|
LH-2005-72074
--------------------------------------------------------------------------------
INSTANS: Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
DATO: 2005-07-05
PUBLISERT: LH-2005-72074
STIKKORD: Sivilprosess. Barnevern. Domstolloven § 153 og § 154.
SAMMENDRAG: Fristen for å erklære anke over tingrettens dom i sak om omsorgsovertakelse og samværsrett var oversittet, og det var begjært oppreisning for fristoversittelse i medhold av domstolloven § 153. Oppreisningsbegjæringen var begrunnet med at de ankende parter etter ankefristens utløp hadde fått nye faktiske opplysninger. Lagmannsretten fant at fristoversittelsen var forsettlig, og at oppreisning ikke kunne gis, jf domstolloven § 153 første ledd.
Henvisninger: lov-1915-08-13-5-§153 (Dl § 153), lov-1915-08-13-5-§154 (Dl § 154).
SAKSGANG: Alta tingrett - Hålogaland lagmannsrett LH-2005-72074. Påkjært til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-2005-1322-U.
PARTER: A (Advokat Hans Alfred Hoffmann) (Advokatfullmektig Rune Karlsen), B (Advokat Helge Sørhaug) mot Y kommune (Advokat Kari Jørgensen).
FORFATTER: Lagdommer Kari Mjølhus. Lagdommer Monica Hansen Nylund. Kst. lagdommer Trude Haugli.
Henvisninger i teksten: lov-1992-07-17-100-§4-12 (Bvl § 4-12), lov-1992-07-17-100-§4-14 (Bvl § 4-14), lov-1992-07-17-100-§4-19 (Bvl § 4-19), lov-1992-07-17-100-§4-21 (Bvl § 4-21)
--------------------------------------------------------------------------------
Avgjørelser
Saken gjelder begjæring om oppreisning for oversittelse av ankefrist i sak om overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse og samværsrett.
Fylkesnemnda for sosiale saker, Troms og Finnmark gjorde 13. september 2004 slikt vedtak:
1. Y kommune v/ barneverntjenesten skal ha omsorgen for C, født *.*.2004 og D, født *.*.96, jf. lov om barneverntjenester § 4-12 bokstav a), jf. annet ledd.
2. C og D, plasseres i fosterhjem, jf. bvl. § 4-14 a).
3. B og A gis rett til samvær med C og D en helg pr. måned, jf § 4-19. Samværene kan være med tilsyn.
Ved stevninger av henholdsvis 16. og 20. september 2004 reiste B og A søksmål for Alta tingrett for overprøving av fylkesnemndas vedtak.
Alta tingrett avsa 15. mars 2005 dom med slik slutning:
1. Fylkesnemndas vedtak av 13.09.04 stadfestes.
Samvær mellom barna og foreldrene skal skje under tilsyn, og for øvrig fastsettes etter rettens skjønn.
2. B og A gis rett til samvær med C og D hver 6 helg fra fredag ettermiddag til søndag kveld og 14 dager sammenhengende sommerferie likevel slik at ett av helgesamværene inngår i sommerferien. Barnevernet gis adgang til å føre tilsyn under samværene.
Prosessfullmektigene for B og A vedtok forkynnelse torsdag 17. mars 2005. Ankefristen er en måned og gikk ut mandag 18. april 2005.
A framsatte 21. april 2005 krav om oppreisning for oversittelse av ankefristen, jf domstolloven § 153 og erklærte samtidig anke over tingrettens dom. Anken gjelder lovanvendelsen. Søknaden og anken er stemplet innkommet Alta tingrett 25.april 2005, men konvolutten er frankert 22. april 2005.
B søkte samme dag (21. april 2005) om oppreisning for oversittelse av ankefristen, jf domstolloven § 153 og erklærte samtidig anke over tingrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen. Søknaden og anken er stemplet innkommet Alta tingrett 26. april 2005, men konvolutten er frankert 22. april 2005.
Y kommune uttalte seg 12. mai 2005 til oppreisningsbegjæringene og ga tilsvar til ankene.
Sakens dokumenter ble oversendt lagmannsretten ved Alta tingretts ekspedisjon av 19. mai 2005. Det er i oversendelsesbrevet angitt at « Anken anses rettidig innkommet.» Tingretten ved sorenskriveren har på telefonisk forespørsel opplyst at setningen beror på en inkurie, og at tingretten ikke har vurdert begjæringene om oppreisning. I og med at saken er oversendt, finner lagmannsretten å kunne avgjøre begjæringene.
B har grunngitt begjæringen om oppreisning slik:
Hun ga flere ganger før ankefristens utløp uttrykk for overfor sin prosessfullmektig at hun ville anke Alta tingretts dom. Prosessfullmektigen ville imidlertid ikke medvirke til anke innenfor fristen, blant annet fordi far, A, ikke ønsket å anke. Når det etter fristen framkom nye alvorlige opplysninger og far ville anke, valgte prosessfullmektigen å bistå henne. Fristoversittelsen kan derfor ikke lastes henne.
