Arild Holta wrote:
KildeQuote:
Barnevernstjenesten i Marnardal har begått alvorlig lovbrudd og må snarest lage en plan for å rette opp forholdene.
Lovbruddene fortsetter i barnevernet. I dette tilfellet handler det om en kommune som er så opptatt av å lage tiltak at de ikke klarer å følge opp verken papirarbeid eller antall barn.
Sånn går det når tiltak blir et mål i seg selv. De barnevernsansatte har som oftest ingen formening om
hensikten med tiltakene - det gjelder bare å få vedtatt flest mulig slik at ressursbruken kan rettferdiggjøres.
I de få tilfeller hvor tiltakene har en hensikten er hensikten gjerne å tvinge familien over på enda mer inngripende tiltak. Barnevernet kan vedta tvungen barnehageplass og tilsyn i hjemmet, og hensikten er å observere familien slik at det kan skrives journaler som kan brukes til å rettferdiggjøre tvangfjernelse, som er barnefjernernes endelige mål.
Det kan synes som om barnevernerne har adoptert Ferdinand Finnes ordtak: Veien blir til mens vi går.
Dette kan være en romantisk og grei leveregel for en kunstner men overført på barnevern resulterer det kun i en evigvarende hengemyr av krenkende og unødige tiltak, som de pårørte bare synker dypere ned i jo mer de kaver for å slippe fri. Til slutt drukner de, og da går barnevernerne vekk og sier: Det var jo trist at det skulle ende sånn. Selv har de sørget for at familien ikke har hatt mulighet til å komme seg opp av myra og er sånn sett ansvarlige for familiens drukningsdød. Det blir som å kaste en person ut i en dyp brønn og rope ned til vedkommende: Vi skjønner at det er ubehagelig for deg å ligge og kave nede i den dype brønnen, men vi har ingen intensjoner om å la deg komme opp.
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Lovløsheten i det såkalte barnevernet
