trondheim tingsrett, og det opplyses her at hovedforhandlingene i denne saken var berammet til årsskifte. Det var da på tiden denne kjennelsen ble skrevet gått 11 måneder siden det nyfødte barnet ble tatt.
Men foreldrene A og B er ikke fornøyde med avvisning av klage på akuttvedtak fra 19. april 2007. De reiste separate saker for Kristiansand tingrett, hvor de krevde akuttvedtaket fra januar 2007 opphevet, og hvor de begge anfører at omsorgsovertakelse av C var et brudd på EMK art. 8, rett til familieliv.
Kristiansand tingrett avviste i en kjennelse den 31. august 2007 begge saker. Begrunnelsen er rent teknisk - at denne saken, altså klage på akuttvedtaket fra januar samt klage på brudd på EMK, ikke lenger har betydning, dvs.
rettslig interesse.
Foreldrene A og B påkjærer nå kjennelsen fra Kristiansand tingrett. Barnas mor B begrunner dette slik:
Quote:
B ønsker « en rettslig prøving av om den vurderingen som ble foretatt ved akuttplasseringen den 17.01.2007 var begrunnet ut fra adekvate og tilstrekkelige hensyn som kunne forsvare at et nyfødt barn i praksis blir holdt fullstendig borte fra sine biologiske foreldre et halvt år, og derved ble fratatt muligheten til å få morsmelk og mulighet til å knytte seg til sine foreldre. » (kjæremålet side 5). Det er nettopp mangelen på en konkret vurdering som er gjenstand for prøving. Den foreløpige godkjenningen av akuttplasseringen baserer seg på mangelfulle og feilaktige opplysninger om familiens situasjon…...
Noen kommentarer: Akuttvedtaket ble fattet av X kommune i Agder i januar 2007, da det nyfødte barnet C ble tatt fra foreldrene. Barnets foreldre har dermed fått realitetsbehandlet sine klager på akuttvedtaket
kun én gang - ikke av domstolen, men av fylkesnemnda, som er en liksom domstol.
Heller ikke har foreldrenes klage på brudd på EMK fått en realitetsbehandling. Barnas mor B anfører:
Quote:
Hensynet til EMK artikkel 8 blir ikke ivaretatt ved fylkesnemndas behandling. Fylkesnemndas leder sa uttrykkelig at EMK ikke var noe vurderingstema i saken. Dersom B heller ikke kan prove konvensjonsbrudd i en sak om overprøving, er det vanskelig å se når hun skal få gjort det. Tvistemålsloven § 54 må vike i den ustrekning det følger av EMK artikkel 13 at B har rett til domstolsbehandling som effektivt middel mot krenkelse av konvensjonen.
Dette momentet er imidlertid ikke interessant for lagmannsretten:
Quote:
Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til om det ville være grunnlag for å fremme et søksmål med krav om fastsettelsesdom for krenkelse av EMK artikkel 8 etter de ordinære prosessreglene i tvistemålsloven. Tingrettens kjennelsesgrunner kan tyde på at den har besvart dette spørsmålet benektende, men spørsmålet kan - hensett til det som var tema for saken - ikke anses formelt avgjort ved kjennelsen…..
Denne saken viser at foreldre som blir utsatt for et såkalt akuttvedtak kan ikke engang regne med en rettferdig domstolsprøving av vedtaket. I flere liknende saker hvor barnet har bodd i fosterhjem siden det var født, blir dette brukt som argument for å hindre en eventuell tilbakeføring.
Når barnevernere går ut i media og sier med en påtatt ydmykhet "Selvsagt kan også barnevernet gjøre feil", bør en sak som denne være en påminnelse om at i virkeligheten har foreldre få muligheter til å rette opp barnevernets "feil".
I denne saken har ikke foreldrenes påstander fått en realitetsbehandling i domstolen, noe som bør reise grunnleggende spørsmål om menneskerettighetenes kår i Norge. Domstolsprøving av maktorganets og forvaltningens vedtak er en grunnleggende rett i ethvert demokratisk samfunn. Artikkel 6 av den europeiske menneskerettskonvensjon stiller vesentlige krav til en domstolsprøving, som innebærer bl.a. at domstolen må være uavhengig og rettsprosessen må være offentlig. Fylkesnemnden er ikke en domstol.
Vi vet jo lite om detaljer for tvangsfjerningen i denne saken, men selv om det var en berettiget grunn for å fjerne barnet ved fødsel (nok en gang strekker jeg meg langt for overbevise tvilerne), er det ingen grunn til å nekte foreldrene en rettferdig rettsbehandling av sin sak. En forsinket behandling av saken blir i Strasbourg sett på brudd på konvensjonens Artikkel 6.
Vi vet også at barnevernet i mange tilfeller bruker det som argument at det er for sent å tilbakeføre barnet, når barnet har bodd i fosterhjem ett år. F.eks. i saken
LG-2005-143872 har barnevernet anført at "Barna har nå bodd i fosterhjem i 1,5 år og dette får selvstendig betydning". Dette anføres av barnevernet som argument mot å tilbakeføre barna.
Forsinkelsen i domstolsbehandling av en barnevernssak brukes kynisk av barnevernet for alt det er verdt mot foreldre. Ansatte i barnevernet legger stor prestisje i å fjerne barnet, og misliker å se sine vedtak omgjort. Hvis noen tror at jeg overdriver grovt, vil nå jeg underbygge dette:
Slik systemet fungerer i dag, kan barnevernet fremme en tilbakeføringssak på vegne av foreldre hvis det er kommet nye opplysninger i saken, og hvis det er kommet forbedringer i foreldrenes "omsorgsevne" - noe som skjer ytterst sjelden. Etter dagens regler kan dette skje først etter at det er gått 12 måneder fra siste behandling i fylkesnemnden.
I
Ot.prp. nr. 76 (2005-2006) pkt. 6.1.3 kom Stavanger kommune med følgende innspill: "Stavanger kommunes erfaring er at en del saker blir trukket av den private parten etter at forhandlingene har startet i tingretten, for eksempel fordi man ikke er fornøyd med rettens sammensetning, eller ellers opplever at man ikke vil vinne frem med kravet sitt…."
Stavanger kommune (les: barnevernet) misliker at sakene blir brakt for domstol:
Quote:
Stavanger kommune uttaler at det bør være tilstrekkelig til å iverksette sperrefristen at saken er brakt inn for domstolene.
Stavanger kommune ønsker med andre ord at man skal begynne å regne 12 måneder fra dagen saken blir behandlet i domstolen. Kan Stavanger kommune (=barnevernet) være uvitende om at det i praksis kan ta over ett år for å få saken ferdigbehandlet i domstolene? Nei, de ønsker å bruke denne forsinkelsen
mot foreldre. Heldigvis har ikke departementet gått med på dette:
Quote:
Departementet er ikke enig med Stavanger kommune i at sperrefristen bør inntre i det saken bringes inn for domstolen. Departementet kan vanskelig se at en slik regel vil hindre ukritisk innbringelse av saker for fylkesnemnd eller domstol. Tvert i mot vil en slik regel kunne ha som konsekvens at den private part ikke trekker et saksanlegg som åpenbart ikke vil kunne føre frem fordi konsekvensen vil være at sperrefristen inntrer.