Ankefristen gikk ut 18. april 2005, og 20. april 2005 fikk far opplyst av barneverntjenesten at sønnen C, som er plassert i fosterhjem i X, hadde sultestreiket siden 11. april 2005. C hadde på denne bakgrunn blitt innlagt på Hammerfest sykehus og senere overført til barnepsykiatrisk behandling i Tromsø. Hun og faren hadde inntil nevnte informasjon stolt på opplysninger fra barneverntjenesten om at gutten hadde det bra i fosterhjemmet. Opplysningene er svært alvorlige og burde vært gitt foreldrene på et tidligere tidspunkt og i alle fall før ankefristens utløp. Det kan ikke ses bort fra at barneverntjenesten valgte å vente med informasjonen til fristen gikk ut. Foreldrenes interesse i å få anken prøvet må i dette tilfelle veie tyngre enn ulempen for ankemotparten ved en ankeforhandling. Det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning.
A har begrunnet begjæringen slik:
Meget alvorlige opplysninger har kommet til hans kjennskap etter ankefristens utløp. Han hadde som utgangspunkt besluttet å ikke anke i det han hadde tiltro til barneverntjenestens uttalelser om og beskrivelse av hvor godt C fant seg til rette i fosterhjemmet i X. 21. april 2005 fikk han imidlertid informasjon om at C en hel uke hadde nektet å spise, samt at han var (tvangsinnlagt ) på en barnepsykiatrisk avdeling i Tromsø. Etter hans mening viser dette at barneverntjenesten i Y - både under hovedforhandlingen og i senere uttalelser - har holdt meget viktige opplysninger tilbake overfor retten og ham. Dersom han hadde vært klar over dette faktiske forhold, ville han ha anket dommen innen ankefristen. Siden det dreier seg om unnlatelse av å gi sentrale opplysninger vedrørende sårbare barn, foreligger det særlige grunner. Følgene av unnlatt oppreisning vil enn mer bli uforholdsmessige sammenliknet med den ulempe som voldes Y kommune ved at oppreisning eventuelt gis.
Y kommune har på det sterkeste tilbakevist at kommunen ved barneverntjenesten har holdt tilbake viktige opplysninger om C og uttalt:
Barneverntjenesten ønsket ikke å informere foreldrene om Cs siste utvikling pr. telefon, men ville snakke med foreldrene direkte. Barneverntjenesten innkalte derfor til et møte med foreldrene så fort de hadde anledning. Møtet fant sted 20. april 2005. Far kom alene på møtet. Han opplyste at mor ikke ville komme fordi hun ikke ønsket å snakke med barnevernet.
Det er ikke lagt ned påstander i spørsmålet om oppreisning.
Lagmannsretten skal bemerke:
Ankene fra B og A anses innkommet 22. april 2005, d.v.s. fire dager etter ankefristens utløp, som var 18. april 2005.
Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at A i møte med barneverntjenesten 20. april 2005 ble gjort kjent med at C var innlagt på -- barne- og ungdomspsykiatriske institusjon. Det legges videre til grunn at B fikk kunnskap om dette like etter møtet. Begjæringene om oppreisning er framsatt i tide, jf domstolloven § 154 første ledd.
Etter domstolloven § 153 kan oppreisning ikke gis dersom fristioversittelsen er forsettlig. Som hovedregel foreligger det forsett dersom en part velger å la fristen gå ut, men siden ombestemmer seg og ønsker å foreta prosesshandlingen, se Bøhn, Domstolloven, side 478 og 479. I dette tilfelle ombestemte foreldrene seg da de etter ankefristens utløp fikk nye opplysninger om C.
Etter gjeldende rett er det som hovedregel ikke noe vilkår for at en oversittelse av ankefrist skal anses forsettlig, at den ankende part har hatt kjennskap til de faktiske omstendigheter som danner grunnlag for anken. Det er imidlertid antatt at det fra denne hovedregel må gjøres unntak for tilfeller hvor en avgjørelse eller et rettsforlik angripes på grunn av saksbehandlingsfeil eller en ugyldighetsgrunn. Det vises til Bøhn, Domstolloven, side 479 og Skoghøy, Tvistemålsloven, 2. utgave, side 543, begge med henvisninger, blant annet til Rt-2000-1953 og kjennelse 19.oktober 1999 av Høyesteretts kjæremålsutvalg ( HR-1999-552-k) (lnr.552 K/1999).
Ankene er i dette tilfelle ikke grunnet på at det foreligger saksbehandlingsfeil eller ugyldighetsgrunn. Lagmannsretten finner derfor at fristoversittelsen er forsettlig.
At B opprinnelig skal ha bestemt seg for å anke og sagt fra om dette til sin prosessfullmektig, anses i denne sammenheng uten betydning i det hun som part må identifiseres med prosessfullmektigen. Når feilen er forsettlig, kan oppreisning etter domstolloven § 153 første ledd ikke gis.
Begjæringene om oppreisning tas etter dette ikke til følge, og ankene blir å avvise.
Lagmannsretten gjør for øvrig oppmerksom på bestemmelsen i barnevernloven § 4-21 andre ledd om partenes rett til å bringe saken inn for fylkesnemnda når det har gått ett år.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæring om oppreisning fra B og A tas ikke til følge.
2. Ankeerklæringer fra B og A avvises.
|
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Utvalgte dommer
